Et kjærlighetsspørsmål. Jeg liker bare spenningen og ideen om hva vi kunne blitt (tror jeg) :(

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg selv virkelig dårlig på dette området! Jeg har vært singel hele livet (27 år ).Jeg har aldri handlet eller prøvd å få til noe direkte med noen jeg har vært betatt av eller forelsket i. Og er nå forelsket i en "umulig" mann. Men det føles tryggest og på en måte. Da kan jeg vite at jeg har funnet kjærligheten, på samme tid som jeg slipper å bli direkte såret irl. Jeg forelsker meg da ALDRI i lett tilgjengelige menn. Men det kan ha sammenheng med at de tilfeldigvis ikke var mine typer og da. Jeg setter bare pris på det som er vanskelig. Hvordan kommenit av dette? 

Anonymkode: 48ea2...288

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat på samme måten. Jeg er 25 år og har hatt tre menn i livet mitt som jeg har vært hodestups forelsket i. Men det har ikke fungert. Han siste virket oppriktig interessert i starten og det eneste som gjorde at jeg falt ordentlig for han var at jeg bodde ett stykke unna de første månedene så jeg så han ikke så ofte. Jeg fikk den avstanden jeg trengte av naturlige årsaker. Når jeg flyttet hjem begynte han og surre i forhold til hva han ville og da ble følelsene mine enda sterkere for han. Jeg vil alltid ha det jeg ikke kan få! Venninnene mine kaller det emosjonell selvskading og jeg er jo enig. Jeg vil jo ha en mann som vil ha meg og som jeg kan dele alt med, men de som er potensielle for dette er jeg jo overhode ikke interessert i. Kan som du sier være pga. typen, jeg vet ikke. Jeg tenker det eneste vi kan gjøre er å gi gutter som vi egentlig ikke tenker "så" mye om en ordentlig sjanse. Man blir ikke forelsket ila 2-3 dater, men man merker jo om det er noe som helst der. Synes det er super vanskelig og frustrerende selv! 

Anonymkode: 7849f...e2a

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det akkurat på samme måten. Jeg er 25 år og har hatt tre menn i livet mitt som jeg har vært hodestups forelsket i. Men det har ikke fungert. Han siste virket oppriktig interessert i starten og det eneste som gjorde at jeg falt ordentlig for han var at jeg bodde ett stykke unna de første månedene så jeg så han ikke så ofte. Jeg fikk den avstanden jeg trengte av naturlige årsaker. Når jeg flyttet hjem begynte han og surre i forhold til hva han ville og da ble følelsene mine enda sterkere for han. Jeg vil alltid ha det jeg ikke kan få! Venninnene mine kaller det emosjonell selvskading og jeg er jo enig. Jeg vil jo ha en mann som vil ha meg og som jeg kan dele alt med, men de som er potensielle for dette er jeg jo overhode ikke interessert i. Kan som du sier være pga. typen, jeg vet ikke. Jeg tenker det eneste vi kan gjøre er å gi gutter som vi egentlig ikke tenker "så" mye om en ordentlig sjanse. Man blir ikke forelsket ila 2-3 dater, men man merker jo om det er noe som helst der. Synes det er super vanskelig og frustrerende selv! 

Anonymkode: 7849f...e2a

Ok takk for svar. Jeg holdt på å bli noe mer med den ene av de, men da hadde følelsene begynt å dabbe av. Etter tre år mmed forelskelse. Jeg traff han her, som ikke bor i Norge  vi har kontakt på some. Hjertet banker litt ekstra når han legger ut et nytt bilde e.l. Siden han er i utlandet så er forelskelsen tryggere. 

Men hva vil det si å gi menn her en sjanse? Det har jeg, men når ikke følelser dukker opp, ikke snev av tiltrekning ila 2-4 mnd, så er det ikke vits. Dessuten synes jeg alltid det er så kjedelig. Folk er så positive til menn man ikke er intressert. "Gi det litt tid, så kommer følelsene""ikke avvis menn for fort, følelser kan komme". Men når du nevner noen du liker allerede, virker folk generelt mer negative.

Anonymkode: 48ea2...288