Bare å innse at jeg aldri vil få roen i meg..

[AnonymBruker]

Jeg har vært svhengig av forandring så lenge jeg kan huske. Bytter jobb, flytter på meg osv. Kjæreste har jeg ikke hatt da, men elsker følelsen av å forelske meg på nytt. Er somregel aldri lykkelig forelsket da jeg aldri tør ta skrittet, så går det noen år og jeg finner en ny utkåret. Så er det samme runden.

i kveld er jeg i barndomshjemmet hos min mor, med hele familien. En utrolig kjedlig kveld. Jeg er liksom ikke rastløs, tror jeg begynner å mist inyeressen for fyren jeg har likt i litt over et år nå, og det er litt kjedlig. Nå vet jeg bare med meg selv at jeg sitter her og prøver underbevist å finne noe å uroe meg for  jeg forstår meg ikke på meg selv. Er jeg urolig, tenker på hva jeg ender opp med, tenker på hva denne fyren sriver med og om jeg får sett han igjen, eller hva som helst, så har jeg det vondt. Men når jeg er flat i følelsene som nå, så kjeder jeg vettet av meg. Flere som har noe lignende?

Anonymkode: d96a9...249

[AnonymBruker]

Reaktiv tilknytningsforstyrrelse

Anonymkode: 043ae...61a

[AnonymBruker]

Du kommer nok til å klare å få noen i deg snart

Anonymkode: 28cd1...c82

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Reaktiv tilknytningsforstyrrelse

Anonymkode: 043ae...61a

Jeg måtte Google dette og det ligner meg faktisk. Jeg har ikke opplevd omsorgssvikt, men vokste opp uten far. Så mamma var alene og jobbet 1 times kjøring unna. Bestemor var den som hadde meg da. Pappa har vært totalt fraværende og ikke deltatt noe i min oppvekst. Jeg kjente meg bare igjen veldig på punktene. 

Ungår omsorgspersoner ; ja. Selv om mamma er min nærmeste og jeg er glad i henne så sier jeg det aldri. Jeg kan gi klemmer til venner, men aldri henne. For eksempel.. 

Anonymkode: d96a9...249