Barn med tvangshandlinger

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er stemor til et barn på 8 år som har ritualer / tvangshandlinger han gjør ofte. Disse er mer hyppige når han er stresset, gruer seg til noe eller hvis det har skjedd noe. Jeg har ikke snakket med barnet eller pappaen om dette men føler jeg må det nå når jeg ser at dette går for langt nå. Det går utover dagligdagse ting. Faren «kjefter» på han og ber han «slutte» men det er jo ikke riktig det heller? Barnet kan jo ikke styre dette i stor grad og jeg ser jo at barnet sliter med å la være foran pappaen sin..

 

Noen som har noen råd eller vært i samme situasjon? Dette gjør vondt for meg å se og jeg vil bare hjelpe barnet...

Anonymkode: 5e416...598

[AnonymBruker]

Barnet må også ha bekreftelse på alt. Bare å gå med søpla er «vanskelig. Barnet spør gjerne tre/fire ganger om hvilken søppelkasse det er og om hen skal gå nå. Dette gjelder også på skolen og hemmer barnet ofte på prøver da hen bruker lang tid på å bekrefte hvordan oppgaven skal løses osv..

Anonymkode: 5e416...598

[AnonymBruker]

En del barn får tvangshandlinger som de i blant vokser av seg. Tvang går under angstlidelser i diagnosemanualen og derfor er det naturlig at det blir tydeligere ved stress. Helt enig i at å kjefte på barnet ikke blir riktig. I behandling jobber man med  å eksponere seg mot å ikke utføre. Kanskje hjelpe barnet med å holde seg fra å gjøre dem? 

Anonymkode: 3f7f3...d1e

[AnonymBruker]

Kontakt BUP

Anonymkode: af45a...448

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei

Jeg er stemor til et barn på 8 år som har ritualer / tvangshandlinger han gjør ofte. Disse er mer hyppige når han er stresset, gruer seg til noe eller hvis det har skjedd noe. Jeg har ikke snakket med barnet eller pappaen om dette men føler jeg må det nå når jeg ser at dette går for langt nå. Det går utover dagligdagse ting. Faren «kjefter» på han og ber han «slutte» men det er jo ikke riktig det heller? Barnet kan jo ikke styre dette i stor grad og jeg ser jo at barnet sliter med å la være foran pappaen sin..

 

Noen som har noen råd eller vært i samme situasjon? Dette gjør vondt for meg å se og jeg vil bare hjelpe barnet...

Anonymkode: 5e416...598

Kontakt fastlege som kan henvise videre til bup før det får utvikle seg alt for langt. Der kan dere i det minste få råd til hvordan dere best kan hanskes med dette. Kjefting er ikke veien å gå.

Anonymkode: 5904d...8a9

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Kontakt fastlege som kan henvise videre til bup før det får utvikle seg alt for langt. Der kan dere i det minste få råd til hvordan dere best kan hanskes med dette. Kjefting er ikke veien å gå.

Anonymkode: 5904d...8a9

Jeg har forresten vært i samme situasjon selv med min gutt når han slet etter en skilsmisse. Fikk hjelp av bup og psykologer der.

Anonymkode: 5904d...8a9

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Har prøvd å få barnet til å tenke på noe annet men ser på hele kroppsspråket at det er «vondt» og ikke utføre handligene. Samtidig så blir barnet lei seg og føler sikkert skam.. vanskelig situasjon. Må nok snakke med fatsøege

Anonymkode: 5e416...598

[AnonymBruker]

Jeg hadde dette selv når jeg var barn, og det var helt grusomt. Jeg vet ikke hva voksne rundt fikk med seg, men jeg fikk ikke behandling og bar på dette alene. Det var mange katastrofetanker og mye angst rundt at foreldrene mine ville dø, hvis ikke jeg gjorde sånn og sånn.

 Det er fryktelig når man som barn ikke klarer å skille mellom tanker og realitet, og man faktisk tror noen vil dø eller noe fryktelig vil skje hvis man ikke gjennomfører visse ritualer. Fastlege og bup er nok veien å gå som nevnt over..

Anonymkode: 64204...166

[Pmaxqueen]

Jeg anbefaler å kontakte helsesøster på skolen. Om hun/han ser det nødvendig vil de anbefale henvisning videre til bup.