Det å se sine nærmeste dø

[AnonymBruker]

Jeg mistet min kjære mamma i fjor. Hun døde på sykehuset men det skjedde så brått att jeg rakk ikke å komme dit.

Mitt problem er dette og måtte se en person dø.. jeg har en pappa igjen som begynner og bli gammel og det høres kanskje så dumt ut men jeg gruer meg til å måtte eventuelt se pappa dø. Jeg er redd for at jeg eventuelt må sitte ved hans side og se han dl.

Jeg er ikke redd for mye men dette med døden skremmer meg. Er det andre som har det slik

Anonymkode: 7191c...6a9

[Gjest Melis123]

Tror det er veldig naturlig å være redd for det, og det har vært en stor frykt for meg også, men når den tiden kom, var jeg på en underlig måte klar for det.

Pappa døde for noen uker siden av kreft, og han ønsket å være hjemme, så da tilrette la vi for det, skaffet sykehusseng, og hadde han liggende i stua sammen med oss. Syns det var utrolig vondt å se han visne bort, store sterke pappaen min, og det siste døgnet, var fryktelig tungt, da vi mistet kontakten med han, og så han lå og kjempet. Trodde aldri jeg skulle klare å være med på det, men er glad og takknemlig for at jeg fikk være med på det, og lettet over at vi slapp å legge han inn, slik at han fikk dø på den måten han ønsket, hjemme, med familien rundt seg.

Poenget mitt er vel egentlig, at vi tåler ofte mer enn vi tror, og når man blir satt i en situasjon, man er ganske sikker på at er umulig å takle, så dukker det opp krefter og egenskaper du ikke visste du hadde. 

Syns du skal prøve å ikke bruke energi på å grue deg for dette, og heller ta vare på de dagene dere har sammen mens han er frisk.

Sender deg en stor juleklem🎄 og håper dere får en fin jul sammen😊

 

[AnonymBruker]

Jeg satt med min far da han døde og med min mor da hun døde. Synes det var veldig vondt og vanskelig, men er likevel meget glad for at jeg gjorde det.

Anonymkode: ad4ab...69d

[AnonymBruker]

Du må ikke være der når noen dør, det er ikke alle som orker det.

Anonymkode: 12236...fbe

[Perelandra]

Jeg har sett både kjæresten og pappa dø. Selvsagt var det fryktelig vondt, men i ettertid er jeg glad for at jeg var til stede da de døde, og fikk tatt ordentlig avskjed. For begge to skjedde det på en fredelig måte hvor de bare sovnet rolig inn. Det har faktisk gjort meg mindre redd for å dø selv.

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mistet min kjære mamma i fjor. Hun døde på sykehuset men det skjedde så brått att jeg rakk ikke å komme dit.

Mitt problem er dette og måtte se en person dø.. jeg har en pappa igjen som begynner og bli gammel og det høres kanskje så dumt ut men jeg gruer meg til å måtte eventuelt se pappa dø. Jeg er redd for at jeg eventuelt må sitte ved hans side og se han dl.

Jeg er ikke redd for mye men dette med døden skremmer meg. Er det andre som har det slik

Anonymkode: 7191c...6a9

Det å se noen dø er vel ikke noe de fleste gjør med lett hjerte. Det du må tenke på er at vi gjør det ikke for oss selv, vi gjør det for den døende. Jeg er i 20-årene og mistet faren min i fjor. Da satt jeg ved hans side og hadde en veldig lik opplevelse som @Melis123 her. Det var vondt å ikke vite om han hørte oss eller ikke, og det var traumatisk når han døde også, synes jeg selv. Men jeg gjorde det ikke for min skyld, jeg gjorde det for hans. Han ønsket å dø hjemme, og det fikk han lov til. 

Anonymkode: 8df42...f79

[AnonymBruker]

Når man ikke vet om personen hører en eller ikke, så vet en ikke om de vil ha en der heller da. Det krever energi å dø, og det er mange som gjør det akkurat mens de er helt alene, og så tror man at man liksom har sviktet dem da. Men det er slett ikke sikkert at alle vil ha noen der akkurat mens de dør. Tror ikke jeg hadde villet det. Spesielt når det er mye følelser og pårørende ikke vil at den døende skal dø må det være vanskelig å "gå over". Det jeg prøver å si er at man trenger ikke å tvinge seg selv til å sitte der absolutt hele tiden, det må da bare bli slitsomt for den døende.

Anonymkode: 12236...fbe

[Høna79]

På 24.12.2017 den 11.24, Melis123 skrev:

Tror det er veldig naturlig å være redd for det, og det har vært en stor frykt for meg også, men når den tiden kom, var jeg på en underlig måte klar for det.

Pappa døde for noen uker siden av kreft, og han ønsket å være hjemme, så da tilrette la vi for det, skaffet sykehusseng, og hadde han liggende i stua sammen med oss. Syns det var utrolig vondt å se han visne bort, store sterke pappaen min, og det siste døgnet, var fryktelig tungt, da vi mistet kontakten med han, og så han lå og kjempet. Trodde aldri jeg skulle klare å være med på det, men er glad og takknemlig for at jeg fikk være med på det, og lettet over at vi slapp å legge han inn, slik at han fikk dø på den måten han ønsket, hjemme, med familien rundt seg.

Poenget mitt er vel egentlig, at vi tåler ofte mer enn vi tror, og når man blir satt i en situasjon, man er ganske sikker på at er umulig å takle, så dukker det opp krefter og egenskaper du ikke visste du hadde. 

Syns du skal prøve å ikke bruke energi på å grue deg for dette, og heller ta vare på de dagene dere har sammen mens han er frisk.

Sender deg en stor juleklem🎄 og håper dere får en fin jul sammen😊

 

Signerer denne, var til stede da begge mine foreldre døde. Det var på en måte «godt» å ha vært der, selv om det naturligvis var både trist, tungt og leit. Man klarer mer enn man tror

[gladjenta93]

Jeg jobber mye med mennesker som er i ferd med å fullføre livet, og samhandler da mye med familien rundt den eldre (de jeg følger på siste vei er eldre som vanligvis dør av naturlige årsaker og alderdom) og familien sier ofte at det å se sin mor/far dø var en fin opplevelse. Ofte preget av ro og samhold. 

Nå i høst hadde jeg en voksen mann som sa at han aldri hadde sett noen på dødsleiet før, og da sitt familiemedlem døde sa han med gråt i øynene "dette er det fineste jeg har vært med på" :-) 

[AnonymBruker]

Jeg så bestemor dø. Er ikke så skummelt egentlig. Trodde hun var død flere ganger, ble lenger og lenger mellom åndedragene. Til slutt stoppet det bare helt, kroppen kan rette på seg og lepper, tunge og hele personen blir hvit veldig fort.

Anonymkode: 13b02...2e7

[Anciol]

Ja , er skremt og har fortsatt mareritt, om lillesøster, sin død, hun døde da jeg var 15 og hun var 5 på sykehus, pga hjertefeil! Nuff said! 

[tussi84]

Etter å ha vært vitne til både planlagt dødsfall, og raske dødsfall så kan jeg si at man tar fram uvante krefter på en måte. Med planlagt dødsfall mener jeg at vedkommende har vært så syk at vi har fått beskjed om å komme på sykehus eller lignende for å ta farvel. Ved et slikt tilfelle er man på en måte foreberedt på hva som skal skje. Ikke forberedt på å miste noen for det blir man aldri, men du vet at vedkommende skal dø. Ved raske dødsfall, feks at en eldre slektning plutselig dør foran deg pga hjerte innfarkt eller lignende kommer sjokk opplevelsen i tillegg. Du er ikke forberedt i det hele tatt. 

Døden er ikke farlig. Det er bare en mellom fase til et nytt og bedre liv for den det gjelder. Det er vi gjenværende som sørger. For de som dør så tror jeg mange foretrekker at de nærmeste er der når de tar sitt siste åndedrag. Vi gjør det jo fordi vi er glad i dem og for deres skyld, så om mulighetene er der hver der. 

[AnonymBruker]

Jeg har mistet flere familiemedlemmer til døden. Men det verste var da jeg mistet min mor til kreft. Å se henne bli sykere og svakere for hver dag som gikk, var helt grusomt. Hun som var litt rund i kroppen, ble grusomt tynn. Uff.. Vi satt rundt sykehus sengen hennes da hun døde. Og det er det verste som noengang har hendt meg. Kommer aldri over det, selv 4 år etter. Det er så trist at jeg aldri får se henne igjen Kondulerer så mye til deg Ts ❤️

Anonymkode: 9c5b5...0cb

[Gjest chisandra]

Jeg valgte å la være å sitte inne ved sykehussengen da min mor døde, og angret aldri på det. Et søsken var til stede, og mamma var ikke ved bevissthet. Så henne ikke etter at hun var død. 

[AnonymBruker]

Dette har jeg selv tenkt på lenge, men aldri klart å sette ord på det før nå. Takk TS, som gjorde det for meg.  

Moren min døde også uten at jeg fikk sett henne. Veldig fort og uventet, uten sjanse til sykehusinnleggelse eller noe som helst. Jeg takket også nei til å se henne før begravelsen, fordi jeg ikke orket tanken på å se henne død. Jeg ville heller huske henne som hun var, i live.

Pappa har fått problemer med hjertet, og jeg har tenkt masse på at en dag vil han også dø. På en måte er jeg takknemlig for at jeg aldri fikk sett mamma i det hun døde, før jeg tror ærlig talt det hadde tatt knekken på meg. Og da blir jeg bekymret og trist, når jeg tenker på at kanskje pappa vil bli sykere og sykere, og en dag kanskje dø sakte og "fredfullt", og jeg må sitte der hjerteknust ved siden av han, mens den fine pappaen min sakte men sikkert forsvinner for alltid.

Alle dere som sier at det er helt greit, nesten fint, å se noen dø: Er det ikke knusende vondt? Ødeleggende, for alltid? Noe du ikke vil klare å glemme, noensinne?

Jeg sitter her med gråten i halsen, bare ved tanken på å se de jeg er glad i dø fra meg, mens jeg sitter ved sykehussenga, holder de i hånda, og prøver å forholde meg rolig og sterk for deres skyld... 

Anonymkode: c6d0e...b86

[minister-mio]

jeg har sett min nærmeste dø, det var ikke så ille som man skulle tro. Jeg tror de fleste vil takle det.

[Gjest Anonym Bruker]

Ein kan ikkje opne en avis utan overskriften dødsulykke på veiene,og må selvsagt vera tøft for de første som kommer oppi en slik situasjon og står ofte maktesløse før redningsteamet er på plass.  Er ikkje redd for å dø,men heller måten  det skal skje på.  Mange kan bli råka av sykdom lang tid å forveien,og oppleve mye smerte,men mange sovner heldigvis  bare inni døden utan å merke noe ubehag.   Mange eldre dør gjerne om natten når hjerte går på hvilemodus,og merker trolig ikkje noe  ubehag, så har  vi dem dør av infarkt,og ofte under dramatiske forhold. 

[AnonymBruker]

På 2.1.2018 den 5.34, AnonymBruker skrev:

Dette har jeg selv tenkt på lenge, men aldri klart å sette ord på det før nå. Takk TS, som gjorde det for meg.  

Moren min døde også uten at jeg fikk sett henne. Veldig fort og uventet, uten sjanse til sykehusinnleggelse eller noe som helst. Jeg takket også nei til å se henne før begravelsen, fordi jeg ikke orket tanken på å se henne død. Jeg ville heller huske henne som hun var, i live.

Pappa har fått problemer med hjertet, og jeg har tenkt masse på at en dag vil han også dø. På en måte er jeg takknemlig for at jeg aldri fikk sett mamma i det hun døde, før jeg tror ærlig talt det hadde tatt knekken på meg. Og da blir jeg bekymret og trist, når jeg tenker på at kanskje pappa vil bli sykere og sykere, og en dag kanskje dø sakte og "fredfullt", og jeg må sitte der hjerteknust ved siden av han, mens den fine pappaen min sakte men sikkert forsvinner for alltid.

Alle dere som sier at det er helt greit, nesten fint, å se noen dø: Er det ikke knusende vondt? Ødeleggende, for alltid? Noe du ikke vil klare å glemme, noensinne?

Jeg sitter her med gråten i halsen, bare ved tanken på å se de jeg er glad i dø fra meg, mens jeg sitter ved sykehussenga, holder de i hånda, og prøver å forholde meg rolig og sterk for deres skyld... 

Anonymkode: c6d0e...b86

Det finnes nok ulike meninger om dette. Folk er forskjellige, og takler ting ulikt. Men enkelte har nesten et litt romantiserende forhold til døden, synes jeg, hvor den nærmest blir beskrevet som høytidelig og vakker. Dette er noe jeg sliter litt med å forstå. Jeg synes ikke det er så mye ved døden som er vakkert. Jeg har sett en av mine nærmeste dø. Han døde ikke på noen dramatisk måte, men jeg opplevde at det var både skremmende og forferdelig trist på en gang. Det var ikke noe vakkert over at han gikk fra å likne seg selv, til å ligge der død, med et ugjenkjennelig  dødsuttrykk i ansiktet. Når en person dør, faller ofte haken ned, og ansiktet mister liv. Det er kun et skall som ligger der, og ikke den personen du kjente. Det kan oppleves skremmende. Jeg skulle ærlig talt ønske at jeg slapp å være tilstede i denne prosessen. Jeg klarte ikke å riste av meg dette synet før det hadde gått lang tid. Dersom man vet selv at man er veldig sensitiv, så tenk nøye igjennom om dette er noe du vil utsette deg for. Man kommer jo alltids over det, men for min del tok det tid. Selv i dag, mange år etterpå, så dukker det døde ansiktet opp i tankene i blant. I dag klarer jeg i det minste å minnes personen som den han var da han levde, uten disse ekle bildene i hodet..

Anonymkode: 08098...d6e