Vanskelig forhold til moren min

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg tenkte å skrive et innlegg her om noe som har vært vanskelig for meg lenge. Siden jeg har hatt et vanskelig forhold til moren min så lenge jeg kan huske og begynner å lure på om det kan være noe galt med henne. Fra jeg gikk på barneskolen har jeg merket at hun har oppført seg veldig annerledes og "spesielt". For det første har hun aldri vist varme følelser for meg og det har heller aldri vært tema heller. Med det mener jeg at hun aldri snakker om følelsene sine eller involverer de i temaer eller viser dem. Hun snakker heller aldri om personlige ting, noe som gjør at jeg på en måte føler at jeg ikke kjenner henne. Det er vanskelig å holde lange samtaler om noe som helst med henne. Vi brukte veldig sjeldent å sosialiseres sammen gjennom oppveksten. Hun brukte for det meste tiden fra hun kom hjem fra jobb foran datamaskinen og til hun la seg. Hvis jeg spurte om noe så sa henne at hun ikke gadd det. Og hvis jeg prøvde å snakke om noe, satt henne på mobilen samtidig eller sa at hun var opptatt. Vi har veldig sjeldent gjort aktiviteter sammen. De gangene jeg var syk kom henne bare med tullete kommentarer eller sa at jeg var syttete. Jeg ble mobbet en periode på barneskolen og når jeg tok det opp med henne orket hun ikke å høre på det. En annen ting er at hun alltid prøvde å ta meg i ting eller så på meg som et problembarn. Til tross for at jeg var forsiktig og overtenkte alt jeg gjorde. Det gikk for det meste på veldig småting som ble en stor katastrofe for henne. Når jeg skulle på besøk til venninner sa henne ofte: "Hvis hun gjør noe galt er det bare å ta tak i henne, og oppfør deg", også dro hun bare. Hun kalte meg veldig ofte dum og får du ikke til å gjøre noe riktig gjennom oppveksten og andre ganger "du er ikke så dum du" og hun har også sagt at hun har hatet meg. De gangene hun er sint har jeg også spurt er du ikke glad i meg? Og da sa hun bare ikke nå. Når jeg hadde venninner på besøk pleide hun å gjøre narr av meg. Det var en gang jeg hadde glemt koden på sykkelen og spurte hun om hjelp.  Da hadde jeg venninner på besøk siden jeg skulle følge hun ene hjem. Så kom hun ut på døra og sa bare "Hvor dum går det ann å bli?" "Husker du ikke koden din, da kan du bare stå der". Til tross for at hun hadde koden på en lapp på skapdøra. Det gjorde at jeg sluttet å ha venninner på besøk. Når jeg var mindre så tok hun ofte ut sinne på meg og var voldelig ved å slå meg i ryggen eller lugge meg hardt. Hun oppfører seg også som et lite barn på mange måter og holder seg for ørene eller snakker som et, de gangene jeg har prøvd å tatt opp ting meg henne. Ved at hun gjør om stemmen sin til et barn og snakker som et. Det virker heller ikke som hun har ordentlige sosiale antenner eller forstår andre sine følelser, hun kaller dem ofte bare syttete eller ser ned på folk som sliter. Hun har også store humørsvigninger ved at hun kan gå fra å være rolig til å bli illsint for noe på minuttet, selv om det bare er en liten ting. Deretter slenger hun med døra og slenger ute stygge kommentarer til meg. Jeg ble også utsatt for vold av faren min og når jeg var hos henne fikk jeg ikke tatt det opp. Naboen ringte ofte politiet og sa det var uverdige oppvekst forhold, noe moren min visste om, men ikke gjorde noe med. Hun snakket verken om det eller trøstet meg etter han hadde vært voldelig. Når jeg var mindre skyldte hun på meg for det eller sa bare du vet hvordan han oppfører seg. Dette ble en lang tekst..

 

Men dette er veldig slitsomt og jeg har prøvd lenge å få til et forhold med henne, spesielt når jeg var tenåring. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre og lurer på om noen har vært eller er i samme situasjon. Om dere vet hva som kan være galt med henne eller har noen råd til hva jeg kan gjøre videre?

 

 

 

 

Anonymkode: 1ee9e...8ea

[Gjest making.a.mess]

Det er åpenbart noe galt med henne. Mest sannsynlig har hun opplevd noe som gjør at hun ikke kan vise følelser eller være nær noen. Dette blir ikke fikset ved å si hokus pokus. Du kan fortelle henne om hvor vanskelig du har hatt det og om din skuffelse over hennes evner som omsorgsperson.da vet hun hva du føler.  Kanskje angrer hun. Men jeg tror ikke dette vil bli forløsende for deg. Hun kommer neppe til å gråte/ vise masse følelser og trygle om tilgivelse eller love bot og bedring. Hun er den hun er. Du må nok sette forventningene deretter. Du kan da velge om du vil ha henne i livet ditt eller ikke. Vil du ha kontakt så må du bli fortrolig med at forholdet vil være upersonlig og overfladisk, samt ikke ha forventninger. Sånn må det nesten bli om du skal unngå å bli skuffet til evig tid. Husk å ikke klandre deg selv. Det er hun som eier skylden.du må finne fred med deg selv og hvordan din relasjon til henne skal være for at du skal ha det bra med deg selv.  Din jobb vil bli å ikke videreføre dette til neste generasjon. Mennesker har desverre lett for å bli som sine foreldre selv om de virkelig ikke ønsker dette for sine barn.