heve seg over det

[exictence]

Jeg er godt voksen dame. Prøver å være imøtekommende, vise alle oppmerksomhet, sette pris på hver enkelt. Hele livet har jeg hatt det som et mål, kan man si. Ikke la seg irritere over noen, men heller prøve å vise forståelse. Eller rett og slett holde seg unna hvis det er så gale.

Jeg føler jeg har blitt flinkere etter som årene har godt. Etter å ha blitt eldre, møtt utfordringer på godt og vondt. Men det er en jeg sliter med å la være og vise min irritasjon over. Det er min far. Han er et godt menneske. Han har gitt meg mye av materielle ting. Han har ikke vært der mye i oppveksten eller vist særlig interesse for andre ting enn det han selv holder på med. Det har vært sårt.

Før var jeg lei meg og såret, men så på han likevel som en helt. Det gikk jo over. Det forandret seg til at jeg følte sinne og irritasjon. Noen ganger bet jeg det i meg, men noen ganger har jeg ikke klart det. Han bryr seg nok om det, men det virker ikke som han er interessert i å snakke med meg om det, annet enn si til meg at jeg må ta meg sammen. Han kan også si så "flinkt" at han skal også ta seg sammen. Så sier han at vi setter strek. Hvis jeg sier at jeg ikke har snakket ferdig, så sier han at det har jeg. Han kan og si at jeg må gå (ut av hans hus) for han er opptatt. Han opptrer svært myndig og dominant, bestemt og rolig.

Flere ganger har jeg grått. Også bestemt meg for å ikke bli såret eller prøve å ikke ta det inn, og heller heve meg over det.

Mange ganger klarer jeg det.

Noen ganger ikke. Til og med i går på selveste julaften sprakk det for meg. Han forteller om det han mener er interessant, tar alles oppmerksomhet som en selvfølge, og når andre sier noe, så snakker han videre om sitt. 

En mann som satt ved siden av meg spurte meg om flere ting. Pappa som satt på andre side av ham igjen, svarte for meg. Jeg sa skarpt, men rolig til mannen at han kunne rette spørsmålene til pappa, fordi det var han som svarte for meg likevel.

Han feide det litt flaut forbi, og det ble ikke fokusert på. 

Men jeg tenkte selvsagt mitt. Og jeg var kanskje egentlig sint på min far, men også sint på meg selv fordi jeg sa ifra. Mannen sa til meg etterpå at han hadde sagt at jeg var skarp mot min far, og at det var ingen vits i det.

I dag ble jeg fortalt av et familiemedlem at jeg ikke må "bite" sånn fra meg. 

 

Jeg har så lyst til å være "stor" og ikke la meg ergre. Bare være den som sprer glede. Være god og snill. Føler jeg ikke klarer det mot familien mange ganger. Det er så synd. Når jeg ikke klarer det, får jeg det verre inni meg selv.

Hvordan skal jeg klare å bli et bedre menneske mot alle? Og ikke la meg irritere?

 

Endret 25. desember 2017 av exictence

[Gjest supernova_87]

Hvorfor må du bli et bedre menneske mot alle? Hva med å tenke at "sånn er jeg og det er godt nok"? 

Joda, vi kan alle forbedres. Evig utvikling. Endrings- og forbedringskultur hurra! Jeg liker selvutvikling, for all del. Men det er også noe utrolig selvsentrert med det, selv når det er for å behandle ANDRE bedre. Greit nok at kanskje du ikke skulle svart skarpt i det tilfellet og noen reagerer på det, men det er da folk som liker deg likevel. Jeg synes faren din virker slitsom og at det må være helt greit å noen ganger la seg terge av det. Noen ganger handler det mer å lære seg å akseptere at man ikke er perfekt og så bare gå videre med livet sånn som det er. I stedet for å gjøre de vonde følelsene doble med å i tillegg ergre seg over seg selv og klandre seg for sine følelser og strebe etter full kontroll på dem tror jeg det er bedre å utøve aksept og raushet overfor seg selv og sine følelser. "Åja, nå ble jeg såret, jaja, det er greit, det er vondt men følelsen fyker snart forbi om jeg ikke krangler med den" type. Aksepter at du ikke er en robot som reagerer optimalt. Det hadde vært kjedelig, og slik jeg ser det: fælt. Mennesker skal ikke være perfekte eller optimale. 

Jeg leste nylig en bok "Stå imot. Si nei til selvutviklingen". Den kan anbefales. Handler om hvordan vi lever i en verden der mennesket og selvet skal optimaliseres, der selvet nærmest har blitt vår religion. Forfatteren argumenterer for stå fast/stå imot. 

Det er lov å bli såret. Det er lov å bli irritert. Det er lov å synes at folk er drittfolk av og til. Det er faktisk menneskelige og naturlige følelser og tanker. Hvorfor skal vi strebe etter å heve oss over å være mennesker?  

Endret 25. desember 2017 av Rainstorm

[Gjest Catalina Culès]

Jeg mener folk har godt av å høre sannheten, og din far er en dust man svarer for faen ikke for andre.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i situasjonen ved middagsbordet. Mye oppdemt sinne og tristhet får utløp, noe ikke tilhørerne skjønner da de ikke vet bakgrunnen til at man svarer skarpt. Og dermed tror de at man er en frekk person bare siden det er tonen de reagerer på. Men det er ikke galt å si ifra, men ofte når en ikke har opplevd å bli hørt eller ikke helt på hvilken måte man skal gjøre det på, så er det frustrasjon som kommer ut, og budskapet drukner dermed litt. Cluet er litt å beholde roen når man gir tilbakemelding om at det andre gjør ikke er greit. Ofte er det lettere sagt enn gjort, særlig hvis man er redd for å si ifra og sinne er katalysator for å tørre og gjøre det.

 

Anonymkode: 63ca8...ac5

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Rainstorm skrev:

Hvorfor må du bli et bedre menneske mot alle? Hva med å tenke at "sånn er jeg og det er godt nok"? 

Hvem skal da underholde oss med ti tråder i året om hvor forferdelig faren er, hvor forferdelig moren er, hvor forferdelig mannen er, hvor forferdelig vi som svarer er, og ikke minst hvor bra hun selv er?

Anonymkode: b7927...3c4

[exictence]

7 timer siden, Rainstorm skrev:

Hvorfor må du bli et bedre menneske mot alle? Hva med å tenke at "sånn er jeg og det er godt nok"?

Veldig godt svar. 

Sitat

 Noen ganger handler det mer å lære seg å akseptere at man ikke er perfekt og så bare gå videre med livet sånn som det er. I stedet for å gjøre de vonde følelsene doble med å i tillegg ergre seg over seg selv og klandre seg for sine følelser og strebe etter full kontroll på dem tror jeg det er bedre å utøve aksept og raushet overfor seg selv og sine følelser. "Åja, nå ble jeg såret, jaja, det er greit, det er vondt men følelsen fyker snart forbi om jeg ikke krangler med den" type.

Ja, akkurat. Jeg skulle bare akseptert å bli såret og ikke svart skarpt.

Eller? Eller at det jo ikke er så "farlig" at jeg svarte. Må bare synes det var ok.

Tusen takk. Jeg vil prøve mer på det. Akseptere meg selv.

 

Sitat

Jeg leste nylig en bok "Stå imot. Si nei til selvutviklingen". Den kan anbefales. Handler om hvordan vi lever i en verden der mennesket og selvet skal optimaliseres, der selvet nærmest har blitt vår religion. Forfatteren argumenterer for stå fast/stå imot. 

Det er lov å bli såret. Det er lov å bli irritert. Det er lov å synes at folk er drittfolk av og til. Det er faktisk menneskelige og naturlige følelser og tanker. Hvorfor skal vi strebe etter å heve oss over å være mennesker?  

Enig og det er interessant. Men jeg tror ofte for vår egen del at det er bedre om vi hever oss over ting, ja, aksepterer ting selv om vi ikke nødvendigvis alltid er enige

 

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

 

 

Endret 25. desember 2017 av exictence

[AnonymBruker]

23 hours ago, Rainstorm said:

Hvorfor må du bli et bedre menneske mot alle? Hva med å tenke at "sånn er jeg og det er godt nok"? 

Joda, vi kan alle forbedres. Evig utvikling. Endrings- og forbedringskultur hurra! Jeg liker selvutvikling, for all del. Men det er også noe utrolig selvsentrert med det, selv når det er for å behandle ANDRE bedre. Greit nok at kanskje du ikke skulle svart skarpt i det tilfellet og noen reagerer på det, men det er da folk som liker deg likevel. Jeg synes faren din virker slitsom og at det må være helt greit å noen ganger la seg terge av det. Noen ganger handler det mer å lære seg å akseptere at man ikke er perfekt og så bare gå videre med livet sånn som det er. I stedet for å gjøre de vonde følelsene doble med å i tillegg ergre seg over seg selv og klandre seg for sine følelser og strebe etter full kontroll på dem tror jeg det er bedre å utøve aksept og raushet overfor seg selv og sine følelser. "Åja, nå ble jeg såret, jaja, det er greit, det er vondt men følelsen fyker snart forbi om jeg ikke krangler med den" type. Aksepter at du ikke er en robot som reagerer optimalt. Det hadde vært kjedelig, og slik jeg ser det: fælt. Mennesker skal ikke være perfekte eller optimale. 

Det er lov å bli såret. Det er lov å bli irritert. Det er lov å synes at folk er drittfolk av og til. Det er faktisk menneskelige og naturlige følelser og tanker. Hvorfor skal vi strebe etter å heve oss over å være mennesker?  

Jeg er uenig i at det å ikke la seg hisse eller bli irritert vil si å være perfekt eller at det gjør deg til et bedre menneske. Tvert imot kan det skade relasjoner på lang sikt, for både deg selv og andre, om du alltid holder ting inne i deg og alltid skal være den "forståelsesfulle". Noen mennesker snakker ikke det språket, noen mennesker må faktisk oppleve at andre blir irriterte på dem for at de skal endre egen oppførsel. Når man bare fokuserer på at en selv skal være sindig, så blir det lett til at man lar andre fortsette med sin kjipe oppførsel. Noen ganger føles det ikke som en bagatell for andre mennesker som får den samme oppførselen rettet mot seg selv. Men ingen tørr si noe, for nordmenn er enten konfliktsky eller tror at det å ikke si noe gjør dem til bedre mennesker- når egentlig så lar dette bare de som er en plage fortsette å være en plage der de kanskje ikke vet det selv en gang, eller i verste fall så vet de at de er en plage, men de slipper unna med det så de fortsetter. 

Det er et tåpeideal at man skal være så snill og sindig hele tiden. Det er naivt og antar at alle andre mennesker fungerer som en selv. Å svare skarpt er i noen tilfeller det eneste riktige man kan gjøre. I noen sjeldne tilfeller kan relasjoner til og med bli bedre etter et skikkelig raserianfall. (Bare ikke bruk vold så lenge du ikke er truet, selvsagt)

Anonymkode: e65e4...7b5

[exictence]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er uenig i at det å ikke la seg hisse eller bli irritert vil si å være perfekt eller at det gjør deg til et bedre menneske. Tvert imot kan det skade relasjoner på lang sikt, for både deg selv og andre, om du alltid holder ting inne i deg og alltid skal være den "forståelsesfulle". Noen mennesker snakker ikke det språket, noen mennesker må faktisk oppleve at andre blir irriterte på dem for at de skal endre egen oppførsel. Når man bare fokuserer på at en selv skal være sindig, så blir det lett til at man lar andre fortsette med sin kjipe oppførsel. Noen ganger føles det ikke som en bagatell for andre mennesker som får den samme oppførselen rettet mot seg selv. Men ingen tørr si noe, for nordmenn er enten konfliktsky eller tror at det å ikke si noe gjør dem til bedre mennesker- når egentlig så lar dette bare de som er en plage fortsette å være en plage der de kanskje ikke vet det selv en gang, eller i verste fall så vet de at de er en plage, men de slipper unna med det så de fortsetter. 

Det er et tåpeideal at man skal være så snill og sindig hele tiden. Det er naivt og antar at alle andre mennesker fungerer som en selv. Å svare skarpt er i noen tilfeller det eneste riktige man kan gjøre. I noen sjeldne tilfeller kan relasjoner til og med bli bedre etter et skikkelig raserianfall. (Bare ikke bruk vold så lenge du ikke er truet, selvsagt)

Anonymkode: e65e4...7b5

Hun du siterte mente vel akkurat det samme som deg, etter slik jeg oppfattet det. At selv om man sier ifra skarpt, så godta at du gjør det.