Familiemedlem med kronisk kreftsykdom, og jul

[tuttifruttin]

Advarsel - langt innlegg! Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, trenger bare å lufte frustrasjonen og kanskje få noen gode råd? Beklager om det blir langt, men jeg vil bare få frem hele bildet.

Jeg har egentlig veldig dårlig samvittighet for å føle det slik, og føler meg litt "smålig". Jeg er 29 år, og samboer er 28. Foreldrene mine er skilt, og mamma ble gift på nytt for mange år siden, og jeg har nå en halvbror på 11 år, som hun har sammen med stefaren min. Siden foreldrene mine er skilt, og at samboer naturligvis har foreldre (som ikke er skilt), så blir det mye logistikk i julen. Siden de skilte seg, har jeg alltid synes at høytider er slitsomt, da man alltid ender med opp med dårlig samvittighet, fordi man ikke klarer å være flere steder på samme tid. I tillegg så føler jeg at hele "familie-idyllen" brøt sammen etter skilsmissen. Foreldrene mine var bitre på hverandre, og jeg og søsteren min har aldri hatt noe godt forhold siden (den gangen var jeg 16 år). Jeg og hun prater omtrent aldri sammen (selv om jeg virkelig har prøvd å få et godt forhold til henne). Mao. jeg har egentlig aldri gledet meg til å dra på besøk i helger/ferier, da jeg føler familien er så dysfunksjonel. Det går liksom aldri an å "bare" kose seg, og nyte hverandres selskap. Det gir meg ingen glede eller energi, og jeg føler det er mer slitsomt enn kos. Jeg har også opp gjennom "tidene" følt det anstrengende å ta med meg kjærester/samboer hjem, da jeg føler min familie er så "annerledes" og litt sære på mange områder, og jeg blir ofte flau eller pinlig berørt.

Mamma og stefaren min bor på en stor gård. Stefaren min er erklært ufør grunnet langvarig kreftsykdom (10 år), og moren min jobber ikke utenfor hjemmet. De har bittelitt drift på gården, i form av korn, tømmer etc som de kan leve på. Dvs. de har en god del dyr på gården som tar en del tid, men alt er på hobbybasis.

Stefaren min har hatt kronisk kreft i 10 år, hvor han har gått regelmessig til kontroller, og behandling av og på. Alt har egentlig virket lovende, helt til han nå har fått spredning til hjernen. Legene sier ingenting om prognoser, de er mer "vi tar en dag av gangen", men jeg har lest litt på nett, og det ser ikke positivt ut. Jeg synes dette er ufattelig trist, og jeg har full forståelse for at man kan bli deprimert av mindre. Han har nå 9 svulster i kroppen totalt. De har vært inne og ut av sykehuset annenhver dag de siste ukene, pga behandlinger og uventede komplikasjoner. I tillegg har lillebroren min slitt med mobbing på skolen de siste årene, som nå heldigvis er blitt en god del bedre. På toppen av dette har de akkurat fått erstatning i en 5 år lang sak mot kommunen, som virkelig har tæret på. Oppsummert; livet har ikke vært lett for dem de siste årene, og jeg forstår godt at de er utslitte og delvis deprimerte. 

Så til saken. Jeg og samboer skal være hos dem på julaften i år (det rullerer). Vi har vært på besøk der de siste 2 helgene, hvor vi overnattet sist helg. Greia er at jeg synes det er nesten litt ubehagelig å være på besøk der. Hverken han eller moren min prater noe særlig med oss, og de sitter for seg selv i en krok og sysler med pc og mobil, mens vi sitter foran tvn. Jeg ser ikke hensikten med å kjøre en time hver vei for å besøke dem, og av og til også overnatte, når de omtrent ikke enser at du er der. Forrige helg kom vi kl 19 på kvelden, og de gikk og la seg kl 21.45. For all del, jeg kan bare forestille meg hvor tøft det må være med denne kreftsykdommen. Men jeg trodde litt av poenget med at vi kommer på besøk, er for å støtte dem, prate med dem, og tilbringe tid med dem. Sist helg følte jeg at jeg måtte stå for all praten, det ble nesten umulig å finne noe å prate om. Og etter middagen var det oppvask, og de satte seg i sofakroken med sine egne sysler. Jeg tenker at det hadde vært hyggelig om man hadde satt frem noe potetgull, brus, og i alle fall tilbudt samboeren min og meg litt vin (de selv satt og drakk av hvert sin vinglass). Og at de hadde vært interessert i å prate med oss. Nå skal det sies at de er veldig avslappet av seg, og ikke reagerer om vi tar oss til rette. Jeg bare syns det virker så "fjernt" å være slik, når man har besøk. Man føler seg nesten litt i veien, og vi sitter bare og teller timer til vi kan dra igjen. Det virker også som de helst ser at vi underholder og passer på lillebroren min på 11, da de sikkert sliter med dårlig samvittighet selv fordi han har kommet mye i andre rekke i det siste. Det skal nevnes at han til tider er svært krevende, og det er ikke mulig å bare ta det litt rolig, helst krever han at du sitter ved siden av han og ser på alt han gjør mens han forteller (f.eks spiller pc spill), eller han går fort lei av ting og kan ikke sitte lenge med det samme av gangen. Jeg vil jo gjerne være der for han også, og hygge meg - men det er ikke til å komme unna, at han krever en god del. Jeg må også nevne at ofte når vi har vært der i helger og lignende, så føler vi oss veldig til overs. Og plutselig kan det hende de får besøk av et vennepar eller lignende, og da er de så hyggelige. Dette er før kreftsykdommen utviklet seg så alvorlig som nå. Jeg sitter med følelsen at de bare tar oss for gitt når vi kommer, og oppfører seg som om vi ikke er der. Straks det kommer andre gjester, spretter de opp.

Vi hadde egentlig sagt at vi skulle være hos dem fra lille julaften til 1.juledag. Men jeg kjenner at jeg orker nesten ikke tanken.. Jeg selv har for første gang i mitt liv vært sykemeldt, pga stress på jobb og privat (orker ikke gå inn på alle detaljer). Jeg er sykemeldt ut året, totalt 5 uker. Så jeg kjenner at det tærer på med slike "plikt-opplegg", selv om jeg føler jeg ikke har noe å stille opp med i sammenligning med dem. Så jeg sa at vi kommer julaften og er der en natt. Da skrev moren min at stefaren min hadde blitt så skuffet - hvorpå jeg følte at jeg ikke kunne si nei. Så da blir det 2 dager. Deretter spurte de om ikke lillebroren min kunne komme å være en natt hos oss denne uka. Jeg sa det var greit, og han lå over her fra igår til idag. Når jeg spurte idag hva de hadde tenkt, ift å hente han. Så ble moren min litt snurt, fordi hun trodde kanskje han kunne være en natt til. Jeg sa at jeg fortsatt har en god del gaver igjen å handle, pluss mat/alkohol (vi skal jo være hos dem til 1.juledag, og da er alt stengt). De hentet han like etterpå.

Jeg synes bare det er så kjipt å sitte med verdens dårligste samvittighet. Ja, det er kjempesynd på dem, og jeg vil jo gjøre det jeg kan for å stille opp. Men jeg har etter julaften brukt de 3 siste helgene på dem, inkludert hatt overnatting av lillebroren min igår/idag. Og det tapper meg for energi å dra dit, når ting er så anstrengt. I tillegg har de en gigantisk hund a'la beethoven, som nesten slår deg overende når du kommer inn døra, og sikler og bjeffer (ja jeg vet, det er en bagatell, men). Og moren min som kjefter høyt på denne hunden for å få den til å legge seg. Og hun stresser konstant rundt og sier hun må få ferdig det og det og det... Hun er ferdig med gavene og innkjøp av mat for evigheter siden. Men hun legger alltid opp til så mye mer enn nødvendig, alt skal være hjemmebakt, og hver eneste krok skal være vasket skinnende ren. Og i tillegg har de ekstremt mange dyr (mange flere enn de egentlig har tid til). Hun burde legge lista litt lavere, og redusere arbeidsmengden - det er jo selvpåført. Da er det slitsomt for alle rundt å høre hvordan hun stresser seg opp, og akker og offer seg. Og kjefter på hund og lillebroren min. Det blir litt "meet the fockers" tilstander (må bare ha litt galgen humor for å holde ut), og jeg kjenner at jeg gleder meg ikke. Har lyst å glede meg til avslapning og hygge i julen, ikke dette.

Noen flere som har opplevd lignende, eller har det slik? Evt. noen som har noen råd for hva vi kan gjøre for å lette litt på stemningen?

Ønsker kun seriøse svar, og ingen dømmende kommentarer (jeg er fullstendig klar over at det er dem det er synd på, og ikke meg). Det er også derfor jeg skriver det her, og ikke bringer det opp med familien.

 

[AnonymBruker]

Har du noen gang forsøkt å snakke med moren din på tomannshånd om at du hadde syntes det var litt koselig om dere pratet mer? Om de er vant til å sitte hver for seg når de er alene, så er det lett vaner der de ikke tenker over at andre familiemedlem kan føle seg oversett. Er det en mulighet å ta med en kortstokk slik at dere alle spiller noe sammen? Da har dere noe dere gjør sammen. Det kan være at de bare ikke tenker på hvordan dere opplever situasjonen, eller antar det er greit om dere aldri har sagt noe annet. Noen ganger er alt som skal til en liten samtale

Anonymkode: 0ea8f...bb4

[AnonymBruker]

36 minutter siden, tuttifruttin said:

Men hun legger alltid opp til så mye mer enn nødvendig, alt skal være hjemmebakt, og hver eneste krok skal være vasket skinnende ren. Og i tillegg har de ekstremt mange dyr (mange flere enn de egentlig har tid til). Hun burde legge lista litt lavere, og redusere arbeidsmengden - det er jo selvpåført. Da er det slitsomt for alle rundt å høre hvordan hun stresser seg opp, og akker og offer seg.

Hun forventer altså at dere skal stille opp og synes synd på henne fordi hun har mye å gjøre istedenfor at hun reduserer arbeidsmengden. Dette er utrolig slitsomt. Men jeg har ikke noe råd til deg egentlig, annet enn å sette grenser. Men problemet er jo at hun kan ikke se det fra deres synspunkt, så da vil hun jo bli fornærmet...

Anonymkode: f549f...232

[Gjest Mysticgirl]

Kanskje hun slapper mer av når dere er der og føler at hun kan være mer seg selv Men når det kommer gjester så spretter hun opp og gjemmer seg bak fasaden. Må være fryktelig slitsomt å ha en mann som dør snart av kreft, og sorgen er nok stor. Kanskje hun ikke orker å snakke så mye pga tankene går andre plasser?

Sikkert derfor hun føler at hun vil ha hjelp til at du kan passe broren din, pga disse tankene og at hun kanskje ikke føler at hun tar seg av han ordentlig?

Hvordan var hun før han fikk kreft?

[AnonymBruker]

Nå blir det nå sånn som det blir i år, men hva med å begynne å feire jul hjemme og invitere folk dit i stedet? 

Anonymkode: a8a45...f64

[tuttifruttin]

Tusen takk for mange gode svar, og ikke minst - konstruktive svar :-)

Jeg vet ikke helt hvordan jeg svarer under hvert enkelt svar(?), da jeg er helt ny her inne. Skriver derfor en samlet post.

Jeg nevnte det for henne såvidt når vi var der sist, at det hadde vært hyggelig om vi pratet litt sammen, da jeg ikke skjønner vitsen med besøk når vi sitter hvert med vårt. Jeg sa det kanskje i en litt anklagende tone, da jeg ble veldig skuffet når de bare gikk og la seg så kort tid etter at vi hadde kommet. Hun beklaget og sa at de bare var så slitne, det hadde gått i ett. 

Det er litt todelt "problemstilling". Jeg har full forståelse for at sykdommen tærer på, og at sorgen tar mye plass. Samtidig sørger hun for å holde seg veldig opptatt (litt for opptatt) med diverse plikter, og det er hun som legger lista høyt. Dette har hun alltid gjort, også før mannen hennes ble syk. Hun er ikke typen til å ligge og slange seg foran tvn, men liker å ha noe å gjøre. I mine øyne burde hun redusert litt arbeidsmengden, mtp situasjonen de er i. Den hunden deres f.eks, vet jeg de vurderer å omplassere. De har overhodet ikke tid til en såpass krevende hund, og det skaper bare irritasjon og frustrasjon. Men det er vel ikke et egnet tidspunkt for øyeblikket, det kan jeg forstå. Og jeg tror også både broren og stefaren min synes det er litt "oppjagende" at hun hele tiden skal henge fingrene i noe. Stefaren min pleier å spøke med at de aldri får sett ferdig en film engang, fordi hun alltid må gjøre noe. Du som nevnte dette med kortstokk, vi pleier ofte å spille kort med lillebroren min. Men mamma og stefaren min er for slitne, de orker ikke - er ofte svaret. 

Mysticgirl: tusen takk for et fint svar. Det er nok veldig sant det du skriver, at hun føler broren min faller mellom to stoler. Hun har nok mer enn nok med å støtte og være der for stefaren min, og forsøke å opprettholde en normal tilværelse, med juleforberedelser etc midt oppi alt alvoret. Hun er egentlig flink på å snakke om ting, men det er ikke alltid det passer, når både stefaren min og lillebroren min er i samme rom. Egentlig synes jeg hun burde pratet med noen i kreftforeningen, ift at hun er pårørende. Hun setter alltid seg selv sist. Men hun sier at det ikke er nødvendig, at hun klarer seg med å ventilere til oss i familien. Nesten så jeg skulle ønske jeg kunne pakket kofferten deres, og sendt dem avgårde på en spahelg eller noe, og bedt dem kose seg og slappe av. Blir sliten bare av å høre om alt som må gjøres, og all sykdommen, og se hvor slitne de er.

Anonym: jeg tenker at det er mer naturlig å legge julefeiringen hos oss, den gangen vi selv får barn. 

 

 

 

[AnonymBruker]

Dette blir et litt brutalt svar - men:

Stefaren din kommer nok til å dø veldig snart, og da blir det store endringer hos dem. 

Jeg tror du kan anse dette som den siste julen sannsynligvis som dere har sammen, eller iallefall en avv de siste. Det høres jo ikke veldig lovende ut når kreften har spredd seg til hjernen. 

Jeg forstår at du synes deres måte å sosialisere på var merkelig, men jeg tror MysticGirl var inne på noe her. Hun tar deg ikke for gitt, da ville hun ikke sagt at stefar ble skuffet over manglende besøk/reduserte netter.

Og - jeg har forståelse for at du føler du er i en unntakstilstand selv fordi du er sykemeldt - men det er jo bare i 5 uker. Jeg aner jo ikke hva som er grunnen, men jeg kan ikke tenke meg at en slitsom jul vil forlenge en 5 ukers sykemelding med måneder fordi du selv har hatt noen utfordringer.

Jeg tror kanskje du må innse at stefar/mor er helt utslitte, og innse at de ikke har overskuddet. Jeg skjønner jo at du ønsker mer, men jeg forstår dem også.

Og jeg ser ikke helt hvordan du skal få løst denne kabalen din så veldig denne julen - utover å melde at du ikke kan komme. Og det tenker jeg er dumt når dette muligens kan bli hans siste jul. Det er bedre å være sliten denne julen fremfor å angre i årevis på at du var «ego» den siste julen. Jeg hadde jo forstått om du tok hensyn til deg selv, men jeg tror bare du kommer til å klandre deg selv unødig.

Angående hennes avvisning ifbm å snakke med noen i Kreftforeningen, så kan du jo si at «ja, du klarer deg med å ventilere til oss - men har du tenkt på at kanskje vi trenger at du også bruker dem i tillegg til oss»? Forklar at dette er tungt for alle - og denne slitenheten og utmattelsen som jo er veldig forståelig - den er for tung å bære på for dere alene. 

 

Anonymkode: 52d8e...d04

[Eneri]

Skjønner hvor tungt det er både for din mor/stefar og deg, og for lillebroren din. Som ei over her sier; du må nok belage deg på at dette er siste jula med stefaren din med slik alvorlig sykdom. Kan du legge inn små "lommer" av positive ting i løpet av oppholdet; for eksempel selv sette på en film og sette fram snop og se film sammen med broren din? Da gjør du noe sammen med ham som ikke er så krevende for noen av dere. Kanskje han er interessert i Harry Potter /Star Wars el. som også kan være underholdende for voksne. Så kan du og samboeren din gå tur alene i løpet av dagen, evt ha med hunden. Da får dere pusterom fra dyster og trykket stemning uten at det blir påfallende.

Legg planer for ting dere skal gjøre etter besøket hos foreldrene dine, så du har noe lyst og trivelig å se fram til. Det er jo ikke unormalt å føle som du gjør, du ser jo absolutt at de har det tøft og tungt, og vegrer deg for å si fra til moren din hvordan det føles å komme dit. Ang at de ikke byr dere vin; hun ser jo på deg som en "som bor der" og at du fint er velkommen til å forsyne deg med hva du vil, uten at hun skal måtte oppvarte. Er jo bare å si "Åh, det så godt ut med et glass vin, tror vi tar oss litt vin vi også". Min mor byr gjerne på ting når jeg kommer (vi bor rett over veien for hverandre), men det hadde ikke kostet meg en kalori å for eksempel ta meg kveldsmat mens jeg er der, det har de ingenting imot. Jeg vil ikke at moren min skal styre med noe bare for at jeg stikker over veien og vil snakke.

Bra du har vært der i noen helger, det har nok vært godt for dem og for broren din som vel trenger å føle at stemningen hjemme letter litt.

Håper dere klarer å gjøre det beste ut av julen, selv om utgangspunktet er slik det er.

[tuttifruttin]

Åå, tusen takk for et fint og omtenksomt svar. Ja, du har nok helt rett. Jeg tror hun tenker at vi bare kan forsyne oss og ta oss til rett. De er veldig avslappet slik. 

Du ga meg litt ny giv! Skal forsøke med tipsene dine. Og spesielt det med hunden, da kanskje den store bikkja roer seg litt også, hvis den blir sliten  Og så setter de nok veldig stor pris på om jeg underholder lillebroren min litt.

Tusen takk igjen. Jeg skal virkelig forsøke å gjøre de to dagene til et lite pusterom for dem <3 

Håper du får en fin jul

[tuttifruttin]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette blir et litt brutalt svar - men:

Stefaren din kommer nok til å dø veldig snart, og da blir det store endringer hos dem. 

Jeg tror du kan anse dette som den siste julen sannsynligvis som dere har sammen, eller iallefall en avv de siste. Det høres jo ikke veldig lovende ut når kreften har spredd seg til hjernen. 

Jeg forstår at du synes deres måte å sosialisere på var merkelig, men jeg tror MysticGirl var inne på noe her. Hun tar deg ikke for gitt, da ville hun ikke sagt at stefar ble skuffet over manglende besøk/reduserte netter.

Og - jeg har forståelse for at du føler du er i en unntakstilstand selv fordi du er sykemeldt - men det er jo bare i 5 uker. Jeg aner jo ikke hva som er grunnen, men jeg kan ikke tenke meg at en slitsom jul vil forlenge en 5 ukers sykemelding med måneder fordi du selv har hatt noen utfordringer.

Jeg tror kanskje du må innse at stefar/mor er helt utslitte, og innse at de ikke har overskuddet. Jeg skjønner jo at du ønsker mer, men jeg forstår dem også.

Og jeg ser ikke helt hvordan du skal få løst denne kabalen din så veldig denne julen - utover å melde at du ikke kan komme. Og det tenker jeg er dumt når dette muligens kan bli hans siste jul. Det er bedre å være sliten denne julen fremfor å angre i årevis på at du var «ego» den siste julen. Jeg hadde jo forstått om du tok hensyn til deg selv, men jeg tror bare du kommer til å klandre deg selv unødig.

Angående hennes avvisning ifbm å snakke med noen i Kreftforeningen, så kan du jo si at «ja, du klarer deg med å ventilere til oss - men har du tenkt på at kanskje vi trenger at du også bruker dem i tillegg til oss»? Forklar at dette er tungt for alle - og denne slitenheten og utmattelsen som jo er veldig forståelig - den er for tung å bære på for dere alene. 

 

Anonymkode: 52d8e...d04

Takk for svar.

Nei, jeg synes ikke det er brutalt svart. Det er jo slik det faktisk er. Det er derfor jeg heller tenkte få ut frustrasjonen her, enn å ta det med dem. Jeg innser jo alvoret i situasjonen, og forstår at mine behov må settes til side, slik ting er nå. Men det hjelper også å få høre det fra andre, og få innspill og synspunkter.

Tusen takk for konstruktivt og oppriktig svar. God jul

[tuttifruttin]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun forventer altså at dere skal stille opp og synes synd på henne fordi hun har mye å gjøre istedenfor at hun reduserer arbeidsmengden. Dette er utrolig slitsomt. Men jeg har ikke noe råd til deg egentlig, annet enn å sette grenser. Men problemet er jo at hun kan ikke se det fra deres synspunkt, så da vil hun jo bli fornærmet...

Anonymkode: f549f...232

Hun har alltid vært slik, tusen jern i ilden. Forskjellen nå er at jeg blir bekymret for henne, og får dårlig samvittighet. I og med at hun er nærmeste pårørende til en mann med uhelbredelig kreft. Jeg må nok bare bite det i meg, og prøve å være hjelpsom der jeg kan ;/

[Sensi]

11 timer siden, tuttifruttin skrev:

Åå, tusen takk for et fint og omtenksomt svar. Ja, du har nok helt rett. Jeg tror hun tenker at vi bare kan forsyne oss og ta oss til rett. De er veldig avslappet slik. 

Du ga meg litt ny giv! Skal forsøke med tipsene dine. Og spesielt det med hunden, da kanskje den store bikkja roer seg litt også, hvis den blir sliten  Og så setter de nok veldig stor pris på om jeg underholder lillebroren min litt.

Tusen takk igjen. Jeg skal virkelig forsøke å gjøre de to dagene til et lite pusterom for dem <3 

Håper du får en fin jul

Hei. Så mange fine svar du har fått. Jeg ville forsøkt å lage det koselig når du er der og tenkt på lillebror. Om dere gjør noe kos med han så tenker jeg det er uvurderlig for mor og stefar. Han er bare 11 år og faren er alvorlig syk. Stakkars gutt. 

Også lurt å snakke om forventninger. Men når er riktig tidspunkt? Det er det jo aldri. Men jeg selv ville ikke gjort noe som la demper på kanskje den siste julen. 

Forstår at du er sliten og jeg forstår at de EE slitne. Din mor burde kanskje slappe litt mer av, men det er kanskje hennes måte å overleve på. Å ikke selv bli deprimert og syk?