Sult og metthet / vaner og valg

[AnonymBruker]

Hei. Fant ikke helt ut hva jeg skulle kalle tråden, men vil bare dele noen oppdagelser jeg nettopp har hatt. Kanskje noen kjenner seg igjen?

Jeg har skjønt at jeg egentlig ikke klarer å tolke kroppens metthetsfølelse og at jeg blir «stresset» av å ha mat rundt meg. Jeg er ikke overvektig (slank og vanlig), men det er nok fordi jeg spiser kalorifattig og er i masse aktivitet, for jeg spiser MYE!! Spiser til det er tomt, uavhengig av om jeg er mett slik at det er ubehagelig. I buffeter eller når kjøleskapet er fullt, blir jeg ærlig talt stresset og spiser enda fortere og mer «ukritisk» enn vanlig. 

Jeg har oppdaget at når jeg har en plan for hva jeg skal spise, blir jeg mye roligere. Jeg har lært meg om kalorier og forstår at det er «nok» med 300 her og 500 der, så nå lager jeg havregrøt med 60 gram, spiser et bestemt antall skiver/knekkebrød til frokost, omelett av et visst antall egg. Dette fungerer så bra for meg, jeg må spise med hodet, ikke med magen. 

Det gjør automatisk at jeg går ned noen kilo også, fordi jeg ikke er konstant mett. Jeg merker også at jeg har myyyye mer energi, selv om jeg spiser langt færre kalorier på denne måten. 

Vet ikke om det kan være til hjelp for noen, men jeg må bare si at det å ha en spiseplan har gjort livet mye lettere for meg. Både i hverdagen, men også i besøk (da jeg spiste «alt» før, legger jeg en plan før selskapet starter, og forholder meg til den). Tror mat har gjort meg veldig forvirret tidligere, rett og slett, og at jeg ikke har klart å respektere kroppens metthetsfølelse. 

Anonymkode: b1cdd...bb4

[Pringle]

Forrige generasjon bare spiste - jeg kan ikke tenke meg at de gikk rundt og "kjente etter" - en normal frokost, lunsj og middag, og det var neppe fest hver helg. Ungene fikk et glass brus. På deling. Hvis de hadde vært snille  

Jeg tror mange blir stresset av for lett tilgang på mat, mange opplever det som regelrett spisepress. Idealet om at man "skal kunne" stole på appetitten og metthetsfølelsen, legger ytterligere press på oss. Jeg tror de aller fleste trenger en eller annen form for struktur eller regler for å ikke spise for mye. Akkurat hvordan det må gjennomføres i praksis, blir vi nødt til å finne ut av selv, for "samfunnet" ser ikke ut til å ha den oppgaven lenger. Det er bra at du har funnet noe som fungerer for deg.

[AnonymBruker]

Tror du har rett. Jeg ser det på de eldre i slekta. De spiser når de er sultne og slutter når de er mett. Det kan ikke jeg. Jeg trenger regler, struktur og en plan. Skulle ønske jeg skjønte det før, det hadde spart meg for mye tankekjør og et par kilo. 

Anonymkode: b1cdd...bb4

[Pringle]

Tja, jeg tror jeg mener motsatt - at dine eldre slektninger har de reglene, strukturene og planene i hodet, de forsyner seg med det de tenker er normale mengder, spiser det opp, og så er de ferdige og tenker ikke på mat igjen før det er tid for neste måltid. Om du spør dem når går fra bordet, vil de nok si at de er mette, men det er fordi de har en kobling mellom "spist opp" og "mett". Jeg trener på det akkurat nå. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Pringle skrev:

Tja, jeg tror jeg mener motsatt - at dine eldre slektninger har de reglene, strukturene og planene i hodet, de forsyner seg med det de tenker er normale mengder, spiser det opp, og så er de ferdige og tenker ikke på mat igjen før det er tid for neste måltid. Om du spør dem når går fra bordet, vil de nok si at de er mette, men det er fordi de har en kobling mellom "spist opp" og "mett". Jeg trener på det akkurat nå. 

Du skriver så utrolig nye bra! Jeg tror du har helt rett i det du skriver. Det ble jeg veldig enig med deg i! Tror det er akkurat sånn!

jeg tror jeg også må øve på den koblingen. «Spist opp» innebærer at jeg har spist nok, prøver jeg å huske. 

Anonymkode: b1cdd...bb4

[Pringle]

Jeg tror rett og slett ikke dette har vært noe tema for tidligere generasjoner - man var fornøyd om det var mat å få, det var ikke engang en selvfølge å ha nok mat hver dag. Og hvem ville hatt tid til å tenke "på en skala fra 1 til 10, hvor sulten er jeg? eller er det bare hodesult??". Ideen er antakeligvis like absurd og uforståelig for dine grandtanter, som Snapchat er for meg.

Jeg prøver å tenke tilbake til hvordan det var da jeg var liten, men jeg vokste opp med tvangsforing, så jeg har ikke noe personlig, sammenhengende, sammenligningsgrunnlag - så dette blir basert mye på antakelser og hva som virker sannsynlig, nå. Kanskje jeg mener noe annet neste uke