«Sosialt ufrivillig barnløs»?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg sliter sånn. Jeg er i slutten av 20-årene, student og i et avstandsforhold (eller, 2,5 time med bil mellom oss). Vi har vært sammen lenge, men ingen av oss kan flytte. Han kan ikke flytte pga jobb og jeg kan ikke flytte pga skole. Jeg kan flytte når jeg er ferdig i 2019. Jeg har deltidsjobb (med lovnad om fast heltid etter studier), vi har to biler, nyoppusset hus (hos han), og god økonomi - men vi kan ikke bo sammen.

vi er begge friske, raske og det er ingenting fysisk i veien for å starte en familie - men det går ikke når vi ikke kan bo sammen. Jeg har så ufattelig lyst på barn, det har han også. Vi snakker masse om det, og har navn osv klart allerede. Jeg er så misunnelig på alle rundt oss som får/har barn og spesielt nå i julen har det vært veldig tungt. Samtidig føler jeg at jeg ikke kan «klage», siden vi jo trolig kan få barn uten problem - men vi velger å la være. På den andre siden er det ikke et valg akkurat, å få barn som særboere er tvilsomt en god idé. Synes dette er så vondt, det virker som en EVIGHET til sommeren 2019.. 

vet ikke helt hva jeg vil her - men har jeg «lov» å være lei meg for manglende barn i livet, selv om vi har valgt å ikke få dem?  Jeg føler det bare er medisinsk sett ufrivillig barnløse som har lov å føle på denne sorgen, men jeg gjør det jeg også  

Anonymkode: c47a8...a7f

[Phoenix]

Du har all rett til å føle et savn og en sorg over at du ikke har barn og heller ikke vil få det før om en god stund. Du har gjort et godt valg, dere burde virkelig ikke få barn i denne situasjonen dere er i. Hold ut til 2019, da kan du være stolt av deg selv.

[AnonymBruker]

6 timer siden, Phoenix skrev:

Du har all rett til å føle et savn og en sorg over at du ikke har barn og heller ikke vil få det før om en god stund. Du har gjort et godt valg, dere burde virkelig ikke få barn i denne situasjonen dere er i. Hold ut til 2019, da kan du være stolt av deg selv.

Takk, det er det jeg også tenker. Men tiden går så sent! Jeg har ventet i flere år allerede, og vi er bare knapt kommet til 2018  Er så sprekkeklar og føler ALT ligger til rette for det - bare min manglende utdannelse er i veien.. Tenker mye at om jeg hadde valgt riktig på første forsøk (tullet en del i starten på studielivet), kunne jeg vært ferdig for lengst og vi kunne hatt en familie nå.. Samtidig føler jeg meg så dum, siden det finnes folk som aldri kan få barn - og så sutrer jeg så fælt for at jeg må vente 1,5 år... 

4 timer siden, Ta mère skrev:

Uansett om dere må ta noen ikke helt idéelle grep (dagpendling, helgependling, bytte jobb osv.), så vil barna deres få det mye bedre enn mange av de triste skjebnene enn leser om her på KG!   Le mieux est l’ennemi du bien = Det beste er det godes fiende, som vi frankofile ynder å si.    

Hverken bytte jobb eller dagpendling er aktuelt. Kan ukespendle, men da måtte baby bodd hjemme med far (hybelen min er for liten, og vil ikke at baby skal vokse opp der jeg bor), og det hadde jeg nok ikke taklet. 

Anonymkode: c47a8...a7f

[AnonymBruker]

Man har alltid et valg om hvordan man vil prioritere i livet sitt. Mannen din kan bytte jobb eller søke permisjon, feks for å videreutdanne seg. Du kan ta pause fra studiene eller søke overflytting til et sted nærmere. Dere kan selge huset og heller bo sammen i studiebyen din. Vil bare vise deg at dette faktisk er et valg dere tar. 

Personlig hadde jeg ønsket å erfare hvordan det er å bo med denne fyren før jeg hadde turt å få barn med ham..

Anonymkode: 61238...015

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man har alltid et valg om hvordan man vil prioritere i livet sitt. Mannen din kan bytte jobb eller søke permisjon, feks for å videreutdanne seg. Du kan ta pause fra studiene eller søke overflytting til et sted nærmere. Dere kan selge huset og heller bo sammen i studiebyen din. Vil bare vise deg at dette faktisk er et valg dere tar. 

Personlig hadde jeg ønsket å erfare hvordan det er å bo med denne fyren før jeg hadde turt å få barn med ham..

Anonymkode: 61238...015

Mannen kan ikke bytte jobb da han aldri får en like god en med hans utdanning.. Permisjon kan han ta, men hva skal vi da leve av? Det finnes ikke studiesteder nærmere. Jeg kan «ta en pause», men da kommer jeg trolig aldri til å fullføre og bli værende i kassa på Coop pga tidsklemme og reisetid. Ang. Å bo i studiebyen min så er ikke dette noe noen av oss ønsker, i tillegg til at mannen da må si opp jobben og trolig gå flere hundre tusen ned i lønn.. Må også bo vesentlig trangere på et sted vi ikke trives.. Føler altså derfor ikke at dette er et reelt valg, selv om jeg VET at det er det.

Vi kunne fått barn nå og dratt ungen frem og tilbake som ukespendler - hvor vi kunne trødd oss sammen i hybelen min og ungen ikke hadde fått noe forhold til far - altså det hadde jo gått an, vi hadde overlevd, men jeg ser det ikke som noe godt alternativ... For hverken oss eller barnet  

(bodde med kjæresten 3 år før jeg flyttet for å studere, og bor med han alle skoleferier, så vet at det fungerer  )

Anonymkode: c47a8...a7f

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det lov å være lei seg og savne barn samme hva årsaken er Jeg har vært ufrivillig barnløs av medisinske årsaker (er gravid nå, så ser ut som det ordner seg), men i et godt forhold og en livssituasjon hvor alt lå til rette for barn. Jeg har venninner som er single og ønsker seg familie, og tror ikke de har det noe lettere enn jeg har hatt det. Og jeg har vært så heldig at jeg har hatt mannen min, slik at vi kunne støtte og trøste hverandre og lengte sammen. Håper du og kjæresten også kan oppmuntre hverandre i ventetiden. Det varierer nok fra person til person hvor sterkt barneønsket er, og hvor godt man tåler venting og usikkerhet også. Jeg syns det var veldig tøft å forholde seg til tanken på at det kanskje aldri gikk.

Anonymkode: af129...3c9