Kommer ikke over eksen.

[Mann29]

5 hours ago, Bestemor Piletre said:

Kjære deg, TS.

Skulle ønske jeg hadde en måte å hjelpe deg på. Det høres ut som at du har prøvd å følge alle de vanlige rådene ved samlivsbrudd, men at det likevel ikke gir slipp. Jeg ville prøvd å fokusere enda mer på at hun var utro mot deg gjentatte ganger, og dermed ikke noen du burde ønske å ha i livet ditt. I tillegg er du bare 29 år gammel, og har mye tid på å finne en annen (det kan man vel hele livet, men du skjønner hva jeg mener). Du har dårlig selvtillit, sier du er lav og ikke kjekk, men tror du at hun var den eneste av alle jentene i Norge/verden som ville blitt  sammen med deg, og at du var så heldig å møte akkurat henne? Det tror ikke jeg. Se på folk rundt deg, det er ikke bare de kjekkeste og peneste som har kjærester.

Skriv gjerne til meg hvis du ønsker å prate.

Tusen takk for fine ord. Jeg tror faktisk kanskje jeg skal gjøre det.

Tusen hjertelig takk.

[Mann29]

5 hours ago, Skorstein said:

Ts har du en psykisk lidelse fra før av eller har du vært dårlig før i livet ditt som før denne hendelsen ? Enda du ikke jobber, har du fortsatt en fast jobb å gå til ? Eller venner eller penger til en reise eller et slags kurs ? Det er trist at du har det så ille og har egentlig ikke så mange råd. Jeg har det akkurat som deg bare at bruddet skjedde for seks måneder siden tror jeg. Stort sett alene og venneløs. Vanskelig å finne ny partner, blitt permittert fra jobben. Og sliter med andre ting også og venter på psykolog. Er veldig langt nede. Men klarer å presse meg litt ut og sånn. Gruer meg til den dagen han finner en annen... Vi kan prate hvis du trenger en venn...

Jeg har vært gjennom flere depresjoner i mitt liv, og har siden jeg var veldig liten slitt med ekstrem separasjonsangst, usikkerhet og frykt for forandring og å bli forlatt. Jeg er adopitivbarn (6mnd) så man tror at noe sitter igjen fra det. Jeg har en fast "jobb" men er som sagt på fars kontor og har ikke veldig mye å gjøre. Har masse venner, som jeg er veldig glad i, men desverre så er jeg blitt så selvsentrert og fokusert på denne jenta at jeg føler de ikke har så mye å si. Føler meg helt jævlig for å si det fordi de stiller virkelig opp for meg. Har ikke så mye penger om dagen desverre, skulle gjerne reist men føler en reise evt. måtte være "bedre" enn deres ellers ville jeg ikke følt meg bra. Helt dust dette og men sammenlikner alt med dem nå. Veldig trist å høre at du også har det slik. Jeg prater gjerne med deg, bare å skrive privat til meg så kan vi ta det derfra. Kan nok hjelpe oss begge å være en støtte for hverandre:) Tusen takk for svar.

[Menchit]

Det første du bør gjøre er å legge en plan sammen med legen din for å kutte it medisinene. Spesielt de beroligende. Regner med det er B preperater du tar, og det disse medisinene gjør er å bidra til å opprettholde både depresjon og angst derom de tas over en lengre periode. I tillegg bedøver du følelsene dine. Selv om du ser på dette som emn god ting så er det ALT annet enn det. Du kan nemlig ikke bedøve kun vonde følelser, også gode følelser som å glede seg over aktiviteter, samvær med familie og venner blir bedøvet. Noe som veldig ofte fører til isolasjon og forverring av tilstanden. Og dersom dy noengang skal bli i stand til å jobbe deg gjennom dette, er du desverre nødt å kjenne på alt det vonde. Har ikke behandlerene dine snakket med deg om dette? Jeg vet at noen steder krever behandlere at man slutter/er i gang med nedtrapping før behandling starter, fordi det ikke er vits å behandle mennesker fra vonde følelser, når de e medisinert.

For ikke å snakke om hvor vanskelig det blir å slutte på dem ettersom tiden går.

Så slutt med medisinene, antageligvis er det dem som gjør at du sitter fast i denne hengemyra. Iten mulighet for å døyve smerten, ville du mest sannsynlig klart å tvinge deg til en.eller annen meningsfylt aktivitet. Etterhvert som du får påfyll av gode opplevelser vil sorgen blekne. 

[AnonymBruker]

Har du vurdert innleggelse på psykiatrisk, jeg vet en som hadde god nytte av det.da får du ut alle tanker etterhvert som de dukker opp,og du får hvile, ro og masse omsorg.personen kom hjem etter et kort opphold som et nytt menneske.ønsker deg alt godt videre.

Anonymkode: 9a26a...d2e

[Mann29]

3 hours ago, Menchit said:

Det første du bør gjøre er å legge en plan sammen med legen din for å kutte it medisinene. Spesielt de beroligende. Regner med det er B preperater du tar, og det disse medisinene gjør er å bidra til å opprettholde både depresjon og angst derom de tas over en lengre periode. I tillegg bedøver du følelsene dine. Selv om du ser på dette som emn god ting så er det ALT annet enn det. Du kan nemlig ikke bedøve kun vonde følelser, også gode følelser som å glede seg over aktiviteter, samvær med familie og venner blir bedøvet. Noe som veldig ofte fører til isolasjon og forverring av tilstanden. Og dersom dy noengang skal bli i stand til å jobbe deg gjennom dette, er du desverre nødt å kjenne på alt det vonde. Har ikke behandlerene dine snakket med deg om dette? Jeg vet at noen steder krever behandlere at man slutter/er i gang med nedtrapping før behandling starter, fordi det ikke er vits å behandle mennesker fra vonde følelser, når de e medisinert.

For ikke å snakke om hvor vanskelig det blir å slutte på dem ettersom tiden går.

Så slutt med medisinene, antageligvis er det dem som gjør at du sitter fast i denne hengemyra. Iten mulighet for å døyve smerten, ville du mest sannsynlig klart å tvinge deg til en.eller annen meningsfylt aktivitet. Etterhvert som du får påfyll av gode opplevelser vil sorgen blekne. 

Jeg vet det med medisiner, og jeg er veldig klar for å slutte og ta dem. Nå formulerte jeg meg litt feil, jeg tar det bare for å få sove. Det er  seroquel og melatonin. Og av og til valium og imovane. Jeg har ikke gått på disse medisinene fast siden det ble slutt men er i kriseperioder fordi jeg får helt angst om kvelden. Men ja jeg er jo ikke helt normal, jeg knytter meg som sagt ekstremt sterkt til mennesker og har veldig vanskeligheter med å akseptere tap. Selv om jeg er en smart fyr, så lar jeg følelsene overstyre og ofte er det eneste som får meg til å ønske å fortsette å leve tanken på at det er et bitte lite håp for at vi vil finne tilbake til hverandre igjen. Men det er ikke realiteten, men uansett hvor ofte jeg blir fortalt det og forteller meg selv det så vil ikke følelsene tillate det.

[Mann29]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Har du vurdert innleggelse på psykiatrisk, jeg vet en som hadde god nytte av det.da får du ut alle tanker etterhvert som de dukker opp,og du får hvile, ro og masse omsorg.personen kom hjem etter et kort opphold som et nytt menneske.ønsker deg alt godt videre.

Anonymkode: 9a26a...d2e

Ja flere ganger, jeg går som sagt i terapi og til privat psykolog men kanskje innleggelse hadde vært noe. Jeg har dog flere som ikke har så god erfaring med det. Men tusen hjertelig takk for at du svarer og for dine ønsker. Tusen takk

[helledussen]

På 2.1.2018 den 17.27, Scoop skrev:

Det første du må gjøre er å slutte og tenke at du er en "psycho" taper på grunn av dette. Det er du ikke! 

Er du sikker på at det egentlige problemet er tapet av eksen? Bruddet med min eks utløste en depresjon, og jeg trodde i månedsvis at bruddet var hele grunnen (fordi jeg satt døgnet rundt og "dyrket" sorgen). Etter hvert "innrømte" jeg for meg selv at det egentlig var mange ting i livet mitt som ikke var bra, og da jeg (ved hjelp av terapi) sakte men sikkert begynte å endre på disse tingene, så jeg at bruddet langt i fra var mitt "største" problem. Jeg så at jeg hadde sittet og "dyrket" sorgen såpass mye at jeg ikke så hva som var de egentlige problemene mine. Hvis du forstår hva jeg mener. Det høres ut som du kan trenge en ny jobb, for eksempel? Det er utrolig hvor mye en jobb man trives i har å si. Isolerer du deg fra venner og familie?

Poenget mitt er kanskje at man må fylle tomrommet etter eksen med noe nytt (og da mener jeg ikke en ny person)..

Du sier at eksen var utro o.l. Prøv å tenke på dette (og andre negative sider ved henne) hver gang hun dukker opp i tankene dine. For å bruke meg selv som eksempel igjen: Jeg tenkte konstant på de positive sidene hans, og alle de fine minnene med ham, men begynte etter hvert å "irettesette" meg selv ved å tenke på alt det som var negativt. Det skal rimelig mye til for å veie opp for utroskap, skal det ikke?

Dette var et knallbra innlegg som fikk meg til å vurdere ting fra en annen vinkel. Jeg har også tenkt at all sorgen min er over eksen og skilsmisse men det er flere ting som jobb og helseutfordringer som plager meg. De to siste tingene jobber jeg aktivt med å forbedre og ta hensyn til. Jeg har også tenkt mye positivt om eksen men ble sviktet grundig så det er ingen grunn til å tenke på det som bare positivt. Selv om mye var det de mange årene vi var sammen. Tror det er lett for å dyrke sorgen som du skriver. Man skal sørge men sitter man fast så blir det så mye tyngre.