er det turnoff når du er på date med en mann ,og får vite at han er ufør?

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Aule skrev:

Dere uføre ser man gjerne på treningsstudio og kjøpesenteret på dagtid stradende rundt i trange skjorter og stygge benklær, 

Ja, når som man er sin egen helseminister skal man jo heslt prøve å trene seg tilbake til førlighet, minimum deltidsjobb (selv om arbeidsgivere helst vil gi disse til unge studenter). 

Anonymkode: 213a3...c09

[jessicbj]

Jeg er sammen me en som er ufør og atpåtil har hjelpeverge. Å fy så fælt det må være for meg da

[straamann]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, når som man er sin egen helseminister skal man jo heslt prøve å trene seg tilbake til førlighet, minimum deltidsjobb (selv om arbeidsgivere helst vil gi disse til unge studenter). 

Anonymkode: 213a3...c09

Deltidsjobbene forsvinner i NAV-tiltak, hvor de aller færreste blir ansatt.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Spiteful skrev:

Jeg skammer meg over å si dette, men ja. Å date noen som er ufør er rett og slett no go. 

Jeg har vokst opp med en mor som er renholder pga. mangel på utdannelse i Norge, og en far som ikke har høyere utdanning enn vgs. fordi han ble tvunget ut i krig, og som nå er ufør. Jeg har hele livet sett hvor mye de sliter med økonomien sin, og dette har påvirket meg i oppveksten. Kall meg overfladisk og materialistisk, men det er rett og slett ikke et liv jeg vil leve til den dagen jeg dør.

Ikke misforstå, jeg har alltid hatt tak over hodet, varme og gode klær og mat på bordet, samt. til en viss grad fått det jeg har ønsket meg, men foreldrene mime har slitt svært mye med å få endene til å møtes. De prøvde å spare opp penger til meg, og da pappa ble ufør måtte de (etter min tillatelse) bruke opp alle 40 000kr som var oppspart, for å dekke regninger og mat til en familie på 5. Har nå som student ingen oppsparte midler, noe alle andre venner har. 

Jeg vil rett og slett ikke leve på en slik måte som mine foreldre har levd, og jeg vil ikke utsette eventuelle barn for en slikt oppvekst. Derfor nekter jeg å date og utvikle følelser for noen som er ufør eller "bare" har vgs. utdanning. Jeg er ikke norsk, men nekter å gifte meg med noen fra hjemlandet mitt som ikke kommer til å ha gydlig utdanning i Norge og som ikke kan språket her. 

Jeg sliter meg helt ut på studie for å få bra karakterer, slik at jeg kan få en jobb og klare å få en gjennomsnittelig lønn. Jeg nekter å da å la kjærlighet komme i veien for meg. Det høres helt jævlig ut, jeg vet det, men jeg er rett og slett luta lei av å leve som mine foreldre har gjort, og er livredd for å ikke engang klare det de har klart. 

Det er selvsagt noe helt annet hvis den jeg forelsker meg i og deler livet med blir ufør underveis i forholdet, men jeg går ikke bevisst inn i forhold med en som har dårlig økonomi. 

Men kjære, vakre, helt sikkert søte deg - det er jo helt forståelig og attpåtil beundringsverdig. Det jeg stusser litt på er at du nekter å la kjærligheten komme i veien for deg. Da lurer jeg på - hva driver deg, hvis ikke det er kjærlighet? 

Anonymkode: 680f8...e01

[Spiteful]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men kjære, vakre, helt sikkert søte deg - det er jo helt forståelig og attpåtil beundringsverdig. Det jeg stusser litt på er at du nekter å la kjærligheten komme i veien for deg. Da lurer jeg på - hva driver deg, hvis ikke det er kjærlighet? 

Anonymkode: 680f8...e01

Det er et veldig godt spørsmål. Frykt er vel det som driver meg, når jeg tenker etter. Frykten for å skuffe mine foreldre, frykten for å ikke klare å være der for mine småsøsken, frykten for å falle helt av og ikke klare å ta meg sammen igjen. 

Det er er jo en grunn til at jeg har hoppet rett på videre studie etter vgs. og jeg ikke har hoppa på drømmestudie eller tatt et friår for å "finne" meg selv, men heller valgt et studie som garanterer meg jobb. 

Det høres ut som om jeg kommer til å leve et grusomt A4 liv, og jeg er redd det også er tilfelle, men jeg er bare for redd til å ta noen sjanser. Og jeg har så dårlig samvittighet for denne tankegangen, skammer meg virkelig....

Endret 22. desember 2017 av Spiteful

[AnonymBruker]

Jeg forelsket meg, han er ufør pga to hjerteinfarkt og ett hjerneslag.

Attpåtil innvandrer og muslim. 

Jeg har tre barn fra før, psykopat av en eks. Barn med diagnose, full jobb.

Vi valgte hverandre og kjærligheten.

Anonymkode: 0e4cc...a18

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Spiteful skrev:

Jeg skammer meg over å si dette, men ja. Å date noen som er ufør er rett og slett no go. 

Jeg har vokst opp med en mor som er renholder pga. mangel på utdannelse i Norge, og en far som ikke har høyere utdanning enn vgs. fordi han ble tvunget ut i krig, og som nå er ufør. Jeg har hele livet sett hvor mye de sliter med økonomien sin, og dette har påvirket meg i oppveksten. Kall meg overfladisk og materialistisk, men det er rett og slett ikke et liv jeg vil leve til den dagen jeg dør.

Ikke misforstå, jeg har alltid hatt tak over hodet, varme og gode klær og mat på bordet, samt. til en viss grad fått det jeg har ønsket meg, men foreldrene mime har slitt svært mye med å få endene til å møtes. De prøvde å spare opp penger til meg, og da pappa ble ufør måtte de (etter min tillatelse) bruke opp alle 40 000kr som var oppspart, for å dekke regninger og mat til en familie på 5. Har nå som student ingen oppsparte midler, noe alle andre venner har. 

Jeg vil rett og slett ikke leve på en slik måte som mine foreldre har levd, og jeg vil ikke utsette eventuelle barn for en slikt oppvekst. Derfor nekter jeg å date og utvikle følelser for noen som er ufør eller "bare" har vgs. utdanning. Jeg er ikke norsk, men nekter å gifte meg med noen fra hjemlandet mitt som ikke kommer til å ha gydlig utdanning i Norge og som ikke kan språket her. 

Jeg sliter meg helt ut på studie for å få bra karakterer, slik at jeg kan få en jobb og klare å få en gjennomsnittelig lønn. Jeg nekter å da å la kjærlighet komme i veien for meg. Det høres helt jævlig ut, jeg vet det, men jeg er rett og slett luta lei av å leve som mine foreldre har gjort, og er livredd for å ikke engang klare det de har klart. 

Det er selvsagt noe helt annet hvis den jeg forelsker meg i og deler livet med blir ufør underveis i forholdet, men jeg går ikke bevisst inn i forhold med en som har dårlig økonomi. 

Jeg datet en som er oppvokst med lite penger. Ikke uføretrygd, men familien levde på en lønning, far jobbet på fabrikk, mor var hjemmeværende med en liten deltidsjobb. Vi hadde ikke veldig god råd hjemme vi heller, men det var fordi vi var fire søsken. Mamma var hjemme da jeg var helt liten, men jobbet fullt deler av vår oppvekst, så vi ungene hadde mye av det vi trengte som tenåringer også. Begge mindre foreldre har universitetsutdanning, og det har jeg også. Kjæresten min ble, som du, sliten av å prøve å få bra karakterer på høyskoleudanning. Foreldrene hans har faktisk bare folkeskolen (ungdomsskolen), de er litt opp i årene og det var ikke sånn at alle tok videregående da. 

Jeg var syk noen år og kjæresten min forlot meg, da han TRODDE at jeg kanskje skulle bli uføretrygdet. Hadde aldri i verden trodd at han skulle være så kynisk, men kanskje han fikk økonomisk panikk? Vel, nå er jeg fri til å finne meg god jobb igjen og til å date noen som faktisk fortjener min kjærlighet. Man gjør så godt man kan, og går gjennom tykt og tynt sammen. Det er det jeg tenker på som kjærlighet. 

Anonymkode: 213a3...c09

[Aule]

9 minutter siden, Spiteful skrev:

12 minutter siden, Spiteful skrev:

Jeg skammer meg over å si dette, men ja. Å date noen som er ufør er rett og slett no go. 

Jeg har vokst opp med en mor som er renholder pga. mangel på utdannelse i Norge, og en far som ikke har høyere utdanning enn vgs. fordi han ble tvunget ut i krig, og som nå er ufør. Jeg har hele livet sett hvor mye de sliter med økonomien sin, og dette har påvirket meg i oppveksten. Kall meg overfladisk og materialistisk, men det er rett og slett ikke et liv jeg vil leve til den dagen jeg dør.

Ikke misforstå, jeg har alltid hatt tak over hodet, varme og gode klær og mat på bordet, samt. til en viss grad fått det jeg har ønsket meg, men foreldrene mime har slitt svært mye med å få endene til å møtes. De prøvde å spare opp penger til meg, og da pappa ble ufør måtte de (etter min tillatelse) bruke opp alle 40 000kr som var oppspart, for å dekke regninger og mat til en familie på 5. Har nå som student ingen oppsparte midler, noe alle andre venner har. 

Jeg vil rett og slett ikke leve på en slik måte som mine foreldre har levd, og jeg vil ikke utsette eventuelle barn for en slikt oppvekst. Derfor nekter jeg å date og utvikle følelser for noen som er ufør eller "bare" har vgs. utdanning. Jeg er ikke norsk, men nekter å gifte meg med noen fra hjemlandet mitt som ikke kommer til å ha gydlig utdanning i Norge og som ikke kan språket her. 

Jeg sliter meg helt ut på studie for å få bra karakterer, slik at jeg kan få en jobb og klare å få en gjennomsnittelig lønn. Jeg nekter å da å la kjærlighet komme i veien for meg. Det høres helt jævlig ut, jeg vet det, men jeg er rett og slett luta lei av å leve som mine foreldre har gjort, og er livredd for å ikke engang klare det de har klart. 

Det er selvsagt noe helt annet hvis den jeg forelsker meg i og deler livet med blir ufør underveis i forholdet, men jeg går ikke bevisst inn i forhold med en som har dårlig økonomi. 

 

Interessant lesning og et fint innlegg. Er du norsk/pakistansk eller norsk-indisk?

Jeg har blitt kjent med en del innvandrer-jenter, mest pakistansk, indisk og noe somalisk, og de er ofte ekstremt glad i og avhengig av familien sin. Til en forandring ser jeg at du er strake motsetning da du vil ta avstand.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Spiteful skrev:

Det er et veldig godt spørsmål. Frykt er vel det som driver meg, når jeg tenker etter. Frykten for å skuffene mine foreldre, frykten for å ikke klare å være der for mine småsøsken, frykten for å falle helt av og ikke klare å ta meg sammen igjen. 

Det er er jo en grunn til at jeg har hoppet rett på videre studie etter vgs. og jeg ikke har hoppa på drømmestudie, men heller valgt et studie som garanterer meg jobb. 

Det høres ut som om jeg kommer til å leve et grusomt A4 liv, og jeg er redd det også er tilfelle, men jeg er bare for redd til å ta noen sjanser. Og jeg har så dårlig samvittighet for denne tankegangen, skammer meg virkelig....

Du har jo masse sjel! Ingen gold digger i det hele tatt. Personlig har jeg masse kjærlighet til nettopp A4-livet. Jeg skulle ønske jeg hadde et. Jeg misunner dem som har det. Mitt liv har hittil vært en uforutsigbar og usikker kamp i likhet med dine foreldres. Gjett om jeg skammer meg da, når en dame faktisk får følelser for meg og jeg ikke har noe som helst materielt å bidra med. Jeg velger heller å være alene, frem til jeg slipper å føle på den skammen. Tanken om at noen kan ha dårlig samvittighet for det motsatte har aldri streifet meg en gang.

 

Anonymkode: 680f8...e01

[Gjest Axl Rose]

Sex skal de i hvert fall ha kvinnfolkaOm man er ufør eller ikke. Det er som oftest jeg som stopper dating. Når det begynner å bli for seriøst og damene får seriøse følelser. Jeg er slem jeg vet. 

Endret 22. desember 2017 av Axl Rose

[AnonymBruker]

Kommer helt an på diagnosen/årsaken til at han er ufør. I en dating-fase ville jeg nok ikke vært veldig interessert dersom jeg traff en som var pleietrengende eller sterkt psykisk skadet. 

Samt hvordan han lever siden han ikke jobber. For min livsstil, passer det dårlig med en som f.eks. sitter oppe halve eller hele natta med gaming eller film, og sover til langt på dag. 

Men en ufør med sykdom som ikke negativt påvirker mitt liv, og som er oppegående ellers mht. sunne interesser og døgnrytme: Ikke noe problem. 

Anonymkode: cf6c8...5cf

[straamann]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kommer helt an på diagnosen/årsaken til at han er ufør. I en dating-fase ville jeg nok ikke vært veldig interessert dersom jeg traff en som var pleietrengende eller sterkt psykisk skadet. 

Samt hvordan han lever siden han ikke jobber. For min livsstil, passer det dårlig med en som f.eks. sitter oppe halve eller hele natta med gaming eller film, og sover til langt på dag. 

Men en ufør med sykdom som ikke negativt påvirker mitt liv, og som er oppegående ellers mht. sunne interesser og døgnrytme: Ikke noe problem. 

Anonymkode: cf6c8...5cf

[Spiteful]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var syk noen år og kjæresten min forlot meg, da han TRODDE at jeg kanskje skulle bli uføretrygdet. Hadde aldri i verden trodd at han skulle være så kynisk, men kanskje han fikk økonomisk panikk? Vel, nå er jeg fri til å finne meg god jobb igjen og til å date noen som faktisk fortjener min kjærlighet. Man gjør så godt man kan, og går gjennom tykt og tynt sammen. Det er det jeg tenker på som kjærlighet. 

Anonymkode: 213a3...c09

Uff, han der var nok ikke noe å samle på. Helt ærlig syns jeg det er bra han viste sitt sanne jeg, slik at du kan finne noen du fortjener. Som du selv skriver så fikk han nok panikk. Er helt sykt hvor uforutsigbart livet er, og når man lever et liv som han/meg, så er man nok "konstant" redd. 

Ønsker deg alt det beste; du fortjener definitivt noen bedre! (Hørws sikkert ironisk ut når dette kommer fra meg, men jeg vil tro at jeg ikke vil forlate noen jeg allerede er i forhold med, pga. noe sånt. Bare at jeg bevisst unngår å gå inn i slike forhold.)

11 minutter siden, Aule skrev:

Interessant lesning og et fint innlegg. Er du norsk/pakistansk eller norsk-indisk?

Jeg har blitt kjent med en del innvandrer-jenter, mest pakistansk, indisk og noe somalisk, og de er ofte ekstremt glad i og avhengig av familien sin. Til en forandring ser jeg at du er strake motsetning da du vil ta avstand.

Er fra Irak. Du har rett i at innvandrer gjerne er avhengig av familie, i ekstreme grader, og du har rett i at jeg er "kontrasten". 

(Ikke misforstå, jeg er kjempe glad i familien min og vil gjøre mye for dem, spesielt mine yngre søsken som jeg har et visst ansvar for.)

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har jo masse sjel! Ingen gold digger i det hele tatt. Personlig har jeg masse kjærlighet til nettopp A4-livet. Jeg skulle ønske jeg hadde et. Jeg misunner dem som har det. Mitt liv har hittil vært en uforutsigbar og usikker kamp i likhet med dine foreldres. Gjett om jeg skammer meg da, når en dame faktisk får følelser for meg og jeg ikke har noe som helst materielt å bidra med. Jeg velger heller å være alene, frem til jeg slipper å føle på den skammen. Tanken om at noen kan ha dårlig samvittighet for det motsatte har aldri streifet meg en gang.

Anonymkode: 680f8...e01

Hvordan mener du at jeg har sjel, etter alt jeg har skrevet? Føler jeg er et monster pga. tankegangen min. Når jeg leser ditt innlegg vil jeg synke ned i jorden, for du virker som et flott menneske, som fortjener kjærlighet. Er ikke rettferdig å bli behandlet anderledes og bli unngått bare pga. jobb/økonomi.... Samtidig så er de to tingene store deler av vårt liv. 

Og joda, selvom jeg har tanker som dette her, så har jeg massevis av dårlig samvittighet. Jeg er jo klar over at uføre også er flotte mennesker med masse potensiale, som bare har vært uheldige ifht. det fysiske og psykiske. Dere fortjener jo det beste i likhet med alle andre! 

[Aule]

Ser ingen grunn til at du skal ha dårlig samvittighet @Spiteful

Helt naturlig at du ønsker det beste for deg og dine.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Spiteful skrev:

Hvordan mener du at jeg har sjel, etter alt jeg har skrevet? Føler jeg er et monster pga. tankegangen min. Når jeg leser ditt innlegg vil jeg synke ned i jorden, for du virker som et flott menneske, som fortjener kjærlighet. Er ikke rettferdig å bli behandlet anderledes og bli unngått bare pga. jobb/økonomi.... Samtidig så er de to tingene store deler av vårt liv. 

Og joda, selvom jeg har tanker som dette her, så har jeg massevis av dårlig samvittighet. Jeg er jo klar over at uføre også er flotte mennesker med masse potensiale, som bare har vært uheldige ifht. det fysiske og psykiske. Dere fortjener jo det beste i likhet med alle andre! 

Jeg synes ikke selv at jeg er et flott menneske. Jeg har ikke "bare vært uheldig". Min situasjon er fullstendig selvforskyldt. Jeg høster det jeg har sådd. Jeg er bare glad for at andre har sådd smartere.

Anonymkode: 680f8...e01

[Spiteful]

2 minutter siden, Aule skrev:

Ser ingen grunn til at du skal ha dårlig samvittighet @Spiteful

Helt naturlig at du ønsker det beste for deg og dine.

Tusen takk, det betyr faktisk mye. Føler meg hele tiden fæl når det gjelder dating pga. dette. 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ikke selv at jeg er et flott menneske. Jeg har ikke "bare vært uheldig". Min situasjon er fullstendig selvforskyldt. Jeg høster det jeg har sådd. Jeg er bare glad for at andre har sådd smartere.

Anonymkode: 680f8...e01

Uffda, vel vi får nå se om jeg har sådd smartere. Er bare 19 år, så for alt jeg vet kan jeg være sengeliggende når jeg er 25...

[Aule]

Dobbelpost..

Endret 22. desember 2017 av Aule

[AnonymBruker]

56 minutter siden, Spiteful skrev:

Uff, han der var nok ikke noe å samle på. Helt ærlig syns jeg det er bra han viste sitt sanne jeg, slik at du kan finne noen du fortjener. Som du selv skriver så fikk han nok panikk. Er helt sykt hvor uforutsigbart livet er, og når man lever et liv som han/meg, så er man nok "konstant" redd. 

Ønsker deg alt det beste; du fortjener definitivt noen bedre! (Hørws sikkert ironisk ut når dette kommer fra meg, men jeg vil tro at jeg ikke vil forlate noen jeg allerede er i forhold med, pga. noe sånt. Bare at jeg bevisst unngår å gå inn i slike forhold.)

Jeg har ny kjæreste, han bryr seg ikke om at jeg har sykdommer (går bevisst inn det) og er den første jeg har likt familien til, de har så bra verdier. Jeg har pleid å tro at det ikke var viktig, så lenge jeg likte mannen. Men man kan ikke løpe fra oppveksten sin... 

Anonymkode: 213a3...c09

[Spiteful]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ny kjæreste, han bryr seg ikke om at jeg har sykdommer (går bevisst inn det) og er den første jeg har likt familien til, de har så bra verdier. Jeg har pleid å tro at det ikke var viktig, så lenge jeg likte mannen. Men man kan ikke løpe fra oppveksten sin... 

Anonymkode: 213a3...c09

Jeg er glad på dine vegne! Du har helt rett i at man ikke kan løpe fra oppveksten. 

[AnonymBruker]

Ikke aktuelt. Jeg har over gjennomsnittet god inntekt og ønsker ikke å være sammen med noen som skal leve på meg. En annen ting, mange uføre er deprimert og har mye smerter eller psykisk bagasje. Jeg har ikke kapasitet til å håndtere det nå, med tre barn, full jobb og greier. Har vært gift med en ufør, funket ikke. 

Anonymkode: 2aa9f...a7c