Noen her som også føler at de lever i teaterstykke?

[AnonymBruker]

Fanny og Alexander, Et dukkehjem, Scener fra et ekteskap eller noe sånt? 

Jeg har vært sammen med mannen min i 14 år og vi har to barn sammen. Jeg har aldri hatt det veldig godt i forholdet med han, vi krangler mye, han sier mye nedsettende og bryter meg ned heller enn å være en partner, en som gjør meg bedre. Vi vet begge at forholdet er skikkelig dårlig - tror jeg da. Vi snakker aldri om det, vi bare lever våre liv dag for dag og prøver å holde ut. Innimellom er det bra nok, men alt i alt er jeg ensom og ulykkelig. Det er utrolig mye som ulmer under overflaten, som sjelden kommer til syne verken for oss eller omgivelsene. 

Jeg er så lei meg for at det ble slik, men jeg har alltid vært en veldig lojal og trofast person og klarer ikke tanken på å skulle bryte ekteskapsløftet og oppløse hjemmet til barna våre kun for min lykke. Så dette er visst slik mitt liv skulle bli, og det gjør meg trist. 

Føler andre det slik, eller har de aller fleste foreldrepar (som ikke skiller seg) et godt samliv der de snakker om alt, smått og stort, og elsker hverandre?

Anonymkode: f72ca...fa2

[Lava Anne]

Jeg synes det er trist at du har gitt opp ditt eget liv.

[AnonymBruker]

Jeg vet liksom ikke hvor jeg skal starte engang.

Kjære deg, N E I, livet skal ikke bare «være sånn» når du selv føler du ønsker livet annerledes. Det er ikke lenger tabu å skille seg fra mannen, og barna får det best med to lykkelige foreldre som ikke er sammen enn med to ulykkelige foreldre som bor sammen. Nå påståt jeg ikke at dere går rundt i hjemmet som to deprimerte sjeler- men barna vil forstå en dag når du forklarer at «mamma trengte å dra for å bli lykkelig». De vil selv forstå viktigheten av å gjøre nødvendige ting for å bli lykkelig.

Det finnes par som aldri snakker om personlige ting og feier alt det vonde under teppet. Par som tror de deler mye med hverandre og er «i ett», men hvor den ene i forholdet kun utgir seg for å være noe han/hun ikke er. Par som deler alt i fra drømmer til mareritt og traumer, og fremdeles slakter hverandre psyisk. Det finnes par som føler de har manglet noe hele livet, og at den tomheten forsvant da de valgte å dele livet sammen.

Det er utallige beskrivelser av hvordan to mennesker velger å leve sammen. Og du velger helt selv hvordan partner du vil ha.

Anonymkode: 9173f...dce

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg TS. Men jeg mener at det er ikke alle forhold som er sunne selv om en part er aldri så fornuftig. 

Anonymkode: ff96e...540

[AnonymBruker]

10 års ekteskap og 15 års samboerskap her. Vi elsler hverandre, krangler sjelden og sakker om det meste. Hyggelige samtaler så godt som hver dag, og gjør fine ting for hverandre. Har dog lite, men god, sex. 

Å bli snakket nedsettende til syntes jeg ikke man skal godta. Jeg og mannen har og perioder hvor vi bare er partnere, hvor vi bare forsøker å komme oss gjennom hverdagene (babytiden feks, og tid med sykt barn over lenger tid), men det har alltid vært gjensidig respekt der likevel og med viten om at det er en periode og st vi finner tilbake til hverandre. 

Tipper de fleste har det en mellomting mellom jeg og mannen og du og din mann. Men din hverdag er ikke normen tror jeg

Anonymkode: f38c0...441

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fanny og Alexander, Et dukkehjem, Scener fra et ekteskap eller noe sånt? 

Jeg har vært sammen med mannen min i 14 år og vi har to barn sammen. Jeg har aldri hatt det veldig godt i forholdet med han, vi krangler mye, han sier mye nedsettende og bryter meg ned heller enn å være en partner, en som gjør meg bedre. Vi vet begge at forholdet er skikkelig dårlig - tror jeg da. Vi snakker aldri om det, vi bare lever våre liv dag for dag og prøver å holde ut. Innimellom er det bra nok, men alt i alt er jeg ensom og ulykkelig. Det er utrolig mye som ulmer under overflaten, som sjelden kommer til syne verken for oss eller omgivelsene. 

Jeg er så lei meg for at det ble slik, men jeg har alltid vært en veldig lojal og trofast person og klarer ikke tanken på å skulle bryte ekteskapsløftet og oppløse hjemmet til barna våre kun for min lykke. Så dette er visst slik mitt liv skulle bli, og det gjør meg trist. 

Føler andre det slik, eller har de aller fleste foreldrepar (som ikke skiller seg) et godt samliv der de snakker om alt, smått og stort, og elsker hverandre?

Anonymkode: f72ca...fa2

Hvorfor vil du barna dine så vondt? Dere ødelegger dem jo mentalt ved å la dem vokse opp slik. De lærer at det er normalt at partnere snakker hverandre ned og krangler. Det kan gjøre at de selv går inn i dårlige forhold da de tror det er sånn det skal være.

"Oppløse hjemmet", lever du i Victoriatiden? Hjemmet blir ikke oppløst, men et dårlig hjem erstattes av to gode og trygge hjem, der det ikke er krangel og folk som vil hverandre vondt.

Du er ikke oppofrende som blir værende! Du er makelig og feig. Når mannen din heller ikke klarer å gjøre ende på elendigheten, må du ta ansvar og gjøre det. Skill dere, finn nye boliger og start med å reparere samarbeidet deres på et helt annet nivå. Dette fikser du! Ingenting å frykte. Dere får et bedre liv alle sammen!

Anonymkode: de9b6...68c

[AnonymBruker]

Alle ekteskap er nok slik. De alle prøver å ha en fin fasade, men bak gardinene er det nok like ille som hos deg.

Kom deg ut og begynn livet

Anonymkode: 1cad7...69e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Alle ekteskap er nok slik. De alle prøver å ha en fin fasade, men bak gardinene er det nok like ille som hos deg.

Kom deg ut og begynn livet

Anonymkode: 1cad7...69e

Nei alle ekteskap er absolutt ikke slik! Selvfølgelig går samlivet litt i bølger, men man skal ikke tolerere en partner som snakker nedsettende og bryter deg ned psykisk. Ts, hva med å prøve parterapi først? Og dersom ikke ting blir bedre, syns jeg du burde vurdere brudd. 

Anonymkode: 3e91e...936