Alt blir kjedelig.

[AnonymBruker]

Jeg føler alt bare er kjedelig. Samme hva jeg finner på i livet kommer uroen inpå meg. Jeg lnsker alltid noe annet eller mer. Ser stadig på nye jobber. Jeg ønsker meg også kjæreste, har bare vært forelsket i menn som ikke har passet inn i livet mitt. Det er jeg nå også. Ga opp drømmen om å bli psykolog siden det krever masse forbedringer av karakterer og det er masse lesing, har funnet ut at det ikke er noe for meg. Gikk for noe som føltes mer riktig og ble drømmen, men dey går ikke så bra det heller. Her har jeg omtrent ingen venner, da jeg ble mobbet så har ikke noe særlig forhold til de få jevnaldrede som er igjen. Og de som velger bo der har jeg ingenting felles med. Men jeg føler liksom ikke livet har noe mer å by på. Alt er bare kjedelig. Jeg forelsker meg ikke i noen som er aktuell, vet ikke hvilke evner jeg har som jeg kan livnære meg på. Så dagene bare går liksom, så er alt like kjedelig igjen. Jeg finner glede i musikk osv, surfer litt på nett. Men ellers har jeg mistet alt som finnes av motivasjon..  er det i slike situasjoner en skal se frem til bedre tider og prøve mer med det man er i gang med, eller inse at dette også er tapt og gå tilbake til det "trygge".

Anonymkode: 7e73e...1ad

[AnonymBruker]

Det er alltid fint å kunne jobbe for å bli en bedre versjon av seg selv, så hvorfor bare gi opp å få bedre karakterer for å bli det du vil?  Hvorfor går ikke det andre som ble drømmen bra da? Er det noe du kan forbedre med deg selv der?

Selvom man ble mobbet før så kan man få jevnaldrene venner andre steder.

Livet har masse å by på , men kanskje du er inne i en depresjon eller på begynnende depresjon siden du føler at alt er så kjedelig? Eller kanskje du bare gjør kjedelige ting? Prøve å gjøre litt andre ting? Gå ut av komfortsonen? Melde deg på en aktivitet du alltid har syntes virker kul men ikke riktig har prøvd fordi du ikke har hatt noen å gå med? Begynne å klatre, sykle, se på youtubefilmer om hvordan man kan lære nye hårfrisyrer, begynne å male, spare penger å reise litt, litt nye impulser? Gå på foredrag og kurs med noe du allid har hatt lyst til å lære deg eller vite mer om? Få nye venner der?

Anonymkode: 60410...ad1

[AnonymBruker]

Er ikke så rart alt er kjedelig om det er livet ditt. Samtidig er vel ingenting i livet permanent. Du kan jo få venner, du kan få kjæreste og du kan få en jobb du trives med. Om lesing ikke er noe for deg så er det kanskje andre ting enn psykologi du kunne tenkt deg? Finnes jo en del yrker som ligner og som krever mindre lesing. 

Anonymkode: 7a6cc...d0c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke så rart alt er kjedelig om det er livet ditt. Samtidig er vel ingenting i livet permanent. Du kan jo få venner, du kan få kjæreste og du kan få en jobb du trives med. Om lesing ikke er noe for deg så er det kanskje andre ting enn psykologi du kunne tenkt deg? Finnes jo en del yrker som ligner og som krever mindre lesing. 

Anonymkode: 7a6cc...d0c

Jada, jobber er ikke det jeg bekymrer meg mest for. Så lenge jeg ikke har noe jeg virkelig brenner for så kan jeg trives med en såkalt vanlig jobb. Men når jeg er et par uker i en jobb, så har jeg alltid kjedet meg. Jeg er så avhengig av forandring. Den beste følelsen er når jeg har fått en ny jobb, skulle flytte eller har forelska meg på nytt. Men så varer ikke det heller og jeg fortsetter med kronisk leting. Og jo mer umulig ting virker, jo mer fristende er det dessverre. Jeg har byttet en del jobber opp gjennom tiden. 

Jeg er også kronisk ulykkelig forelsket. Men blir tom fordi jeg tror føleslen bare er tull. Har vært seriøst forelska 2 ganger (de forrige var vel bare hormonstyrt og klisje ungdomsforelsker som jeg ikke teller med, men de var vedlig intense). Jeg har ikke så mye behov for noen rundt meg, og trenger eller vil ikke trenge noen for å være avhengig på noen måte, bare finne en "sjelevenn". Du vet den følelsen "der er du!". Har jeg hatt to ganger nå. Jeg kom jo over han forrige etter å ha nesten blitt sammen med ham, mistet følesene ganske plutselig etter et par år "sammen". Nå liker jeg en ny, som jeg virkelig savner mer. Men som ikke passer noe særlig bra inn i livet mitt heller. Jeg er merkelig med det at jeg likevel håper at det skal ligge i lufta, at han tenker på meg osv, selv om jeg passivt har avvist han, nettopp fordi jeg fikk blanda følelser om fyren. Men nå er han den eneste jeg ser. Jeg vil bare gå videre slik at jeg kan treffe neste.. 

Anonymkode: 7e73e...1ad

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jada, jobber er ikke det jeg bekymrer meg mest for. Så lenge jeg ikke har noe jeg virkelig brenner for så kan jeg trives med en såkalt vanlig jobb. Men når jeg er et par uker i en jobb, så har jeg alltid kjedet meg. Jeg er så avhengig av forandring. Den beste følelsen er når jeg har fått en ny jobb, skulle flytte eller har forelska meg på nytt. Men så varer ikke det heller og jeg fortsetter med kronisk leting. Og jo mer umulig ting virker, jo mer fristende er det dessverre. Jeg har byttet en del jobber opp gjennom tiden. 

Jeg er også kronisk ulykkelig forelsket. Men blir tom fordi jeg tror føleslen bare er tull. Har vært seriøst forelska 2 ganger (de forrige var vel bare hormonstyrt og klisje ungdomsforelsker som jeg ikke teller med, men de var vedlig intense). Jeg har ikke så mye behov for noen rundt meg, og trenger eller vil ikke trenge noen for å være avhengig på noen måte, bare finne en "sjelevenn". Du vet den følelsen "der er du!". Har jeg hatt to ganger nå. Jeg kom jo over han forrige etter å ha nesten blitt sammen med ham, mistet følesene ganske plutselig etter et par år "sammen". Nå liker jeg en ny, som jeg virkelig savner mer. Men som ikke passer noe særlig bra inn i livet mitt heller. Jeg er merkelig med det at jeg likevel håper at det skal ligge i lufta, at han tenker på meg osv, selv om jeg passivt har avvist han, nettopp fordi jeg fikk blanda følelser om fyren. Men nå er han den eneste jeg ser. Jeg vil bare gå videre slik at jeg kan treffe neste.. 

Anonymkode: 7e73e...1ad

Kanskje du har adhd, siden du er så avhengig av forandring så raskt, og så drastiske forandringer? Ja alle elsker følelsen av å ha fått ny jobb, flyttet et sted man vil eller har forelska seg på nytt, men man kan jo ikke føle det sånn hele tiden! Kanskje du egentlig rett og slett har for høye forventninger til livet og urealistiske forventninger rett og slett?

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men det er vanlig å bare være forelska 2-5 ganger iløpet av livet, og du er jo reflektert som skiller mellom hormonstyrte ungdomsbetattheter og seriøse forelskelser. For mange er sjelevenn bare tull og noe som blir brukt som lokkemiddel for folk, akuratt som noen mener religiøse har himmelen eller nirvana som lokkemiddel, men det er også mange som føler de finner sin sjelevenn. Sjansen til å gjøre det må være på en aktivitet, en sak, et prosjekt eller lignende som man brenner for, for man skal jo brenne for det samme om man er sjelevenner Det høres også ut som at du kanskje har funnet seg i for mye fra tidligere forelskelser også og mista litt håpet pga det og ikke evner å se at det finnes mange potensielle sjelevenner fordi du er redd for å bli såra? Jeg tenker på at det du skriver at du var "nesten sammen med" en mann "i et par år"! Og for eget selvverds skyld så bør du sette en grense på 3-4 mnd med "nesten sammen" før du avklarer om man er sammen eller ikke, og vil mannen holde det på "snart" stadiet enda lenger så går du videre, da er han ikke seriøs nok eller into deg nok. Synd å kaste bort tid på menn som er halveis in, når tiden du sitter inne med han er tid andre menn som ville vært all in ikke får brukt med deg.

Anonymkode: 60410...ad1

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du har adhd, siden du er så avhengig av forandring så raskt, og så drastiske forandringer? Ja alle elsker følelsen av å ha fått ny jobb, flyttet et sted man vil eller har forelska seg på nytt, men man kan jo ikke føle det sånn hele tiden! Kanskje du egentlig rett og slett har for høye forventninger til livet og urealistiske forventninger rett og slett?

takk for svar.  jeg har ikke vært til noe itredning fordi det er så lange ventelister. Jeg vet ikke om det er verdt det og har veldig blandede følelser ang dette. Jeg er redd for bivirkninger av medisiner. Dessuten føler jeg at medisiner er juks. Ikke alle er fra et så velstående land kan bare gå og få medisiner. Jeg fikk en barnediagnose som heter "uspesifisert følelsesmessige forstyrrelser". Denne er ikke alvorlig. Adhd kunne mistenkes mye i bardommen. Har lignet mer og mer på asperger mot voksen alder, og det gjør jeg og  kjenner igjen en del. Men den er ikke veldig sterk. 

Ang høye forventninger til livet. Ja, de er nok høye. Men jeg føler det er trist å sette lave forventninger og jeg skal drastisk endre personlighet dersom forventningene skal bli lave. Da utnytter man jo ikke sitt fulle jeg. Urealistisk er det verste ordet jeg hører. Jeg vet jo at noen ting er urealistisk, men jeg jobber ikke mot det urealistiske. 

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men det er vanlig å bare være forelska 2-5 ganger iløpet av livet, og du er jo reflektert som skiller mellom hormonstyrte ungdomsbetattheter og seriøse forelskelser. For mange er sjelevenn bare tull og noe som blir brukt som lokkemiddel for folk, akuratt som noen mener religiøse har himmelen eller nirvana som lokkemiddel, men det er også mange som føler de finner sin sjelevenn. Sjansen til å gjøre det må være på en aktivitet, en sak, et prosjekt eller lignende som man brenner for, for man skal jo brenne for det samme om man er sjelevenner Det høres også ut som at du kanskje har funnet seg i for mye fra tidligere forelskelser også og mista litt håpet pga det og ikke evner å se at det finnes mange potensielle sjelevenner fordi du er redd for å bli såra? Jeg tenker på at det du skriver at du var "nesten sammen med" en mann "i et par år"! Og for eget selvverds skyld så bør du sette en grense på 3-4 mnd med "nesten sammen" før du avklarer om man er sammen eller ikke, og vil mannen holde det på "snart" stadiet enda lenger så går du videre, da er han ikke seriøs nok eller into deg nok. Synd å kaste bort tid på menn som er halveis in, når tiden du sitter inne med han er tid andre menn som ville vært all in ikke får brukt med deg.

her tror jeg kanskje du har misfortått litt. Jeg har ikke funnet meg i noe. Han jeg datet i disse årene hadde jeg nemlig avvist etter han innrømmet følelser for meg etter 2 år vennskap. Jeg fikk plutselig følelser for han 2 år etter der og jobbet for å gjenoppbygge vennskapet. Jeg klarte nemlig i mellomtiden å havne i en svært dårlig situasjon hvor jeg mistet meg selv helt og kuttet kontakten med han ut av det blå. Jepp, jeg sendte en melding og alt hadde vært som vanlig og skrev at nå kutter jeg kontakt. Han skjønte ingenting. Jeg flyttet tilslutt til Oslo som han bodde i og fikk truffet ham oftere. Vi begynte på aktiviteter sammen og ble mer og mer close. Helt til vi begynte og kose og sånt. Hadde ikke sex. Tiden gikk fra oss og han måtte flytte fordi han ikke kom inn på studiet sitt i Oslo. Jeg besøkte han på andre siden av landet og hadde nettopp blitt betatt av en kollega. Så der lå jeg i hand armer og jeg hadde en annen mann i tankene. En mann jeg visste jeg ikke ville bli sammen med, så jeg var ikke trist. Hadde bare dårlig samvittighet overfor kompisen min jeg. 

Jeg vet at ordet sjelevenn bare er et klisjeaktig ord. Det er som å si "den rette". Jeg trodde jeg at han her var den rette og, men nå er det ikke noe savn. Jeg tar de ordene med en klype salt, men jeg bare bruker det fordi det er en lett beskrivelse på følelser. Jeg traff en ny sjelevenn, men han vil det bli vanskelig å få til noe med. Han er ikke gift eller i forhold altså. Men det som er så surt er at jeg kanskje egentlig bare må gå videre, men følelsene mine og underbevistheten må inse det og. 

Jeg er 26

Anonymkode: 60410...ad1

 

Anonymkode: 7e73e...1ad

[AnonymBruker]

Du virker følelsesmessig å være ganske så forstyrret synes jeg.

Anonymkode: abc85...61b

[Gjest Tekola]

Tråden er ryddet for innlegg skrevet av utestengt bruker.

Tekola, teamleder.

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du virker følelsesmessig å være ganske så forstyrret synes jeg.

Anonymkode: abc85...61b

Du høres jo svært intelligent ut. Jeg skrev at jeg fikk en barnediagnose som heter "følelsesmessige forstyrrelser".  Så skriver du at jeg virker forstyrret følelsesmessig  

Anonymkode: 7e73e...1ad