Hvorfor kalle myndige voksne som bor hjemme for barn??

[AnonymBruker]

Ser i flere tråder her, hvor det er voksne som bor hjemme pga. studier og lignende. Flere forsvarer disse, og kaller de for barn, som må ha trygghet osv osv?? Hvorfor det?

Bør ikke en som er over 18, begynne å få litt motgang i livet, dersom de ikke har hatt det før?? Jeg mener at det da er på høy tid, at de får kjenne på det virkelige liv..

Anonymkode: 02388...124

[AnonymBruker]

enda ett utsagt som gjentar seg: "barna" må føle seg velkommen  sitt eget hjem...

Er du 18 år og bor hjemme, så må du kunne følge foreldrenes regler.. dersom du ikke kan det, så gjør det ikke noe å føle seg litt utstøtt heller..

Anonymkode: 02388...124

[Mr. Kilmister]

Vi er alle barn av regnbuen.

[Havbris]

Mine barn er barna mine, og de blir omtalt som barna mine - ikke mine voksne. De er unge voksne - men er mine barn. Jeg ser ingen problemer med at noen bor hjemme etter 18 år, fordi det er praktisk og gir muligheter til sparing etc. Det innebærer også å ta ansvar hjemme. Jeg vet ikke hva slags motgang du mener de bør ha, som de ikke har fått?

[Gjest GoldenLioness]

Sønnen min vil være barnet mitt om han er 2 eller 40. 

[Gjest chisandra]

Ts, har du barn selv? I så fall - hva vil du kalle de når de blir over 18 når du omtaler de?

 

[AnonymBruker]

Mine barn er mine barn, selv om de er voksne.

Jeg er også mine foreldres barn, selv om jeg har vært myndig i 30 år.

Og trygghet og omsorg er like viktig for voksne som for barn.

Anonymkode: ff69b...286

[AnonymBruker]

Man er sine foreldres barn hele livet, avhengig av  hvor gammel man nå er. 

Du står jo fritt til å hive ungene dine på hue og rævva ut av huset på attenårsdagen, det er helt opp til deg. Så kan du sitte og se på dem slite og havne langt bak sine jevnaldrende, som får hjelp og støtte av foreldrene sine. Det er helt opp til deg. 

Jeg personlig foretrekker å hjelpe ungene mine så de får seg god utdannelse og en god start på voksenlivet. 

Anonymkode: aefe6...4cc

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Havbris skrev:

Mine barn er barna mine, og de blir omtalt som barna mine - ikke mine voksne. De er unge voksne - men er mine barn. Jeg ser ingen problemer med at noen bor hjemme etter 18 år, fordi det er praktisk og gir muligheter til sparing etc. Det innebærer også å ta ansvar hjemme. Jeg vet ikke hva slags motgang du mener de bør ha, som de ikke har fått?

dere misforstår... Selvfølgelig er barna våre alltid barna våre... Men nå snakker jeg om diskusjoner her inne.. om hva som forventes av "barn" som bor hjemme.. Noen forventer ingenting.. Kun at de lever og går på skole.. Noen forsvarer det at de ikke gjør noe som helst hjemme med at de er "barn", som må føle seg hjemme og som må konsentrerer seg KUN om jobb og studier.. Jeg mener at dersom du har levd ett liv hjemme uten å hjelpe til noe som helst hjemme, så er det jammen det på tide når du blir voksen og myndig å ta i ett tak i hjemmet som du får bo gratis i (ja, enig i at det er ett selvfølge uansett). Og man kaller ikke myndige for barn i denne sammenheng.. Uansett om de er barna våre for alltid, så har de blitt voksne

Anonymkode: 02388...124

[Gjest Elseby13]

Hvilken magisk grense krysser man når man fyller 18 år? At det har gått en viss mengde tid siden man forlot livmoren? Man trenger foreldres kjærlighet og trygghet uansett.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man er sine foreldres barn hele livet, avhengig av  hvor gammel man nå er. 

Du står jo fritt til å hive ungene dine på hue og rævva ut av huset på attenårsdagen, det er helt opp til deg. Så kan du sitte og se på dem slite og havne langt bak sine jevnaldrende, som får hjelp og støtte av foreldrene sine. Det er helt opp til deg. 

Jeg personlig foretrekker å hjelpe ungene mine så de får seg god utdannelse og en god start på voksenlivet. 

Anonymkode: aefe6...4cc

jeg er ikke imot å hjelpe barna mine.. jeg kommer også til å la de bo hjemme når de studerer og til de har tjent seg opp kapital.. og jeg kommer til å hjelpe de økonomisk...... Men jeg kommer til å forvente at de hjelper til hjemme.. det gjør jeg allerede nå.  5 - 13 - 17 år..

Anonymkode: 02388...124

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Elseby13 skrev:

Hvilken magisk grense krysser man når man fyller 18 år? At det har gått en viss mengde tid siden man forlot livmoren? Man trenger foreldres kjærlighet og trygghet uansett.

ja.. men har man ikke lært seg å bidra før denne alderen, så er det jammen på tide når de er voksne på papiret (det er den magiske grensen)

Anonymkode: 02388...124

[AnonymBruker]

PS. Sjokkert over hvor hårsår og truffet dere følere dere

Anonymkode: 02388...124

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser i flere tråder her, hvor det er voksne som bor hjemme pga. studier og lignende. Flere forsvarer disse, og kaller de for barn, som må ha trygghet osv osv?? Hvorfor det?

Bør ikke en som er over 18, begynne å få litt motgang i livet, dersom de ikke har hatt det før?? Jeg mener at det da er på høy tid, at de får kjenne på det virkelige liv..

Anonymkode: 02388...124

Det handler om voksne som ikke klarer å gi slipp på sine barn. Hvordan foreldre behandler og hvilket syn de har på relasjonen til barna sine. De som ser på og behandler sine ungdommer og voksne barn som barn setter ikke barna sine "fri" og har og får miindre selvstendige barn. 

De barna som flytter på hybel og klarer seg selv til tross for at de kan bo hjemme hos foreldrene er langt sterkere psykisk og har en større selvtillit og selvstendighet enn dem som blir boende hjemme langt opp i 20. årene. Dette finnes det gode forskningsrapporter på. Men hvor jeg leste disse husker jeg i farten ikke. Kan ha vært i fagtidsskrifter.

Anonymkode: 0f93d...9fe

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg er ikke imot å hjelpe barna mine.. jeg kommer også til å la de bo hjemme når de studerer og til de har tjent seg opp kapital.. og jeg kommer til å hjelpe de økonomisk...... Men jeg kommer til å forvente at de hjelper til hjemme.. det gjør jeg allerede nå.  5 - 13 - 17 år..

Anonymkode: 02388...124

Ja? Og det er da helt normalt? Jeg skjønner virkelig ikke poenget med tråden din, jeg? I startinnlegget høres det ut som om du mener at myndige unger skal hives ut og ikke få noe støtte men klare seg selv fordi Livet Er Hardt og det må de bare lære seg. 

Det du beskriver er derimot helt normalt? Jeg kjenner absolutt ingen som ikke forventer at ungene bidrar hjemme, både når de er relativt små men også når de er blitt myndige og bor hjemme. Så jeg aner virkelig ikke hvilke tråder det er du sikter til, jeg har ikke sett disse. Jeg har derimot sett ørten stk som har samme forventningene til at unger hjelper til i heimen. 

Anonymkode: aefe6...4cc

[Havbris]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg er ikke imot å hjelpe barna mine.. jeg kommer også til å la de bo hjemme når de studerer og til de har tjent seg opp kapital.. og jeg kommer til å hjelpe de økonomisk...... Men jeg kommer til å forvente at de hjelper til hjemme.. det gjør jeg allerede nå.  5 - 13 - 17 år..

Anonymkode: 02388...124

Det er jeg enig i. Det er en selvfølge at de bidrar inn i fellesskapet når de bor hjemme, og det utelukker hverken trygghet, økonomisk støtte/hjelp eller kjærlighet. 

Jeg er ikke hårsår, men overskriften din og hovedinnlegget ditt var både utydelig og villedende, og jeg svarte først på det jeg trodde du spurte om. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det handler om voksne som ikke klarer å gi slipp på sine barn. Hvordan foreldre behandler og hvilket syn de har på relasjonen til barna sine. De som ser på og behandler sine ungdommer og voksne barn som barn setter ikke barna sine "fri" og har og får miindre selvstendige barn. 

De barna som flytter på hybel og klarer seg selv til tross for at de kan bo hjemme hos foreldrene er langt sterkere psykisk og har en større selvtillit og selvstendighet enn dem som blir boende hjemme langt opp i 20. årene. Dette finnes det gode forskningsrapporter på. Men hvor jeg leste disse husker jeg i farten ikke. Kan ha vært i fagtidsskrifter.

Anonymkode: 0f93d...9fe

Ja, akkurat den påstanden der må du nok vise dokuementasjon på. Og du må også vise til at det er å flytte for seg selv som fører til at de er sterke psykisk, og ikke at de som er sterke psykisk flytter for seg selv... Altså du må vise at det er årsak-virkning den veien du nå sikter til, og at det rett og slett ikke er så enkelt som at de som sliter litt psykisk gjerne heller bor hjemme enn å flytte på hybel. 

Anonymkode: aefe6...4cc

[Gjest NotNaomi]

Er det ikke ganske vanlig at barn har plikter og hjelper til så lenge de bør hjemme uansett alder ? Ser ikke noe feil i at de bør hjemme etter fylte 18. Tror ikke de klarer seg verre enn de som flytter ut før ? 

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Ser i flere tråder her, hvor det er voksne som bor hjemme pga. studier og lignende. Flere forsvarer disse, og kaller de for barn, som må ha trygghet osv osv?? Hvorfor det?

Bør ikke en som er over 18, begynne å få litt motgang i livet, dersom de ikke har hatt det før?? Jeg mener at det da er på høy tid, at de får kjenne på det virkelige liv..

Anonymkode: 02388...124

Har ikke lest noe om at de behøver trygghet. Hvilke tråder snakker du om?

De fleste på 18 og 19 går på videregående. Og kan man bo hjemme de første par årene mens man studerer, kommer man unna med mindre studielån - så sånn sett er det jo å hjelpe barna å få en god start. Hva er galt m det? Evig takknemlig for at mine foreldre lot meg gjøre det. 

Og man taler om «barn» fordi man er barn av sine foreldre til man går i graven, selv om man er 100.

 

Anonymkode: 13800...1d5

[Gjest NotNaomi]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det handler om voksne som ikke klarer å gi slipp på sine barn. Hvordan foreldre behandler og hvilket syn de har på relasjonen til barna sine. De som ser på og behandler sine ungdommer og voksne barn som barn setter ikke barna sine "fri" og har og får miindre selvstendige barn. 

De barna som flytter på hybel og klarer seg selv til tross for at de kan bo hjemme hos foreldrene er langt sterkere psykisk og har en større selvtillit og selvstendighet enn dem som blir boende hjemme langt opp i 20. årene. Dette finnes det gode forskningsrapporter på. Men hvor jeg leste disse husker jeg i farten ikke. Kan ha vært i fagtidsskrifter.

Anonymkode: 0f93d...9fe

Det så litt rart ut. At de blir tidligere selvstendige kan jeg forstå. Men sterkere psykisk ?? Hva skulle i så fall ligge til grunn for det ?