Tips og råd ønskes

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt som er to og et halvt år gammel. Jeg har en eldre gutt, og min samboer har også et barn fra før. De to eldste er hos oss 50-50. Det siste halve året har toåringen utviklet en atferd som er vanskelig å håndtere. Vi er utslitte alle mann, og aner ikke hva vi skal gjøre. Vi har vært til samtale i barnehagen og tatt opp dette, men der skryter de av barnet og ser ikke denne atferden i det hele tatt. Vi har vært på helsestasjonen, og de ber oss være tålmodige og konsekvente. 

Han blir svært fort sint, og hyler da så det skjærer i ørene. Det kan være den minste ting, at han fikk gul saft og ikke rød (selv om han ba om gul) eller at han ikke vil gå ut likevel, selv om han ba om å gå ut. Han slår og kaster ting på oss voksne og søsknene. Når dette skjer sier vi ifra at det ikke er lov å slå/kaste, og fjerner han fra situasjonen. Det hjelper ikke i det lange løp, da han har fortsatt med denne atferden til tross for konsekvensen i månedsvis. Han kan få slike sinneutbrudd femti ganger om dagen på det verste. Han har godt språk, og vi har forsøkt å snakke med han når han ikke er sint, men det funker ikke. Vi har faste rutiner, legger til rette for en forutsigbar hverdag. Han får mye ros og positiv oppmerksomhet ellers. 

Jeg er bekymret for de eldre barna. De ønsket seg en lillebror og var overlykkelige da han kom. De er ufattelig tålmodige og flinke, men dette tærer på de også. Min eldste sa til meg i går kveld at han er kjempeglad i meg og i broren, men at det skal bli godt å reise til pappa i jula, for der er det ingen som slår, hyler og kaster ting. Min første tanke barn at jeg også vil feire jul uten å bli slått...  Enkelte morgener hyler han fra de store står opp til de går på skolen. For en start på dagen de får da, stakkars barn. 

En annen bekymring jeg har, er at han nekter å bli trøstet. Om han våkner om natta og gråter, og jeg går inn og trøster, så slår han etter hendene mine. Hvis han får vondt, så reagerer han med sinne, slår etter oss og søker aldri trøst. Jeg som mamma synes det er innmari sårt å ikke få trøste barnet mitt. Han sitter på fanget hvis han "får noe for det", altså å lese en bok eller se på mobilen min eller spise en is. Da kan han krype opp i fanget. Aldri ellers. Dette har utviklet seg gradvis fra jeg sluttet å amme da han var 18 mnd. 

Hva hensikten er med dette innlegget vet jeg ikke helt. Ventilere litt, kanskje. Få høre at noen andre der ute har opplevd en slik fase, og at det ikke nødvendigvis er noe galt med barnet mitt? Tips og råd til hvordan man kan håndtere denne atferden? Vi har prøvd mye mer enn jeg skriver her, får heller fylle på senere i tråden hvis noen vil vite mer...

Setter stor pris på alle svar, og alle som har tatt seg tid til å lese hele det lange innlegget mitt! 

Anonymkode: 6b66a...252

[AnonymBruker]

Og dette er adferd de overhodet ikke opplever i barnehagen? Hva skjer der når han blir sint og frustrert og hvordan takler de det der? Hvis du har mulighet, ville jeg spurt om å få være med i barnehagen og observere, kanskje du får et bedre innblikk i hverdagen hans der slik at du kan se etter utløsere i hjemmesituasjonen?

Det er jo kanskje tydelig at problemet ligger i hjemmet, men det er jo ikke så lett å se nøyaktig hva som er utløseren. Er det oppdragelsesmetodene han reagerer dårlig på? Er det foreldresamspillet eller kanskje det er søsken som kommer og går og ikke bor fast som utløser adferden? Det kan være en form for sjalusi når søsken er hos deg. Sjalusi fordi han plutselig må dele oppmerksomheten etc. Husk han er bare 2 år, han vet neppe grunnen til sin reaksjon han heller eller hva som utløser alt. 

Anonymkode: 7f793...fe9

[ForestRun]

Har du spurt om han søker nærkontakt i bhg? Vil han sitte på fanget og fåt trøst der?

Anbefaler deg å ta kontakt med bup, hør om de har ett tilbud om veiledning. Kanskje noen kan komme hjem til dere å se hvordan det er, og veilede dere i hvordan dere skal møte gutten. Det er mange foreldre som får veiledning av barnevernet, selv om det ikke er noe galt med hjemmet. Få hjelp en annen plass, hvis ikke helsestasjonen kommer med tips som funker 

 

Endret 19. desember 2017 av ForestRun

[AnonymBruker]

Det kan jo være mange årsaker, så det jeg sier her er ingen fasit!

Men jenta her i huset begynte slik i to års alderen. Hun løp også å gjemte seg hvis hun slo seg i barnehagen, gråt aldri der, men det var det eneste dem så der. Hjemme var hun rasende, og det ble bare værre en periode, med kasting av leker, slåing, sparking, mye konflikter. Roet seg (eller endret karakter) med årene.

Her kom vi frem til at det var fordi hun var så sliten etter flere timer med inntrykk i barnehagen, av lyder, lukter, lys +++

I en alder av 9 fikk hun diagnosen ADD, så dette med inntrykk og slitenhet var riktig tenkt av oss. Hun blir fortsatt veldig sliten etter en dag på skolen, men det er fortsatt bare hjemme vi merker det.

At det må være hjemme problemet ligger er bare tull! Mange barn reagerer ikke før dem er hjemme, sammen med de dem føler seg aller tryggest på i hele verden, for det er bare der de tørr å være seg selv og slippe følelsene ut. Det er der de senker skuldrene og slapper av.

Anonymkode: b1ccc...a04

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Det kan jo være mange årsaker, så det jeg sier her er ingen fasit!

Men jenta her i huset begynte slik i to års alderen. Hun løp også å gjemte seg hvis hun slo seg i barnehagen, gråt aldri der, men det var det eneste dem så der. Hjemme var hun rasende, og det ble bare værre en periode, med kasting av leker, slåing, sparking, mye konflikter. Roet seg (eller endret karakter) med årene.

Her kom vi frem til at det var fordi hun var så sliten etter flere timer med inntrykk i barnehagen, av lyder, lukter, lys +++

I en alder av 9 fikk hun diagnosen ADD, så dette med inntrykk og slitenhet var riktig tenkt av oss. Hun blir fortsatt veldig sliten etter en dag på skolen, men det er fortsatt bare hjemme vi merker det.

At det må være hjemme problemet ligger er bare tull! Mange barn reagerer ikke før dem er hjemme, sammen med de dem føler seg aller tryggest på i hele verden, for det er bare der de tørr å være seg selv og slippe følelsene ut. Det er der de senker skuldrene og slapper av.

Anonymkode: b1ccc...a04

Meg over;

Ang. tips vet jeg ikke helt før man blir litt eldre, men skal forsøke og komme med noe.

Gode rutiner (morgenstell/kveldsstell etc. - alt i samme rekkefølge hver gang), sørge for at barnet unngår å gå litt for lenge uten mat, for mange hjelper det å gi barnet valg (den eller den genseren f.eks.) men her har det alltid vært omvendt. Valg skaper problemer, det er for mye å ta stilling til. Hvile etter barnehagen, det har vel vært det aller viktigste her. Vi måtte planlegge så hun aldri trengte å være med på butikken f.eks. etter en barnehagedag. Forsøkte også å holde  flest mulig besøk til i hegene. Det høres kanskje voldsomt ut for mange, men det ar helt nødvendig for oss.

Jeg sier ikke at det trenger være slik for dere, at det trenger være samme årsak, eller samme løsninger. Men det er min erfaring og det jeg har å komme med. 

Anonymkode: b1ccc...a04