Føler meg som en d***t og elendig mor. Men jeg er virkelig ikke lykkelig sånn her.

[AnonymBruker]

Ok. Jeg har en sønn på snart 4 år. Jeg bor sammen med barnet og barnefar. Jeg ble gravid etter å ha vært sammen med barnefar i bare 6 mnd og valgte å ikke ta abort. I etterkant synes jeg at det er det dummeste valget jeg noen gang har tatt. Egentlig så er det ikke ungen som er det dumme i livet mitt. Men egentlig hele greia sånn generelt. Jeg fikk barn med en egoistisk ansvarsløs d***t. Som har ruinert meg økonomisk. Jeg har ikke hatt ett liv siden jeg fikk barn. Bare jobb, hjemme, ta meg av unge, hus og (en ekstra une) mannen. Jeg har ingen familie og kun 2 venniner som jeg ser sjeldent. Jeg har hatt en forferdelig barndom og sliter mye psykisk. Det gjør ikke akuratt psyken min noe bedre av å være i ett forhold med en mann som ikke bryr seg om meg. Jeg føler at livet mitt var så mye bedre før jeg fikk barn. Jeg hadde en fast jobb, bodde med en vennine, gjorde hva jeg ville når jeg ville. Hadde ingen økonomiske bekymringer. Bare det å kunne gå på ut på kvelden med en vennine var så utrolig bra for meg. Mens nå går jeg bare inn og ut av depresjon, ser ingen mening med livet. Alt er bare slit. Kan ikke nyte noe som helst. Jeg vet at første steg videre vil være å bli kvitt mannen sånn at jeg kan styre livet mitt selv og slippe å bekymre meg økonomisk. Men vil det det? Jeg kommer til å sitte med en gjeld i tillegg til at jeg nå har vært arbeidsledig i 1 år. Jeg kommer ikke til å klare å være alenemor for aluratt nå sulter jeg etter tid for meg selv og noe fritid. Føler som en slem  mor som vil løse opp familien for å kunne ha 1 uke fri for meg selv. Men jeg vet at jeg kommer til å være lykkeligere. Nå har mannen vært borte i 3 dager og jeg merket da at selvom jeg var alene mef barnet så var det så mye feiligere. Jeg bare styrte dagen sånn som det passet oss. Jeg vil inn i 2018 og endre på denne dårlige tilværelsen som jeg har vært i i 5 år nå. Men hvordan? 

Anonymkode: e3356...cf6

[AnonymBruker]

Jeg er litt usikker på hva du spør om her.

Vil du flytte fra mannen, så ta kontakt med familievernkontoret. De tilbyr rådgiving og samtaler. Du må også kontakte NAV og forhøre deg om hjelp til bosted, dersom du trenger det, og hvilke bidrag du eventuelt har krav på.

Anonymkode: 184e6...db6

[AnonymBruker]

Få hjelp! 

Har du en fastlege, få henvisning til psykolog. Gå i terapi, få hjelp til depresjonen. 

Barnevernet kan avlaste. Hva m fam til barnefar? Kan de avlaste noe?

 

Anonymkode: 2d68f...5b1

[AnonymBruker]

Gi barnefar hovedomsorg, eller adopter det bort. Noe stigma rundt det, men du må nesten vurdere hva som er verst av å leve med litt fordommer mot deg eller fortsette det livet du har nå i 20 år til

Anonymkode: 07635...b39

[Gjest Blondie65]

Jeg skal ikke fortelle deg om du skal gå fra mannen eller ikke.

Men du må bli herre over ditt eget liv. Barnet kan gå i barnehage og du kan jobbe. Du kan allerede nå slutte å ta opp mer gjeld, og begynne å betale på den gjelden du har. 

Det er mulig at barnets far ikke bidrar slik han burde, men det er i så fall en sak for familievernkontoret.

Jeg vet at man føler seg resurssvak når man er nedfor og derfor blir dette en evig ond spiral. Det er dessverre og heldigvis bare du som kan bestemme deg for å gå ut av denne spiralen. Du sier selv at du har klart deg bedre i disse tre dagene uten mannen. Så da vet du i hvert fall det.

Du er ikke verdens verste mor - de slår og mishandler barna sine eller utsetter dem for voldelige menn. Dette gjør vel ikke du?

Jeg tror nok også du vil oppdage at utelivet ikke er fullt så spennende lenger når du har vært borte fra det så lenge. Men det finner du nok ut selv.

Er det noe i veien for å bo sammen med en venninne igjen?

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Blondie65 skrev:

Jeg skal ikke fortelle deg om du skal gå fra mannen eller ikke.

Men du må bli herre over ditt eget liv. Barnet kan gå i barnehage og du kan jobbe. Du kan allerede nå slutte å ta opp mer gjeld, og begynne å betale på den gjelden du har. 

Det er mulig at barnets far ikke bidrar slik han burde, men det er i så fall en sak for familievernkontoret.

Jeg vet at man føler seg resurssvak når man er nedfor og derfor blir dette en evig ond spiral. Det er dessverre og heldigvis bare du som kan bestemme deg for å gå ut av denne spiralen. Du sier selv at du har klart deg bedre i disse tre dagene uten mannen. Så da vet du i hvert fall det.

Du er ikke verdens verste mor - de slår og mishandler barna sine eller utsetter dem for voldelige menn. Dette gjør vel ikke du?

Jeg tror nok også du vil oppdage at utelivet ikke er fullt så spennende lenger når du har vært borte fra det så lenge. Men det finner du nok ut selv.

Er det noe i veien for å bo sammen med en venninne igjen?

Hei og takk for svar. Jeg formulerte meg ikke riktig. Det er nok ikke noe uteliv jeg er ute etter. Har aaaldri i mitt liv vært noe festjente. Jeg har altid prioritert forhold/kjæreste, få gode venniner hvor vi går turer, ute å spiser, kino eller rett å slett bare på besøk hos hverandre å drikke kaffe og skravle. Til gjengjeld så har forhold bare gjort at jeg har mistet meg selv og livet mitt. Har bare vært sammen med dårlige menn og pga psykiske lidelser så er jeg desverre ett lett offer for dette her.  Der er bare det at siden jeg ble sammen med barnefar har livet mitt blitt skikkelig dårlig. Og det at jeg fikk barn har gjort det kjempe vanskelig å endre på det. Uten barn kunne jeg jo bare dratt sånn ganske enkelt. Men med barn så må man jo tenke på barnet og da er det ikke bare å sove under en bru. 

Anonymkode: e3356...cf6

[AnonymBruker]

Du må gjøre som andre kvinner har gjort før deg: Ta beslutningen, planlegge og gjennomføre. 

Hvis du bestemmer deg for å gå innen et år, blir du faktisk lettere til sinns bare av det. For nå må du stå på dette året! Du skal jobbe for friheten din!

Planlegging: Hva trenger du? Du trenger åpenbart en jobb, så du får spart deg opp penger. Dette haster.  Du trenger venner, ta opp kontakt med gamle/finn nye feks alenemødre i barnehagen? Du trenger å snakke med familie, fortelle hvor ille ting er. Kanskje kommer det hjelp du ikke hadde regnet med. 

Så, når du har fått ting på plass så går du. Det kommer til å bli mye enklere enn du trodde, hvis du har planlagt godt. 

Lykke til!

Anonymkode: 63c81...e34

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du må gjøre som andre kvinner har gjort før deg: Ta beslutningen, planlegge og gjennomføre. 

Hvis du bestemmer deg for å gå innen et år, blir du faktisk lettere til sinns bare av det. For nå må du stå på dette året! Du skal jobbe for friheten din!

Planlegging: Hva trenger du? Du trenger åpenbart en jobb, så du får spart deg opp penger. Dette haster.  Du trenger venner, ta opp kontakt med gamle/finn nye feks alenemødre i barnehagen? Du trenger å snakke med familie, fortelle hvor ille ting er. Kanskje kommer det hjelp du ikke hadde regnet med. 

Så, når du har fått ting på plass så går du. Det kommer til å bli mye enklere enn du trodde, hvis du har planlagt godt. 

Lykke til!

Anonymkode: 63c81...e34

Det er akuratt det som er problemet. Jeg har INGEN familie. Og jeg lagde en plan om å spare penger. Jeg klarte å spare 50.000 på noen få mnd og det ble ødelagt. Jeg måtte legge ut alle pengene i regninger ellers kunne jeg havne i innkasso. Nå har ikke jeg utdypet den økonomiske situasjonen i HI. Men samboer har skaffet denne husstanden mer regninger enn det vi klarer å betale (altså at det så vidt går rundt. Ett resultat av at jeg må legge ut alle pengene mine til disse regningene og gjør jeg ikke det, vil det alikevel gå utover meg ved å havne i inkaso osv...) så hver gang jeg prøver å bygge meg opp, river han meg ned. Det er derfor jeg ikke klarer å få stått på mine egne ben. Pga situasjonen jeg står fast i nå. Samtidig som det ikke er noe sunt for meg å bli her noe lenger. 😕

Anonymkode: e3356...cf6

[Ulla Ullsokk]

Få deg en jobb og bli kvitt fyren! Evnt finn ut av hva du klarer med arbeidsledighetstrygd eller hva du enn har. Barnet ditt vil få det mye bedre med en fornøyd mamma! Nå må barnet lide under dine dårlige følelser for mannen. Mannen ødelegger økonomien og er som en ekstra unge, men han er ikke ungen din! Ungen din trenger en mamma, det gjør muligens mannen også, men han er ikke ungen din og akkurat nå tar han den energien du burde gi til ungen!

Du er nede nå og da virker alt vanskelig, men dette klarer du og da blir alt så mye bedre!

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er akuratt det som er problemet. Jeg har INGEN familie. Og jeg lagde en plan om å spare penger. Jeg klarte å spare 50.000 på noen få mnd og det ble ødelagt. Jeg måtte legge ut alle pengene i regninger ellers kunne jeg havne i innkasso. Nå har ikke jeg utdypet den økonomiske situasjonen i HI. Men samboer har skaffet denne husstanden mer regninger enn det vi klarer å betale (altså at det så vidt går rundt. Ett resultat av at jeg må legge ut alle pengene mine til disse regningene og gjør jeg ikke det, vil det alikevel gå utover meg ved å havne i inkaso osv...) så hver gang jeg prøver å bygge meg opp, river han meg ned. Det er derfor jeg ikke klarer å få stått på mine egne ben. Pga situasjonen jeg står fast i nå. Samtidig som det ikke er noe sunt for meg å bli her noe lenger. 😕

Anonymkode: e3356...cf6

Jeg forstår ikke hvordan dette kan skje. Er dere gift?

Anonymkode: 63c81...e34

[bettsa]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er akuratt det som er problemet. Jeg har INGEN familie. Og jeg lagde en plan om å spare penger. Jeg klarte å spare 50.000 på noen få mnd og det ble ødelagt. Jeg måtte legge ut alle pengene i regninger ellers kunne jeg havne i innkasso. Nå har ikke jeg utdypet den økonomiske situasjonen i HI. Men samboer har skaffet denne husstanden mer regninger enn det vi klarer å betale (altså at det så vidt går rundt. Ett resultat av at jeg må legge ut alle pengene mine til disse regningene og gjør jeg ikke det, vil det alikevel gå utover meg ved å havne i inkaso osv...) så hver gang jeg prøver å bygge meg opp, river han meg ned. Det er derfor jeg ikke klarer å få stått på mine egne ben. Pga situasjonen jeg står fast i nå. Samtidig som det ikke er noe sunt for meg å bli her noe lenger. 😕

Anonymkode: e3356...cf6

Men Jobber dere? Får dere uventete regninger eller tar han opp lån?  Så lenge regningene ikke står i ditt navn og dere ikke er gift så kan de jo bare gå til inkasso, samboeren din som må da betale.

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Gi barnefar hovedomsorg, eller adopter det bort. Noe stigma rundt det, men du må nesten vurdere hva som er verst av å leve med litt fordommer mot deg eller fortsette det livet du har nå i 20 år til

Anonymkode: 07635...b39

Neineinei, det virker ikke som om det er barnet som er hovedproblemet her! Del omsorgen for barnet, så får du i pose og sekk! Det er forholdet som tar livet av deg her, ikke barnet.

Anonymkode: e94c5...df2

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ok. Jeg har en sønn på snart 4 år. Jeg bor sammen med barnet og barnefar. Jeg ble gravid etter å ha vært sammen med barnefar i bare 6 mnd og valgte å ikke ta abort. I etterkant synes jeg at det er det dummeste valget jeg noen gang har tatt. Egentlig så er det ikke ungen som er det dumme i livet mitt. Men egentlig hele greia sånn generelt. Jeg fikk barn med en egoistisk ansvarsløs d***t. Som har ruinert meg økonomisk. Jeg har ikke hatt ett liv siden jeg fikk barn. Bare jobb, hjemme, ta meg av unge, hus og (en ekstra une) mannen. Jeg har ingen familie og kun 2 venniner som jeg ser sjeldent. Jeg har hatt en forferdelig barndom og sliter mye psykisk. Det gjør ikke akuratt psyken min noe bedre av å være i ett forhold med en mann som ikke bryr seg om meg. Jeg føler at livet mitt var så mye bedre før jeg fikk barn. Jeg hadde en fast jobb, bodde med en vennine, gjorde hva jeg ville når jeg ville. Hadde ingen økonomiske bekymringer. Bare det å kunne gå på ut på kvelden med en vennine var så utrolig bra for meg. Mens nå går jeg bare inn og ut av depresjon, ser ingen mening med livet. Alt er bare slit. Kan ikke nyte noe som helst. Jeg vet at første steg videre vil være å bli kvitt mannen sånn at jeg kan styre livet mitt selv og slippe å bekymre meg økonomisk. Men vil det det? Jeg kommer til å sitte med en gjeld i tillegg til at jeg nå har vært arbeidsledig i 1 år. Jeg kommer ikke til å klare å være alenemor for aluratt nå sulter jeg etter tid for meg selv og noe fritid. Føler som en slem  mor som vil løse opp familien for å kunne ha 1 uke fri for meg selv. Men jeg vet at jeg kommer til å være lykkeligere. Nå har mannen vært borte i 3 dager og jeg merket da at selvom jeg var alene mef barnet så var det så mye feiligere. Jeg bare styrte dagen sånn som det passet oss. Jeg vil inn i 2018 og endre på denne dårlige tilværelsen som jeg har vært i i 5 år nå. Men hvordan? 

Anonymkode: e3356...cf6

Ta kontakt med NAV og Barnevernet. De kan tilby støtte og hjelp.

Anonymkode: 1e776...86a