Avstandsforelsket. Alltid ensidig?

[AnonymBruker]

Kort fortalt; traff fyr ved tilfeldighet i fjor, skrev med hverandre lenge etterpå. Jeg var redd for å utvikle noe enda sterkere i tilfelle han bare var ute etter ligg. Dro hjem fra ferien og han har tatt kontakt av og til. Naturligvis ikke hver dag og uke siden jeg ikke ville virke så intressert. Vi liker bildene til hverandre, uten at jeg tør legge for mye i det og han er generøs med likes. Han kan sånn plutselig skrive på messenger, svare på storyen osv. 

Jeg gråter ikke, men jeg kjenner når han tar kontakt, hvor godt det hadde vært å ha en kjæreste. Med følelsene på plass og ikke bare en som er der for å dekke ensomhet. 

Men det er ikke bare å bli sammen når man ikke er kjent eller jeg sliter litt med tillit. 

Jeg føler meg så barnslig og nesten litt dum, som likte så godt en som det liksom ikke passer med. Hva er sjansen for at den andre tenker det samme om deg? Altså, det jeg vil kalle en avstandsforelskelse. En litt trygg forelskelse siden vi ikke så lett treffes fysisk. Men jeg vet ikke om det er mulig å føle sånne avstandsfølelser gjensidig. 

Begge svar vil nok dukke opp her, så tråden er nok litt poengløs. Ville bare få ut tankene

Anonymkode: 58194...8e1

[AnonymBruker]

Jeg har blitt betatt av folk jeg har blitt kjent med via internett, så jeg vet litt hvordan du føler det. Det at man liker noen, men det pga. avstander aldri praktisk kan la seg gjøre med noe ordentlig forhold. Det er en lei følelse. Det ville vært meningsløst for meg å være i et slags avstandsforhold med noen jeg ikke fysisk kan ta på eller være med pga. slike begrensninger.

Jeg prøver selv å unngå å bli så kjent med folk jeg vet at bare er på ferie, studerer eller jobber midlertidig osv fordi jeg vet at det er mindre realistisk med et forhold. Ser jeg noen på en datingside som virker attraktive, har lignende interesser og annet som klaffer 100%, så skipper jeg bare forbi og tenker som så at det er bedre å bruke tid på å prøve å bli kjent med noen andre, og at jeg uansett aldri vil få vite om jeg hadde passet med den personen eller ikke.

Avstand gjør bare ting mer komplisert, selv om man er innstilt på å kunne flytte på seg. Er man fra samme område så kan man være mer med hverandre, og bli bedre kjent før man eventuelt går inn for å bli samboere, og dersom det ikke skulle fungere så kan man bare gå hver til sitt uten å ha gått "all in" med å flytte til en annen del i landet (eller verden) før det ryker igjen. Risikoen for å ikke lykkes sammen i et avstandsforhold er større, og konsekvensene ved eventuelt brudd er større.

Anonymkode: a9c6a...dc4

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har blitt betatt av folk jeg har blitt kjent med via internett, så jeg vet litt hvordan du føler det. Det at man liker noen, men det pga. avstander aldri praktisk kan la seg gjøre med noe ordentlig forhold. Det er en lei følelse. Det ville vært meningsløst for meg å være i et slags avstandsforhold med noen jeg ikke fysisk kan ta på eller være med pga. slike begrensninger.

Jeg prøver selv å unngå å bli så kjent med folk jeg vet at bare er på ferie, studerer eller jobber midlertidig osv fordi jeg vet at det er mindre realistisk med et forhold. Ser jeg noen på en datingside som virker attraktive, har lignende interesser og annet som klaffer 100%, så skipper jeg bare forbi og tenker som så at det er bedre å bruke tid på å prøve å bli kjent med noen andre, og at jeg uansett aldri vil få vite om jeg hadde passet med den personen eller ikke.

Avstand gjør bare ting mer komplisert, selv om man er innstilt på å kunne flytte på seg. Er man fra samme område så kan man være mer med hverandre, og bli bedre kjent før man eventuelt går inn for å bli samboere, og dersom det ikke skulle fungere så kan man bare gå hver til sitt uten å ha gått "all in" med å flytte til en annen del i landet (eller verden) før det ryker igjen. Risikoen for å ikke lykkes sammen i et avstandsforhold er større, og konsekvensene ved eventuelt brudd er større.

Anonymkode: a9c6a...dc4

For meg gjør ikke avstand noe egentlig. Jeg trenger ingen rundt meg 24/7. Men det er hvordan den andre evt hadde sett på dette. Og det at det ja selvfølgelig er langt på en måte. 

Jeg vet liksom ikke om jeg er alene med følelsene, eller om hans også sitter i. Jeg skjønner ikke de følelsesgreiene helt. 

Anonymkode: 58194...8e1