ENSOM

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg føler meg ensom, så fryktelig ensom. Og ensomheten gnager på meg i form av at jeg føler jeg ikke er verd et eneste menneske. Men jeg skjønner likevel ikke hva jeg gjør galt. Hele livet har jeg vært veldig glad i mennesker, og jeg suger til meg mennesker i situasjoner. Jeg ser alle og passer på alle rundt meg, men til tross for at dette ofte gjør at jeg får mange gode venner over en periode, så er det et eller annet som gjør at de skrelles av. Jeg forstår faktisk ikke. De bare snur ryggen til meg, og ofte har jeg følt at jeg gjør noe galt uten at jeg faktisk har gjort noe galt??? Dette skjer ofte....

Jeg lurer på om noen kjenner seg igjen, eller at noen tilfeldigvis kan forstå situasjonen?

Jeg hater å innrømme det, men veldig mange mener dette har med sjalusi å gjøre. Er det slik at over gjennomsnittet attraktive mennesker (sitert fra andre rundt meg) har en tendens til å ikke så lett skaffe seg venner som andre? Det høres jo helt idiotisk ut, men jeg forstår ikke situasjonen. Jeg blir fortalt at jeg har veldig mange gode egenskaper, at mennesker liker meg veldig godt, men derfor skjønner jeg ikke hvorfor mennesker plutselig snur ryggen til meg... Akkurat som at de ikke orker meg mer, at de har funnet noe ved meg som de ikke liker... Jeg skjuler ingenting heller??

Det mest triste eksempelet jeg har er en hendelse jeg opplevde for noen år siden. Jeg hadde et utrolig tett vennskap til bestevenninna mi, helt til hun fikk seg kjæreste. Kjæresten viste seg som sjalu på vennskapet vårt og jeg vet dette påvirket bestevenninna mi til å tråkke unna meg. Jeg vet dette uansett bør tilsi at hun er en dårlig venninne, at jeg ikke bør tenke mer på henne, men dette har påvirket meg så ufattelig mye. Flere venninner har tråkket unna meg, og jeg føler at ingen liker meg... 

På videregående opplevde jeg flere gjenger, både guttegjenger og jentegjenger, som rett og slett var ekle mot meg. De snakket stygt både direkte til meg, men også bak ryggen min. Jeg mistet mange venner på grunn av dette. Det hendte at jeg kom på besøk til ei venninne som snakket på skype med en annen venninne som var bekjent av meg. Venninna mi sitter på pc'en i det jeg kommer inn, så hører jeg fra andre siden av skjermen: "fortell noe mer stygt om MITT NAVN". Jeg er egentlig en veldig positiv person, men dette orker jeg faktisk ikke mer. Jeg skjønner ikke hvorfor folk ikke liker meg.............

Til og med i dag ble jeg ignorert av mine nærmeste. Jeg ønsket å invitere en gjeng hjem til meg, også "mine nærmeste". Mine såkalte "nærmeste" ignorerte forespørselen, i tillegg til at hun ene sier at hun er bortreist. Plutselig sender  sistnevnte en melding senere på kvelden og lurer på om vi ønsker å være med hjem til en kompis av oss....... Akkurat som at hun velger å være med på festligheter hvor det er flere mennesker, og at jeg ikke er kul nok eller noe??? Dette i tillegg til at jeg alltid gruer meg til bursdagene mine... I år ble jeg nesten ikke gratulert, og hun ene som ikke gratulerte meg lurte en dag senere på om vi ønsket å være med på en overraskelse-bursdag for en bekjent av henne.... Hvorfor prioriterer hun ikke meg? Hvorfor prioriterer ingen meg? Hvert år prøver jeg virkelig alt for å feire bursdagene deres og gjøre mitt beste for at de har det bra.... Jeg blir aldri sett??? Dette gjør så innmari vondt. 

Jeg tror ikke jeg overtenker, og jeg har det rett og slett vondt på grunn av dette. Hvorfor meg??? Hvorfor er enkelte mennesker dømt til å være ensomme, uansett hvor mye de liker andre mennesker? 

Jeg er så ensom, så fryktelig ensom. 

 

Hilsen ei jente på 22 år. 

Anonymkode: b4d3d...1e1

[Bonnica]

Sender deg en klem

[Ceau]

Tusen takk, Bonnica!! 

 

Jeg vurderer å fortelle dette til kjæreste min. Han forteller meg stadig at mennesker beundrer meg sånn, at han i tillegg beundrer meg for at alle rundt meg liker meg så godt. Han kommer derfor ikke til å forstå dette, men alle som "liker meg" trår alltid unna meg. I tillegg føler jeg en skam over dette og tør derfor egentlig ikke å fortelle han noe, men burde jeg?
Jeg synes dette er så ufortjent og rart.... Jeg tror faktisk jeg har veldig høy EQ også, så jeg skjønner ikke helt hva jeg gjør galt... 

[Ceau]

Jeg bruker juleferien på å trene og gjøre kjemi, mens jeg gløtter synet over på snapchat hvor alle ser ut til å ha det så gøy ute på byen....

[Sillyline]

Jeg har ingen gode råd og tips, dessverre. Det eneste jeg kan si, er at jeg har følt det på samme måte. Det som hjalp for meg, var rett og slett å bare være alene. Ikke prøve å få venner eller noe, men rett og slett bare klare meg selv. Alene. Så dukket venner tilfeldigvis opp etter hvert. Altså nye bekjentskaper som jeg begynte å småprate med. Så fant vi ut at vi hadde felles interesser, etter det ballet det bare på seg. Jeg er en veldig åpen person, noe som har gagnet meg i det siste. Når jeg betror meg til mennesker, betror de ting til meg også. Og plutselig har man et slags vennskap. Men man må gjøre alt til rett tid.

Ja, jeg synes du skal snakke om det med kjæresten din. Jeg vet ikke hvor mye han får gjort med det, men det skader jo ikke å fortelle det. Kanskje han har bedre råd og tips  

Endret 26. desember 2017 av Sillyline

[AnonymBruker]

Jeg får følelsen av at det handler om hvordan du omtaler andre, men det er bare intuisjon fra min side. Har du en blogg eller noe sånt?

Anonymkode: 30761...f81

[Ceau]

Tusen takk for svar og gode råd, Sillyline! Jeg skal absolutt prøve på dette, og håper på at det kan komme seg til rette. Hvordan fikk du disse nye vennskapene? Gjennom å studere, eller noe annet? Setter stor pris på svar!

Problemet med å sette igang en samtale med kjæresten angående dette er at jeg er livredd for å virke negativ og sutrete. Han liker så godt at jeg er positiv og glad hele tiden, så jeg er redd for å slippe frem disse følelsene. Jeg har vært åpen om mye før, og han er veldig god å prate med, men jeg er likevel redd for at han blir lei av meg. Men jeg er enig; kanskje har han noen gode råd å komme med.

 

Tusen takk for svar fra anonym! Det er fint med bidrag, og selvfølgelig kan det være at jeg omtaler mennesker feil uten at jeg skjønner det selv. Jeg prøver hele tiden å reflektere over mine framtredener rundt andre, og jeg har reflektert over dette også. Men jeg er egentlig en veldig positiv person og er i tillegg veldig lite dømmende. Jeg omtaler som regel mennesker på en positiv måte. Men mener du her i samtaler med andre? 
Jeg har nok ingen blogg, nei. Hvordan det?

Endret 26. desember 2017 av Ceau

[Bonnica]

Det er litt vanskelig å komme med råd, for jeg har det på en måte litt på samme måten.

Det er jo veldig fint at du har kjæreste da! Du burde snakke med han om det, det kan hende at dette bare er noe du selv føler  Kanskje du egentlig bare ønsker mer omgang med vennene dine enn hva de har tid til?

[Ceau]

Tusen takk igjen, Bonnica!
Det er veldig sant, og jeg bør kanskje kaste meg ut i det. Jeg er likevel livredd for en slik samtale, ettersom han ser på meg som en veldig positiv og omgjengelig person.... Jeg har fått kommentarer på dette tidligere, så jeg skjønner ikke... 

Men jeg liker egentlig å være mye alene, men jeg er mer alene enn hva jeg ønsker. Jeg har likevel kontakt med mange over nettet, men mange bor milevis unna, og andre ignorerer meg dersom jeg ønsker å møte dem i ny og ned. Jeg merker forskjell på når de faktisk ikke har tid og når de ikke har lyst til å møte meg, og det sistnevnte skjer oftest. Og dette går i tråd med at jeg ofte har blitt behandlet veldig stygt. Jeg har jo hørt ting fra andre, og jeg har blitt baksnakket så utrolig mye... Så jeg tror derfor at det ligger noe mer bak, at de rett og slett ikke ønsker meg vell... Og jeg vet dette får meg til å høres veldig nedlatende ut ovenfor andre, men faktum er faktisk at jeg har opplevd veldig mye sjalusi i tillegg til å ha blitt tråkket på. 

Jeg har altså noen veldig gode venninner, men de bor milevis unna... 

[AnonymBruker]

Har ikke du ikke noen felles venner med disse som har "dumpet" deg? Du kan jo i så fall få de til å finne ut av hvorfor de ikke liker deg hvis det er det som er tilfelle.

Anonymkode: 394eb...e2a

[Ceau]

Jeg har faktisk prøvd å forhøre meg med felles venner, men jeg får ikke noe ordentlig svar. Jeg får høre at de har snakket stygt om meg, men jeg tror ikke disse "felles vennene" forstår situasjonen de heller.

Men i tillegg til mine nærmeste, så hender det ofte at andre folk ikke bryr seg om meg. Jeg er veldig sosial når jeg først er sosial, og jeg er også veldig blid og kjærlig, men likevel vil ikke folk ha relasjon til meg. Eksempelvis var det veldig mange mennesker på et vors i fadderuka som kom bort og sa at de syntes jeg var kul, og de komplimenterte meg, og vi hadde en hyggelig samtale hvor jeg var kjærlig tilbake. Likevel nådde det ikke gjennom, og alle disse har ignorert meg senere. Nærmest sett stygt på meg. Dette kan virke som et dumt eksempel, og dette er egentlig ikke noe jeg tenker veldig over, men dette skjer heeeele tiden.... Folk trer rett og slett unna meg. 
Men noe jeg har tenkt over i situasjoner som den sistnevnte, er at jeg på slike vors og sammenkomster er veeeldig opptatt av at folk som er stille kommer seg opp og fram og får seg venner. Derfor bryr jeg meg heller om disse. Jeg snakket derfor med de som kom bort til meg, men jeg satte også igang samtaler med de som var stille. Derfor skaper jeg gjerne gode vennskap med mennesker som er sjenerte, noe som er veldig fint, men jeg skjønner ikke hvorfor andre trår unna meg likevel? 
Men dette er selvsagt kun en hendelse, og alt varierer, men jeg blir likevel baksnakket og behandlet veldig nedlatende....
Foreldrene mine bruker å fortelle meg at jeg er for snill, at jeg lett kan bli utnyttet. Hele familien min er veeeldig snille og bryr seg nesten ikke om å bli utnyttet, men blir selvfølgelig da heller skuffet over at mennesker kan oppføre seg slik.... 

Dette ble veldig rotete, men jeg forstår ikke situasjonen. 

Jeg får mennesker til å le, har mange meninger og interesser, er veldig lite dømmende og elsker mennesker. Jeg er kanskje litt rar, men heller i form av at jeg er veldig interessert og "på" i mange situasjoner. Kjæresten min ble sjarmert av det, men jeg kan forstå om det blir litt mye.... 

[Ceau]

Jeg skjønner om det høres ut som at jeg har en selvfølelse ikke relatert til virkeligheten. Men det er slik jeg oftest blir omtalt. 

Endret 26. desember 2017 av Ceau

[Bonnica]

Jeg synes ikke du skal være redd for å virke negativ eller sutrete, i forhold til å ta opp dette med kjæresten. Dere er kjærester, og da er det viktig å kunne snakke om ting som plager en. Du må også huske på at ingen mennesker er gjennomgående blide og alltid positive. Det er ikke menneskelig å ikke kjenne på noen form for negative tanker. Skulle han reagere negativt på at du for en gangs skyld har det vanskelig og har noe mindre hyggelig du trenger å snakke om så er han meget overfladisk. 

Nå er du jo ganske ung, og det henger litt "tenåringsdrama" igjen hos de fleste på din alder. Min erfaring er at det ofte snakkes stygt om de "flinke pikene" som får til mye, de alle tilsynelatende liker, de som er blide, positive, smarte og kanskje til og med er heldige med utseende. De som "har alt". Dette er selvfølgelig sjalusi. Dessverre er det mange som prøver å få seg selv til å føle seg bedre ved å rakke ned på andre. Slike mennesker har aldri vært, og vil aldri bli dine venner. 

Prøv å ikke bry deg om hva andre sier, det kan være vanskelig, men på den måten kan du luke ut alle disse overfladiske "vennnene". Selv har jeg bare et par/tre gode venninner. Og det holder i massevis egentlig. Vi finner ikke på ting så ofte da vi har barn, alle sammen. Men jeg vet at de alltid vil være der. 

Jeg tror at du kanskje er en trussel for disse andre "venninnene", i og med at alle liker deg. Jentehjerner er kompliserte :/ 

Endret 26. desember 2017 av Bonnica

[AnonymBruker]

1 time siden, Ceau skrev:

Tusen takk, Bonnica!! 

 

Jeg vurderer å fortelle dette til kjæreste min. Han forteller meg stadig at mennesker beundrer meg sånn, at han i tillegg beundrer meg for at alle rundt meg liker meg så godt. Han kommer derfor ikke til å forstå dette, men alle som "liker meg" trår alltid unna meg. I tillegg føler jeg en skam over dette og tør derfor egentlig ikke å fortelle han noe, men burde jeg?
Jeg synes dette er så ufortjent og rart.... Jeg tror faktisk jeg har veldig høy EQ også, så jeg skjønner ikke helt hva jeg gjør galt... 

Kan det være at andre vil være sammen med deg fordi du er "populær" og har mange bekjente, selv om de egentlig ikke har noe til felles med deg? At de ikke er så nære som du tror? 

Anonymkode: a9e9b...709