Er alltid den siste..

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne i snart slutten av 20 årene, og det stresser meg enda mer. Jeg føler at jeg er den siste om alt. Jeg finner liksom aldri meg selv. Jeg sliter så med relasjoner og merker det også nå innen familien. Jeg har venner og bekjente, men nettverket mitt er så spredd at jeg ikke har noe fast nettverk. Andre finner hverandre veldig lett og jeg blir stående på sidelinja. Slik har det vært hele tiden. Føler de andre går forbi meg på en måte, mens jeg stagnerer i "lete etter seg selv" situasjonen. Jeg føler meg mindre og mindre hjemme på barndomsplassen min. Og jeg er på besøk for julen nå. 
Da jeg var liten hadde jeg en bestevenninne som flyttet når vi begynte på ungdomsskolen. Da hadde jeg ingen og ble fryst ut.I helgene besøkte jeg eller hadde ofte besøk av kusina som er 2 år yngre, og det var så fint for meg. Vi lekte sammen og kjedet oss ALDRI. Men så vokser man til. Jeg vil ikke skrive mer om det, for det blir så langt, men i dag har de jeg hadde fine relasjoner til som yngre, blitt "voksne". De er etablert med mann, bil, hus og barn. Jeg gleder meg ikke like mye til å møte dem lenger, fordi de har blitt "kjedlige". 
Jeg og broren min er veldig like, og dessverre er mye av trekkene aspergers. Faren våres var helt lik, og forholdet tok slutt med mamma fordi det var så lite følelser fra hans side og totalt mangel på interesse for oss barna. Kjenner altså ikke faren min.
Når jeg ser på broren min får jeg også en smule angst. For jeg vet ikke hvor det er typisk for folk med mulig as å ende opp... Broren min er også veldig annerledes enn de på sin alder. Han er jomfru, usosial og umoden i språket :/ 
Hva  gjør man egentlig med seg selv i slike situasjoner?

Anonymkode: 7ce9f...17a

[AnonymBruker]

sån er det

Anonymkode: 5a24e...cbb

[AnonymBruker]

Er du diagnostisert med asperger? Hvis nei, kan hende du burde få litt hjelp fra helsevesenet og etter hvert aspergerforening/fora slik at du kan forstå deg selv bedre. Det er stor forskjell på folk med asperger. Ingen fasit på hvordan de ender opp. Noen har partner, barn og jobb, for andre er dette ikke mulig å få til. 

Og du er ikke broren din! Kan godt hende dere vil leve helt forskjellig. 

Det at andre blir "voksne" som du skriver er nok bare det at de blir voksne. Enkelt og greit, uten hermetegn. Du opplever det som kjedelig, men for de fleste er det en naturlig utvikling i livet. Du må kanskje prøve å finne andre som er mer lik deg? Har du noen spesielle interesser, kan du kanskje finne venner via hobby?

Og så ville jeg kontaktet fastlegen, sjekket masse på nett for å finne foreninger og tilbud, samt sjekket ut facebookgrupper. Mange med asperger er veldig skriveføre, se bare her inne! Det kan være lærerikt for deg å lese hvordan andre beskriver sitt liv.

Lykke til:)

Anonymkode: e5414...69e