Hva ville du valgt?

[Gjest ikke innlogget]

Jeg stiller spørsmålet til alle dere som er singel, for de som allerede er etablert i et forhold, er inhabile og kan egentlig ikke uttale seg? Eller kan dere det? Dere har jo vært single engang.

Hvilken boform og hvilket forhold ville du valgt når du treffer en ny livsledsager og hvorfor?

Ville du valgt et åpent forhold, der dere begge kunne hatt sex med andre og vært åpen rundt dette? Uten at det ville betydd at dere stadig vekk lå med andre.

Eller ville dere hatt et åpent forhold der dere kunne hatt sex med andre, men tiet om det?

Eller ville du valgt å være trofast og helst valgt et ekteskap?

Og hvilke holdninger har dere til særbo kontra samboerskap/ekteskapet?

Jeg forsøkte å lage en avstemning, men som gjest er dette kanskje ikke mulig? Jeg er klar over at Kg ikke viser et riktig bilde av hvilke meninger som florerer i samfunnet, da de fleste her er kvinner og de fleste er unge.

[Gjest Sniken (uinlogget)]

Eller ville du valgt å være trofast og helst valgt et ekteskap?

Jeg mener begge parter må ha som regel at man skal være trofast, ellers kan man like gjerne forbli singel.

Men man kan godt være i et forhold uten å gifte seg, tror man blir mer lykkelig fordi om man er gift liksom.

[LilleBille]

Har vært gift.. og kommer nok ikke til å gifte meg igjen.

Selv om jeg skulle møte en som jeg kunne tenke meg å dele resten av livet med .. ser jeg faktisk ikke noen grunn til å gifte meg.

Er vel også usikker på om jeg kunne tenke meg å være samboer ... særbo er nok en form som ville passe meg mye bedre.

Og jeg synes det er en selvfølge at om man er i et forhold er man trofast.

[Gjest Anonymous]

Jeg ville valgt særbo med full frihet for begge (men er ikke sikker, for det kan jo endre seg når/hvis jeg møter en...men da ville jeg blitt svært skeptisk, og lurt på hva som gikk av meg...)

Har tre samboerforhold bak meg, og synes jeg har fått nok for en stund. Siden jeg var femten har jeg vært singel i kun fem år. Det er ikke mange år...

Jeg er 39, og har vært i tre forhold i 19 lange år, og altså bare singel i fem av dem... :o

Grunnen til at jeg ville valgt full frihet og levd i et s.k. åpent forhold, er kanskje fordi jeg har hatt for kort ungdomstid, men også fordi jeg ikke tror på eviglang troskaphet, selv om intensjonen er god. Eller kanskje jeg ikke er klar for noe forhold i det hele tatt, akkurat nå...

[Gjest Sukkerert]

Jeg tror på monogami og ville valgt samboerskap. Dersom det fungerte fint, ville jeg giftet meg.

[Gjest Sniken (uinlogget)]

jeg skjønner ikke helt denne varianten med åpent forhold jeg :klø: Er det da slik at man egentlig er sammen, men man kan date og ligge med hvem man vil liksom?

La oss si at jeg er sammen med en jente, vi er glad i hverandre og har sex sammen, bor sammen, har barn sammen og deler alt her i livet. Så er hun ute og tar en kopp kaffe med noen venninner en kveld mens jeg er hjemme med barnet vårt. På kaffen sitter det en kjekk type som hun blir tent på, som hun tenker at han skulle jeg gjerne ha ligget med, også spør hun om han vil ligge med henne. Han sier ja og kaffeturen ender til slutt opp med at hun har sex med han, mens jeg steller ungen vår for natten og setter på barnet nattbleie og pysj. Er det dette dere mener med åpent forhold?

I så fall kan ikke jeg fatte og begripe hvordan dette liksom skal være et forhold mellom to mennesker som er glad i hverandre. Altså glade i hverandre utover det å være gode venner og like hverandre, men ikke kjærester.

[Gjest Anonymous]

Sniken, du er inne på noe. Dersom det er barn med i bildet, blir det kanskje annerledes - i alle fall om jeg selv var barnevakta den kvelden... (eller uansett)

Vet ikke, men har voksne barn, og opplevde at barnefaren var utro da førstefødte var par måneder.

Hun (de) ble selvsagt gravide også og det endte med abort.

Det hele var både tragisk og leit. Jeg tilga han, men forholdet endte etter noen år (ikke pga utroskap).

Det er mulig jeg har de holdningene jeg har pga mine erfaringer på både godt og vondt.

Jeg har selv vært utro, men har alltid lagt kortene på bordet etterpå, og det har gått greit. (Det vil si, det har ikke blitt slutt pga utroskap)

[Gjest Anonymous]

Men Sniken, du snakker om å bo sammen. (men det var kanskje ikke meg du svarte...)

Jeg sa jeg ville velge å leve særbo... men er usikker. Det kommer sikkert an på hvem man møter her i livet. Har oppdaget at mine holdninger til ting har endret seg underveis, mange ganger.

[Gjest Sniken (uinlogget)]

Svarte vel mer generelt egentlig jeg da. Men ja, jeg tenkte ut i fra det at man bor sammen, og muligens har barn sammen osv. Det finnes jo mange ulige varianter man kan ha som eksempel her så det blir litt vanskelig å kun ha en vinkling som utgangspunkt i denne debatten.

Men ok, når du snakker om å leve "særbo", så mener du altså at man skal leve hver for seg da, ha sin egen leilighet og kun møtes og overnattes etter som man føler for det liksom? Sikkert greit for de som vil ha det slik, men jeg lurer da på hva som er igjen av "kjærlighetsforholdet" liksom? For meg blir et slikt forhold sidestilt med vennskap, venner som møtes når de har lyst, kanskje overnatter hos hverandre, bare det at de av og til også har sex sammen.

Jeg kan kanskje forstå at godt voksne mennesker som har opplevd vanskelige forhold og vonde brudd ikke vil oppleve slikt igjen, at de kan nøye seg med mer vennskapelig forhold ja, men skjønner fortsatt ikke dette med "åpent forhold".

Når det gjelder unge mennesker forstår jeg det overhodet ikke dersom det er snakk om å danne familie, og det vil vel ofte være en konsekvens av at man treffer en av det motsatt kjønn?

[Gjest Anonymous]

Jeg kan kun snakke ut fra meg selv.

Når man "gifter seg" og får barn, er vel kanskje forutsetningen og visjonene noe annerledes?

Men for meg, passer det bedre med en evt. elsker som jeg møter og kun drar det beste av, enn å binde meg, økonomisk og på andre plan. (problemet er å finne slike fyrer, som er villige til å inngå et forhold på slike premisser...)

Jeg kjenner flere par som lever særbo, om de har et åpent forhold, har jeg ikke spurt om (det er jo en privatsak). Noen har vært samboere, og lever i dag i særboforhold, andre har valgt særbo bevisst fra første stund.

Alle er over tredve år.

Men det skjer ikke som du sier, på kaffebaren, der du ser en pen dame/mann som sitter i et hjørne og begynner å blikkflørte. Det skjer, slik utroskap skjer i de fleste tilfeller. Man kjenner hverandre litt, det er litt alkohol med i bildet, og man tenner på hverandre. Dagen etter er det over, som regel. (jeg snakker ikke om et langvarig forhold bak den andres rygg, og selvsagt bør man være utstyrt med kondomer i veska)

[Gjest Anonymous]

Sniken, definer kjærligheten? Slik du mener den er...

Mener du det er mindre gjensidighet og mangel på respekt i et s.k. åpent forhold, enn i f.eks. et ekteskap?

[Gjest Sniken (uinlogget)]

Sniken, definer kjærligheten? Slik du mener den er...

Mener du det er mindre gjensidighet og mangel på respekt i et s.k. åpent forhold, enn i f.eks. et ekteskap?

Jeg mener overhodet ikke at det er mindre respekt nei, for det må jo være av nettopp respekt for den andres ønsker at man har et åpent forhold.

Men, det strider totalt med mine verdier, meningen jeg legger i det å være i et forhold der to mennesker elsker hverandre. For meg er et forhold ensbetydende at man forholder seg til kun en partner seksuelt, så sant man ikke involverer en 3 dje person inn i sexlivet i felleskap.

Så, for meg blir et åpent forhold ikke et forhold som fult ut kjærester, men heller et elskerforhold. I og for seg et forhold det også, som slettes ikke behøver å være noen dårlig løsning for enkelte mennesker. Men et slikt forhold vil slik jeg ser det, ikke kunne sidestilles med et fult ut kjæresteforhold følelsesmessig mellom to mennesker.

[Gjest *Fiona*]

*blander meg inn i samtalen mellom Vega og Sniken*

Synes alltid sånt er vanskelig, og folk må gjerne gjøre hva de vil for meg - men jeg fungerer som Sniken. Dersom jeg først velger noen i livet mitt som partner, på godt og vondt, uavhengig om vi velger ekteskaps form eller særbo - så jobber vi liksom for felles sak. Jeg blander ikek inn andre der.

I tillegg skal det litt til før jeg begjærer noen seksuelt over tid eller for den skas skyld som ONS - følelser og lyster som for meg ikke stemmer med å leve ut UTENFOR forholdet.

Jeg er bare satt sammen sånn, tror jeg, jeg liker tanken på et fellesskap, felles satsing osv. Finnes det mennesker som mener at seksualitet er helt atskilt fra følelseslivet så kan jeg jo sånn sett bare misunne dem det, det gjør sikkert ting fritt og ukomplisert.

Men jeg velger commitment overfor det mennesket jeg tross alt deler mine innerste tanker og følelser med. Som sagt uavhengig av boform. Vil kanskje ideelt sett ønske meg særbo for øyeblikket... men om jeg er så heldig å møte noen som er verdt mine gener til spleising så vil jeg ha sambo. For den saks skyld ekteskap dersom det føles riktig.

På den annen side... jeg hadde andre forestillinger da jeg var 16... kanskje jeg endrer oppfatning igjen senere? Men basically, monogami. Har såpass med livserfaring nå at jeg vitterlig har løpt av meg det verste

[Liz_69]

Jeg kunne godt tenke meg særbo! Det er jo det å bo sammen som er vanskelig. Men det å være trofast mot hverandre er et must for meg!

[Gjest GreenSky]

Samboerskap eller særbo. Jeg vet ikke. Var samboer fra jeg var 20 - 25, men nå har jeg blitt så selvstendig, så jeg vet ikke om det kunne gått å være samboer lenger. Kanskje. Kommer an på, viktig med albuerom og personlig frihet.

Og jeg tror kanskje et åpent forhold kunne ha funket for meg, uten å utbrodere hva som har skjedd til partneren. Er ikke noe særlig sjalu av meg. Har ikke prøvd denne formen da, så jeg vet ikke om det hadde funket i praksis. Er bare noe jeg tenker.

Eller så skal jo bestevenninna mi og jeg gifte oss, men ikke ha sex, og ha et harem av menn i stedet. Så det, så.

[Gjest Seleena]

Jeg er klar over at Kg ikke viser et riktig bilde av hvilke meninger som florerer i samfunnet, da de fleste her er kvinner og de fleste er unge.

Du er inne i eit kvinneforum, du veit det sant?

Så til mitt:

Når eg finner mannen i mitt liv, vil eg ikkje liggje med andre og håpar inderlig eg kan stole så pass på han og, at han ikkje går rundt og ligger med andre han heller. Utruskap er i følge meg heilt forferdeleg, og høyrer ikkje til i eit forhold.

Vil gjerne bu saman med han og veldig gjerne bli fridd til. Men noko brullaup er ikkje nødvendig. Eg meinar at ring på fingen er nok "truskap". Dessutan er eg ikkje religiøs i kristen forstand og vil ikkje ha eit forhold som er "registrert" av gud.

Barn? Gjerne...men vi skal vere klare og han skal like barn like godt som det eg gjer.

Eg sitt igjen med ein følelse om at eg har svart litt feil? Skjønte liksom ikkje heilt kva spørsmålet dreide seg om..

[innocenta]

Selv om jeg skulle møte en som jeg kunne tenke meg å dele resten av livet med .. ser jeg faktisk ikke noen grunn til å gifte meg.

Er vel også usikker på om jeg kunne tenke meg å være samboer ... særbo er nok en form som ville passe meg mye bedre.

Og jeg synes det er en selvfølge at om man er i et forhold er man trofast.

Som jeg skulle sagt det selv

[Gjest Anonymous]

Finnes det mennesker som mener at seksualitet er helt atskilt fra følelseslivet så kan jeg jo sånn sett bare misunne dem det, det gjør sikkert ting fritt og ukomplisert.

Selvsagt kan ikke - for min del i alle fall, seksualiteten være helt unntatt følelseslivet, selv om det er en s.k. ons. Jeg kan overhodet ikke tenke meg å ligge med "hvem som helst".

Kjemien må være der, og jeg må like vedkommede. Vi må må kunne prate sammen... Og han må like meg, ikke bare dra opp skjørtet og tro at dette gjør jeg f.eks. på et toalett på en pub. Da mister jeg tenninga, pronto.

(men slike menn kan jeg lukte på mange mils avstand, så det er ingen fare...)

Forresten, jeg er enig med Greensky, hvorfor ikke gifte seg med venninna si, og ellers gjøre hva man vil?

[Gjest Anonymous]

Jeg ville blitt samboer. Er veldig åpen og lite sjalu, men kunne ikke tenkt meg å dele en kjæreste med andre damer. Er vi sammen, så er vi sammen, og dermed basta

Derimot er jeg litt skeptisk til ekteskap. Jeg kan aldri avgi et løfte om evig troskap! Om et forhold begynner å vakle er det bedre å gå og være lykkelig som enslig, enn å klamre seg fast i et dårlig forhold og leve i fortiden.

[Gjest Gjesta]

Neste gang jeg skal inn i et forhold vil jeg at det skal være seriøst. Jeg hadde aldri i verden vært med på et åpent forhold der begge to kan gjøre hva de vil. Da er det bedre å være singel mener nå jeg da...

Altså svar på spørsmålet ditt måvære ja, jeg vil ha et forhold der begge er trofaste og begge ønsker ekteskap.

Når det gjelder boform..er jeg ganske sær...trives så godt med å bo alene at jeg ikke hadde villet flytte sammen med en gang. Tror jeg ikke da, men særbo høres litt vel sært ut...la oss si det sånn, hvis vi hadde fått barn eller giftet oss, hadde jeg nok kommet til å flyttet sammen med han. Sukk........