er det turnoff når du er på date med en mann ,og får vite at han er ufør?

[AnonymBruker]

1 time siden, straamann skrev:

Det er interessant at de fleste kvinner sier de ALDRI kunne vært sammen med en ufør mann, men menn flest er åpne for å være sammen med en ufør kvinne.

Antar at det er fordi kvinner fremdeles tiltrekkes makt og penger (Giske & Co), mens menn vurderer utseende og en "husmor" som viktigere enn om damen evt er ufør.  Vi er ikke likestilt i 2017. Jeg tviler på om man kan overstyre biologien med politikk. Politikk kan imidlertid bidra til å flytte grensene for hva som er akseptabelt, på godt og vondt.

Min påstand er at den gruppen i Norge som er mest utsatt for neglisjering, hat og utstøting de neste 10 årene, er hvite menn med helseplager - uansett alder og personlighet. Hatet mot innvandrere lever fortsatt, men er ikke akseptert i offentligheten og dør gradvis ut. Hatet mot hvite menn med lav sosioøkonomisk status derimot, er økende og blir tilogmed oppmuntret til i offentligheten. Det er trist å være vitne til.

Mens i det virkelige liv, er det mennene som forlater damene sine hvis de blir syke. Man blir nemlig ikke nødvendigvis pen, eller en god husmor, av sykdom og rehabilitering. Og det vil ikke menn ha. Innen min sykdomsgruppe er det svært vanlig at mennene stikker - og vår sykdom er hverken dødelig eller en sikker vei mot uføretrygd. Eksen min stakk idet jeg holdt på å bli frisk - fordi,  som han så vakkert sa det, selv om jeg kanskje kunne jobbe, hadde han ikke tenkt å gjøre mer husarbeid enn meg akkurat. Mens kona til den syke fetteren min legger alt til rette for at han skal kunne jobbe og hun tar nesten alt husarbeidet og ungene med største selvfølge og er stolt av at han klarer å jobbe. Hvis du tror det er kjipt å være mann med helseplager, prøv dame med helseplager. Den mannen vi trodde elsket oss, forsvinner som dugg for sola. 

Anonymkode: 213a3...c09

[AnonymBruker]

1 time siden, straamann skrev:

Det er interessant at de fleste kvinner sier de ALDRI kunne vært sammen med en ufør mann, men menn flest er åpne for å være sammen med en ufør kvinne.

Antar at det er fordi kvinner fremdeles tiltrekkes makt og penger (Giske & Co), mens menn vurderer utseende og en "husmor" som viktigere enn om damen evt er ufør.  Vi er ikke likestilt i 2017. Jeg tviler på om man kan overstyre biologien med politikk. Politikk kan imidlertid bidra til å flytte grensene for hva som er akseptabelt, på godt og vondt.

Min påstand er at den gruppen i Norge som er mest utsatt for neglisjering, hat og utstøting de neste 10 årene, er hvite menn med helseplager - uansett alder og personlighet. Hatet mot innvandrere lever fortsatt, men er ikke akseptert i offentligheten og dør gradvis ut. Hatet mot hvite menn med lav sosioøkonomisk status derimot, er økende og blir tilogmed oppmuntret til i offentligheten. Det er trist å være vitne til.

 

For meg hadde det ikke vært dealbreaker at mannen hadde dårlig økonomi, men hva hans sykdom gjør med forholdet. Min eksmann hadde mye smerter og var veldig rastløs av å ikke kunne jobbe. Han hadde yrkesskade, så fikk 100 % dekning - altså grei økonomi. Men han ble deprimert av å gå hjemme og tok sin dårlige humør ut på meg. Han gjorde også masse impulsiv skit som for eksempel utroskap, spekulasjoner i aksjer og sånt fordi han var så rastløs. Så blir nok aldri mer sammen med en ufør mann. 

Hvorfor er det ok å si at man ikke vil bli sammen med en overvektig eller lite pen dame, men ikke at man ikke ønsker å bli sammen med en alvorlig syk mann? 

Anonymkode: 2aa9f...a7c

[Hmmmmmm]

På 22.12.2017 den 22.27, Spiteful skrev:

Jeg skammer meg over å si dette, men ja. Å date noen som er ufør er rett og slett no go. 

Jeg har vokst opp med en mor som er renholder pga. mangel på utdannelse i Norge, og en far som ikke har høyere utdanning enn vgs. fordi han ble tvunget ut i krig, og som nå er ufør. Jeg har hele livet sett hvor mye de sliter med økonomien sin, og dette har påvirket meg i oppveksten. Kall meg overfladisk og materialistisk, men det er rett og slett ikke et liv jeg vil leve til den dagen jeg dør.

Ikke misforstå, jeg har alltid hatt tak over hodet, varme og gode klær og mat på bordet, samt. til en viss grad fått det jeg har ønsket meg, men foreldrene mime har slitt svært mye med å få endene til å møtes. De prøvde å spare opp penger til meg, og da pappa ble ufør måtte de (etter min tillatelse) bruke opp alle 40 000kr som var oppspart, for å dekke regninger og mat til en familie på 5. Har nå som student ingen oppsparte midler, noe alle andre venner har. 

Jeg vil rett og slett ikke leve på en slik måte som mine foreldre har levd, og jeg vil ikke utsette eventuelle barn for en slikt oppvekst. Derfor nekter jeg å date og utvikle følelser for noen som er ufør eller "bare" har vgs. utdanning. Jeg er ikke norsk, men nekter å gifte meg med noen fra hjemlandet mitt som ikke kommer til å ha gydlig utdanning i Norge og som ikke kan språket her. 

Jeg sliter meg helt ut på studie for å få bra karakterer, slik at jeg kan få en jobb og klare å få en gjennomsnittelig lønn. Jeg nekter å da å la kjærlighet komme i veien for meg. Det høres helt jævlig ut, jeg vet det, men jeg er rett og slett luta lei av å leve som mine foreldre har gjort, og er livredd for å ikke engang klare det de har klart. 

Det er selvsagt noe helt annet hvis den jeg forelsker meg i og deler livet med blir ufør underveis i forholdet, men jeg går ikke bevisst inn i forhold med en som har dårlig økonomi. 

Dette er nok den følelsen som går igjen. Aldri i verden om jeg tar på meg et slikt prosjekt. At den oppstår etter en del år, blir noe annet ja. 

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For meg hadde det ikke vært dealbreaker at mannen hadde dårlig økonomi, men hva hans sykdom gjør med forholdet. Min eksmann hadde mye smerter og var veldig rastløs av å ikke kunne jobbe. Han hadde yrkesskade, så fikk 100 % dekning - altså grei økonomi. Men han ble deprimert av å gå hjemme og tok sin dårlige humør ut på meg. Han gjorde også masse impulsiv skit som for eksempel utroskap, spekulasjoner i aksjer og sånt fordi han var så rastløs. Så blir nok aldri mer sammen med en ufør mann. 

Hvorfor er det ok å si at man ikke vil bli sammen med en overvektig eller lite pen dame, men ikke at man ikke ønsker å bli sammen med en alvorlig syk mann? 

Anonymkode: 2aa9f...a7c

Mens når dama blir syk, er det fortsatt mannen som blir deprimert og rastløs. Han er jo fratatt en husmor.

Det verste er når de ikke vil innrømme det, men blir i forholdet og lager et helvete for dama før det endelig eksploderer. 

Anonymkode: 213a3...c09

[AnonymBruker]

Fattig hele livet sammen med en ufør. Det er resultatet. Nei takk. Psykiske problemer ofte grunn når så unge blir uføre. 

Anonymkode: c9769...f6a

[straamann]

Dersom man er opptatt av økonomisk trygghet, så er det ikke så enkelt som at en ufør mann er mindre "lønnsom" enn en som tjener 600 000 i året. (normal jobb +) . Det kommer også an på forbruksmønster og hvordan man disponerer økonomien sin. Det er faktisk en del tragiske tilfeller der personer som i utgangspunktet har god økonomi, kjører det hele på ræven og drar med seg partner i samme slengen. Se for eksempel på Luksusfellen på TV3.

[AnonymBruker]

Slike tråder er så slitsomme. Det er alltid noen uføre som dukker opp i tråden som går etter alle de som ekskluderer uføre som partnere og tillegger dem uheldige karakteristikker. Som om partnerens holdninger, funksjonsnivå, økonomisk evne etc. ikke er noe man skal vurdere når man skal etablere seg. Dette er jo utrolig viktige spørsmål å stille seg selv. En stor skjevhet kan skape grobunn for konflikter, særlig når man ikke engang har tenkt på disse aspektene. 

Og nei, det er ikke kynisk å være opptatt av økonomisk sikkerhet når man går inn i et forhold. Det er å være fornuftig. Man er ikke kynisk bare fordi man ikke romantiserer alle aspekter ved å være sammen med en ufør person. 

Anonymkode: 0ca2e...e80

[AnonymBruker]

På 22.12.2017 den 19.05, AnonymBruker skrev:

Ja hvis du er mann så er det for meg en turnoff. 

Menn har som regel hovedinntekten i et lengre forhold med alt det innebærer. I tillegg ville det betydd at han var mye hjemme.

Anonymkode: d2c6e...283

Hvorfor vil du ikke klare deg selv? 

Sett bort fra ufør-delen, er det en ganske drøy ting å forvente å bli forsørget. Da bør det bli solskinn når du tar klærne av deg... 

Anonymkode: 809e5...447

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Som om partnerens holdninger, funksjonsnivå, økonomisk evne etc. ikke er noe man skal vurdere når man skal etablere seg. Dette er jo utrolig viktige spørsmål å stille seg selv. En stor skjevhet kan skape grobunn for konflikter, særlig når man ikke engang har tenkt på disse aspektene. 

Og nei, det er ikke kynisk å være opptatt av økonomisk sikkerhet når man går inn i et forhold. Det er å være fornuftig. 

Anonymkode: 0ca2e...e80

Du har rett. Jeg skulle ønske vi hadde snakket om dette på forhånd, så kunne eksen min vært ærlig om at han såklart kom til å forlate meg hvis jeg eller noen i mine familie er syke, og at han, i likhet med de foreldrene han påsto at han tok avstand fra, egentlig ser ned på alle typer svakhet - fordi det krever noe av ham som han ikke vil gi. Jeg var en idiot som trodde at typen ble sammen med meg fordi han brydde seg om meg uavhengig av ting som sykdom. Men før han gikk, sa han rett ut at han ikke kunne få barn med noen med min helse (jeg har ikke dårlig helse, jeg kan mest  jobbe fullt og ta vare på livet mitt utenom. Men jeg har noen utfordringer jeg må ta hensyn til, feks må jeg bruker en del tid og penger på medisiner og behandlinger, og på vinteren (des-januar) må jeg begrense radiusen min). Hvis jeg hadde visst at det var sånn han tenkte, hadde jeg aldri datet ham lenge (det var ikke akkkurat ukjent at jeg hadde helseproblemer, jeg hadde nettopp fått en diagnose da vi giftet oss). Jeg er nok dessverre bortskjemt med folk med gode holdninger, der man står opp for hverandre uansett og alle gjør det de kan. Men jeg er nå blitt klar over hvordan mange kan tenke rundt disse tingene. Jeg kommer til å være mer fornuftig framover. Å date noen som kan stå i stormen (eller i en bris for den del) er min nr. 1 prioritet. 

Anonymkode: 213a3...c09

[straamann]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slike tråder er så slitsomme. Det er alltid noen uføre som dukker opp i tråden som går etter alle de som ekskluderer uføre som partnere og tillegger dem uheldige karakteristikker. Som om partnerens holdninger, funksjonsnivå, økonomisk evne etc. ikke er noe man skal vurdere når man skal etablere seg. Dette er jo utrolig viktige spørsmål å stille seg selv. En stor skjevhet kan skape grobunn for konflikter, særlig når man ikke engang har tenkt på disse aspektene. 

Og nei, det er ikke kynisk å være opptatt av økonomisk sikkerhet når man går inn i et forhold. Det er å være fornuftig. Man er ikke kynisk bare fordi man ikke romantiserer alle aspekter ved å være sammen med en ufør person. 

Anonymkode: 0ca2e...e80

Jeg er enig med deg, men kanskje på en litt annen måte en du hadde forventet av en med nedsatt helse (jeg er ikke ufør, men jobber for tiden ikke fullt)

Jeg ønsker ikke å bli sammen med en svært aktiv kvinne, med en krevende jobb, fysikk som en toppidrettsutøver, utseende som en fotomodell og høye materielle standarder. Rett og slett fordi dette signaliserer en livsstil som er så langt fra min hverdag, at jeg vet at jeg ikke hadde vært komfortabel med det. Jeg hadde sannsynligvis ikke blitt tiltrukket av en slik kvinne heller, ikke på et emosjonelt plan.

Kanskje jeg er alene om å tenke slik. Men jeg tror ikke at det er slik at såkalt "attraktive" kvinner (eller menn) nødvendigvis er attraktive i alles øyne. Man trives og tiltrekkes som oftest med noen som er litt på samme plan som en selv.

Endret 26. desember 2017 av straamann

[AnonymBruker]

Hvis jeg hadde likt deg veldig godt hadde det nok ikke betydd så mye. Men jeg ønsker ikke å være pleier, emosjonell søppelbøtte eller «mamma» for min kjæreste resten av livet, så det hadde jo vært en faktor hvordan funksjonsnivåer var ellers. Det hadde sikkert da vært mest aktuelt å være særboer, kjæreste når du har overskudd til det men fortsatt hatt det slik at du hadde fått den praktiske hjelpen du trenger fra profesjonelle. 

Om jeg hadde ønsket å etablere meg med barn osv hadde det vært et stort minus. For det er jo en grunn til at du er ufør og det er kanskje uforenelig med et familieliv og ansvar for små barn. 

 

Anonymkode: 5e4c8...bcf

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis jeg hadde likt deg veldig godt hadde det nok ikke betydd så mye. Men jeg ønsker ikke å være pleier, emosjonell søppelbøtte eller «mamma» for min kjæreste resten av livet, så det hadde jo vært en faktor hvordan funksjonsnivåer var ellers. Det hadde sikkert da vært mest aktuelt å være særboer, kjæreste når du har overskudd til det men fortsatt hatt det slik at du hadde fått den praktiske hjelpen du trenger fra profesjonelle. 

Om jeg hadde ønsket å etablere meg med barn osv hadde det vært et stort minus. For det er jo en grunn til at du er ufør og det er kanskje uforenelig med et familieliv og ansvar for små barn. 

 

Anonymkode: 5e4c8...bcf

Og jeg vil legge til at, av samme grunn, ville det vært et minus å bli sammen med en «arbeidsnarkoman», en mann med et høystatusyrke som tar all hans energi og kapasitet. Jeg ønsker ikke å KUN være en støttespiller som gjør alt husarbeid, er en ensidig emosjonell klippe for mm for å sørge for at en mann kommer opp og frem her i verden. 

For meg er forhold en gjensidig greie. Vi må støtte hverandre. Og en som er kronisk alvorlig syk eller en som bruker alt han har på jobb er i teorien ikke forenelig med det idealet.

Anonymkode: 5e4c8...bcf

[AnonymBruker]

On December 22, 2017 at 7:03 PM, AnonymBruker said:

gi meg en skala fra 1-10 hvor turn off det er, hilsen ung ufør mann 22

Anonymkode: 4ac03...ae9

Mulig jeg er i mindretall her, men jeg synes IKKE det er turn off i det hele tatt. For å være ærlig synes jeg det er litt sexy. Ja, kan være dette høres rart ut for mange, men sånn er jeg. Vet ikke hva det kommer av. Er jente 20

Anonymkode: c2f4e...909

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mulig jeg er i mindretall her, men jeg synes IKKE det er turn off i det hele tatt. For å være ærlig synes jeg det er litt sexy. Ja, kan være dette høres rart ut for mange, men sånn er jeg. Vet ikke hva det kommer av. Er jente 20

Anonymkode: c2f4e...909

Fordi han har inntekt for livet og alltid er hjemme? 

Anonymkode: 213a3...c09

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Fordi han har inntekt for livet og alltid er hjemme? 

Anonymkode: 213a3...c09

Som sagt, vet ikke hva det kommer av. Ingen spesiell grunn I guess. Jeg bare liker det.

Anonymkode: c2f4e...909

[Gjest Mysticgirl]

Det ligger vel iboende oss kvinner mye fraa den gamle tradisjonen, selv om vi ikke liker å innrømme det. At menn er de som skal ta hovedtyngden i økonomien og de skal være den trygge som passer på oss, være sterke og handy og ordne opp i fysiske ting i hus og hjem-

De skal ha ryddig og god økonomi osv..

Men for meg selv må jeg bare si at, nei , jeg hadde overhodet ikke blitt avskrekket av en mann som hadde vært ufør.Jeg blir forelsket i personene og ikke hvor funksjonell han er. Problemene tar vi etterhvert og går det ikke så går det ikke, går det så går det og er bare fint.

Man lever bare engang og jeg tar sjanser som jeg føler for ,enten jeg har gjort feil valg eller ikke

Hvordan kan jeg sitte her og dømme noen som er blitt syke? Hva om det skjer meg, har skjedd meg og jeg er blitt ufør hele livet? Man velger ikke sin egen sti i livet når det gjelder sykdom.

Ta en dag av gangen man vet ikke hvor lenge det varer uansett.

 

[AnonymBruker]

On 12/22/2017 at 9:43 PM, Aule said:

Nei, ta en titt på hvor enorm økningen har vært i statistikkene. Ser det selv nesten daglig. Kryr av stakkarslige "uføre" som er navere/parasitter/snyltere/whatever.  

Tøv. Antall uføre har vært stabilt i årevis. 

Anonymkode: 7ce52...ec2

[AnonymBruker]

On 12/22/2017 at 9:12 PM, AnonymBruker said:

Skjønner ikke hvorfor du er ufør i en alder av 22  det vil jo si at du ikke en gang har prøvd deg i arbeidslivet. Da er det jo noe veldig galt, av den grunn ville ikke jeg blitt sammen med en ufør. 

Det er noe annet om du har en fysisk sykdom som har kommet etter mange år med hardt arbeid.

Anonymkode: 7bfb8...6f0

Jeg har asperger, og er 27 år, og kommer til å være enslig og ensom bestandig. 

Anonymkode: 7ce52...ec2

[AnonymBruker]

On 12/22/2017 at 10:08 PM, straamann said:

Uføretrygd om man blir trygdet før man er 26, er faktisk nærmere 300 000 i året.

Ung ufør er 274.890 button for enslige, og 248.710 for de som har ektefelle eller samborer.

Det er ikke noe "ekstra".

On 12/22/2017 at 10:08 PM, straamann said:

Med lav skatt,

Tull. Uføre skattes som lønnsinntekt.

On 12/22/2017 at 10:08 PM, straamann said:

og en del andre goder.

Hvilke goder?

Anonymkode: 7ce52...ec2

[straamann]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ung ufør er 274.890 button for enslige, og 248.710 for de som har ektefelle eller samborer.

Det er ikke noe "ekstra".

Tull. Uføre skattes som lønnsinntekt.

Hvilke goder?

Anonymkode: 7ce52...ec2

Ja, nærmere 300 i året. Minstelønn i Norge for voksne er ca 160 kr timen. Det vil si at en person som har minstelønn og jobber 100% tjener omtrent det samme som en som har ung ufør. Dersom man har vanlig minstesats uføretrygd, er den på ca 230 000. Det er under fatiigdomsgrensa ifølge EUs definisjon.  Med ung ufør har man mer enn 4000 kr ekstra i mnd iforhold til en med ordinær minste uføretrygd.

Uføre skattes som vanlig lønnsinntekt ja, men samtidig er skattesystemet bygget slik at selv om man hadde jobbet og tjent f.eks 350 000 i året, hadde man ikke sittet igjen med vesentlig mer. Fordi skattetrykket ved 350 000 brutte er mye høyere enn ved inntekt på 270 000.