Familie som alltid later som ikke noe

[AnonymBruker]

Har hatt fulldtendig sammenbrudd i jula, men prøvd å late som om alt er bra, for sånn har det alltid vært hjemme hos oss. Mamma gråt aldri, sa aldri at hun var glad i meg og isolerte meg veldig fra andre i et strengt regime hvor jeg ikke fikk utforske hva slags styrker eller svakheter jeg har. Jeg fikk aldri høre at jeg var flink i noe. Jeg ble stort sett oversett og alt dreide seg om hvordan det så ut hjemme. Fassade, møbler, men moren min hadde bare pappa. De hadde ingen venner og ingen andre familiemedlemmer var bra nok, så jeg kjenner verken fettere eller kusiner. Hun aksepterer bare noen få mennesker og hun har ingen utdannelse, men det var viktig at jeg ble noe bra. Hun kunne aldri gi meg noe som helst veiledning, bare forvente. Jeg er så ulykkelig. Sletet med spiseforstyrrelser siden jeg var 12, men jeg har lært meg å leve med det. Jeg ble noe som var bra nok for henne. I fjor mistet jeg et barn med en mann jeg gikk fra. Han hadde alkoholproblemer, noe jeg aldri sa hjemme. De vet at livet mitt ble destruert pga.barnet og avkjeden. Moren min maser og stresser med byttelapper og vask og er irriert fordi jeg vil sove, men de spør meg aldri: Hvordan har du det!? 

Alt skal liksom være bra. "Så,så, det går nok bra"

Alltid forgudet mamma, men begynner å innse at en del ting har gjort mer skade enn godt. Vil ikke skylde på henne, må bare gjøre det beste ut av det. Jeg skulle bare ønske at det var lov til å snakke. 

Anonymkode: 2fc41...277

[AnonymBruker]

Du tegner et bilde for oss som er ganske tydelig. En dysfunksjonell familie, en mor med psykiske problemer eller forstyrrelser. Et forsømt barn.

Du kan ikke gå til mor eller far for trøst og omsorg.  De evner ikke å gi det. For å bygge deg selv opp, og gi deg selv den trøsten og omsorgen du behøver, trenger du hjelp. Jeg vil foreslå at du finner en psykolog eller terapeut som har fokus på dette, mestring og framgang, hvordan man lever med skadene man har fått.

Stor klem til deg! 

Anonymkode: 02230...385

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du tegner et bilde for oss som er ganske tydelig. En dysfunksjonell familie, en mor med psykiske problemer eller forstyrrelser. Et forsømt barn.

Du kan ikke gå til mor eller far for trøst og omsorg.  De evner ikke å gi det. For å bygge deg selv opp, og gi deg selv den trøsten og omsorgen du behøver, trenger du hjelp. Jeg vil foreslå at du finner en psykolog eller terapeut som har fokus på dette, mestring og framgang, hvordan man lever med skadene man har fått.

Stor klem til deg! 

Anonymkode: 02230...385

Ja. Jeg trenger nok det. Ringte en krisetelefon i går. Moren min skjønner jo ikke hva som er galt med maser om maten jeg skal lage til i morgen også har hun pisket faren min til å henge opp noen lykter. Hun ble direkte fornermet fordi jeg hadde tagget henne i et bilde som hun ikke likte. Selv har hun bilde av meg som profilbilde, hvem ga henne tillatelse? Jeg er bare glad for det, jeg.Jeg lastet opp bildet for å være snill. Husker nå hendelser fra oppveksten. Jeg skulle gjøre så hun luktet godt til fest og dusjet på henne av parfymen min, også vasket hun det selvsagt av og sa at hun kom til å lukte vondt med blandede dufter. Jeg husker også hvor mange ganger faren min prøvde å blidgjøre henne med noe og fikk en kaldt og overlegent blikk tilbake. Dustete gaver, men han hadde gode intensjoner. Hun ser meg liksom ikke, lytter ikke, bare kjører på med hjelp i form av penger, smykker, gardiner. Da vi var barn og besøkte bestemor, var det ikke tiden sammen som betydde noe, ilke st jeg hadde gått ned fra 68 kg til 51, men det var å vaske huset, luke, klippe plen...for hva ville naboene si? Jeg er så sint på henne for ALDRI å ha sagt at heg er flink til noe. Jeg har prøvd å skryte av meg selv, men får ingen respons. Hun skryter aldri av pappa men er god til å kritisere. Jeg er oppdratt til å aldri si hva jeg mener, for det er bedre å tie samtidig skjønner hun ikke hvorfor jeg blir overkjørt av andre. Jeg får bare nikke. Jeg skal visst gå på jobb selv om jeg er syk, for det er dumt å være mye syk for da har arbeidsgiver noe negativt på deg. Som tenåring utageret jeg skikkelig. Prøver å holde meg i skinnet, men det brister snart. Jeg tiltrekkes alkoholikere og voldelige menn. Prøver selv å fatte hvorfor. Vi fikk besøk av tanten min i går og moren min behandlet henne som dritt. Hun prøvde å spørre hvordan det går med oss, men moren min svarte som en politiker og gadd ikke å spørre henne tilbake hvordan de har det. Ble så flau og overkompanserte med å spørre mange spørsmål, le litt og redde situasjonen. Sånn har det vært bestandig. Moren min bestemmer. Jeg får ikke lov til å komme på besøk uten å melde min ankomst dagen før. 

Anonymkode: 2fc41...277