Sjalu på stebarnet

[AnonymBruker]

Min samboer har ei datter som jeg ikke liker i det hele tatt. Er ingen grunn til det, jeg liker henne bare ikke. Etter mye tenking, grubling og mange runder med meg selv er eneste logiske forklaring at jeg er sjalu på henne. Hvordan blir jeg kvitt sjalusien? Hun er 7 år hvis det har noe å si

(Jeg spør om råd, Så kommentarer om at jeg er en dårlig person, forferdelig stemor osv osv kan dere holde dere for gode til)

Anonymkode: f72f7...ecf

[Ulrikke]

I starten da jeg ble samboer med en mann som hadde flere barn fra før likte jeg det heller ikke. Dvs, jeg trodde jeg ikke likte dem... Men etter mye frem og tilbake og om og men i hodet mitt kom jeg fram til at greia var at jeg ikke likte SITUASJONEN. Jeg var ukomfortabel, hadde ikke barn fra før selv, visste ikke helt hvordan man gjorde det i en sånn type familie osv... Jeg kunne ikke være meg selv, følte jeg - og jeg var generelt veldig ukomfortabel med hele greia.

Løsningen for meg var å være sammen med ungene alene. På den måten ble jeg kjent med dem og de ble kjent med meg, uten at det var andre tilstede. Enten alle eller en og en. Det hjalp veldig og det var lettere å være meg selv når vi var blitt kjent på våre premisser.

Bare et tips, om du ikke har prøvd det og det KAN være dette som er "problemet"... Vet jo ikke hvor lenge du har kjent henne...

Når det er sagt: man bør holde seg for god til å være sjalu på en 7-åring.... Mine stebarn var 1, 2 og 6 år da jeg ble kjent med dem... Aldri i verden om jeg var sjalu på dem, jeg har hele tiden tatt det for gitt at foreldre setter sine barn først (uten at det betyr at barna skal få herje og regjere som de vil og ikke ha grenser!).

[AnonymBruker]

Hva er det ved henne som gjør at du blir sjalu? 

Hva er det en sjuåring kan ha eller gjøre som gjør en voksen kvinne sjalu?

Anonymkode: 47bd4...7e4

[AnonymBruker]

Vel, du må jo ta et oppgjør med sjalusien, ellers kommer forholdet aldri til å fungere. Det er ingenting du kan gjøre for å endre det faktum at samboeren din har et barn, som han sikkert elsker over alt - slik alle normale foreldre elsker sine barn. Det er et faktum du må forsone deg med. Du har valgt denne mannen, og dermed har du også valgt barnet hans.

Støtter forslaget om å tilbringe tid sammen med datteren hans alene, knytte bånd til henne. Jo mer du blir kjent med henne, jo større tilliten mellom dere blir, jo lettere vil det bli. Etterhvert vil hun føles som et individ du er glad i, ikke bare "datteren fra før". En berikelse, ikke et irriterende vedheng som bare minner deg om samboers fortid.

Hvis ingenting fungerer, så må du trekke deg og la far og barn få være i fred uten å skape store sår i familierelasjonen og jentas selvfølelse.

Anonymkode: c4929...bf4

[AnonymBruker]

2 timer siden, Ulrikke skrev:

I starten da jeg ble samboer med en mann som hadde flere barn fra før likte jeg det heller ikke. Dvs, jeg trodde jeg ikke likte dem... Men etter mye frem og tilbake og om og men i hodet mitt kom jeg fram til at greia var at jeg ikke likte SITUASJONEN. Jeg var ukomfortabel, hadde ikke barn fra før selv, visste ikke helt hvordan man gjorde det i en sånn type familie osv... Jeg kunne ikke være meg selv, følte jeg - og jeg var generelt veldig ukomfortabel med hele greia.

Løsningen for meg var å være sammen med ungene alene. På den måten ble jeg kjent med dem og de ble kjent med meg, uten at det var andre tilstede. Enten alle eller en og en. Det hjalp veldig og det var lettere å være meg selv når vi var blitt kjent på våre premisser.

Bare et tips, om du ikke har prøvd det og det KAN være dette som er "problemet"... Vet jo ikke hvor lenge du har kjent henne...

Når det er sagt: man bør holde seg for god til å være sjalu på en 7-åring.... Mine stebarn var 1, 2 og 6 år da jeg ble kjent med dem... Aldri i verden om jeg var sjalu på dem, jeg har hele tiden tatt det for gitt at foreldre setter sine barn først (uten at det betyr at barna skal få herje og regjere som de vil og ikke ha grenser!).

"Man bør holde seg for god til å være sjalu på en 7åring"  hva er det for noe å si. Jeg velger ikke å være sjalu på henne. Og er ikke sikkert det er det jeg er, men det er eneste logiske forklaring jeg selv klarer å se.

Anonymkode: f72f7...ecf

[HalldirV2]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

"Man bør holde seg for god til å være sjalu på en 7åring"  hva er det for noe å si. Jeg velger ikke å være sjalu på henne. Og er ikke sikkert det er det jeg er, men det er eneste logiske forklaring jeg selv klarer å se.

Anonymkode: f72f7...ecf

Du prøver litt for hardt.

[AnonymBruker]

Hvis du erkjenner at du er sjalu, er det første steg i riktig retning. Helt naturlig at man kan føle på at man befinner seg i "andre rekke" når det er samvær med far. Helt naturlig å ikke være først i køen på oppmerksomhet da. 

Da jeg ble sammen med en mann med barn fra før, var jeg bevisst på at slike følelser kunne oppstå i forbindelse med samvær. Noe tabu å snakke om, sjalusi mot et barn er jo helt irrasjonelt...

jeg valgte å se på meg selv i samværsdagene ( uten å ha snakket om dette til noen) som samværstilrettelegger, da ga jeg meg selv en "jobb" å fokusere på. Dvs. Jeg(påpeker at JEG) valgte å fokusere på middagslaging, rydding etter middag etc for at far og barn skulle få mest mulig tid med hverandre. Dette fungerte som en god oppskrift for meg, barna følte ikke at jeg presset meg på de, far og barn fikk mest mulig tid til hverandre. Tok ikke så lang tid før barna satte pris på meg og jeg tror de satte pris på tilretteleggeren... når man selv får en relasjon til barn vil ikke sjalusien være der i samme grad. Tror sjalusi ovenfor partners barn ofte bunner ut at man på et hvis står utenfor relasjonen. Noe som er helt naturlig i starten. 

Anonymkode: 25f64...0e4

[xinnia]

Hvorfor bruker en ikke tid til å finne ut av slike ting før en flytter sammen? 

 

[Ulrikke]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

"Man bør holde seg for god til å være sjalu på en 7åring"  hva er det for noe å si. Jeg velger ikke å være sjalu på henne. Og er ikke sikkert det er det jeg er, men det er eneste logiske forklaring jeg selv klarer å se.

Anonymkode: f72f7...ecf

Fordi du er voksen og hun er sju år....

Da må man jobbe intensivt med seg selv! Og JA, jeg er stemor til tre. Tre stk som hadde og har prioritet foran meg! 

[AnonymBruker]

Det er naturlig å være sjalu, er så glad jeg har en mann uten barn

Anonymkode: dc1fa...45e

[AnonymBruker]

På 28.12.2017 den 20.58, AnonymBruker skrev:

Hvis du erkjenner at du er sjalu, er det første steg i riktig retning. Helt naturlig at man kan føle på at man befinner seg i "andre rekke" når det er samvær med far. Helt naturlig å ikke være først i køen på oppmerksomhet da. 

Da jeg ble sammen med en mann med barn fra før, var jeg bevisst på at slike følelser kunne oppstå i forbindelse med samvær. Noe tabu å snakke om, sjalusi mot et barn er jo helt irrasjonelt...

jeg valgte å se på meg selv i samværsdagene ( uten å ha snakket om dette til noen) som samværstilrettelegger, da ga jeg meg selv en "jobb" å fokusere på. Dvs. Jeg(påpeker at JEG) valgte å fokusere på middagslaging, rydding etter middag etc for at far og barn skulle få mest mulig tid med hverandre. Dette fungerte som en god oppskrift for meg, barna følte ikke at jeg presset meg på de, far og barn fikk mest mulig tid til hverandre. Tok ikke så lang tid før barna satte pris på meg og jeg tror de satte pris på tilretteleggeren... når man selv får en relasjon til barn vil ikke sjalusien være der i samme grad. Tror sjalusi ovenfor partners barn ofte bunner ut at man på et hvis står utenfor relasjonen. Noe som er helt naturlig i starten. 

Anonymkode: 25f64...0e4

Dummeste jeg har lest!

Selv om mannen har barn fra før er ikke det ensbetydende med at ny partner skal degraderes til hushjelp og tilrettelegger. 

Anonymkode: ad9f3...734

[AnonymBruker]

På 28.12.2017 den 17.50, AnonymBruker skrev:

Min samboer har ei datter som jeg ikke liker i det hele tatt. Er ingen grunn til det, jeg liker henne bare ikke. Etter mye tenking, grubling og mange runder med meg selv er eneste logiske forklaring at jeg er sjalu på henne. Hvordan blir jeg kvitt sjalusien? Hun er 7 år hvis det har noe å si

(Jeg spør om råd, Så kommentarer om at jeg er en dårlig person, forferdelig stemor osv osv kan dere holde dere for gode til)

Anonymkode: f72f7...ecf

Far og datter er familie.

Du ble bo i din egen bolig og holde deg unna hans kjæreste barn! 

Anonymkode: b5428...7f3

[lillesky]

Hvorfor er du sjalu på henne?

Er du redd for at din samboer skal elske datteren mer enn deg? Husk på at farskjærligheten han har til henne og kjærligheten han har til deg er to forskjellige ting. Og det er plass til dere begge i hjertet hans! 

Jeg er både stemor og har stemor, og jeg elsker mine stebarn som om de skulle vært mine egne, og jeg er glad i min stemor som om hun skulle vært min mor. 

Vær oppmerksom på at barnet merker det hvis du viker unna henne, og det er vondt for et barn å bli avvist. Jeg tror du er et godt menneske, men du er kanskje bare usikker på denne nye situasjonen?

Håper du finner ut av dette! Lykke til!