Noen her som har ordnet opp med den av foreldrene sine som "så bort" ved vold og omsorgssvikt?

[AnonymBruker]

Lang historie kort; min far var alltid voldelig både psykisk og fysisk.

Min mor visste at han var slik mot sine barn fra et tidligere ekteskap, men valgte likevel å få barn med han. Volden fortsatte frem til jeg var 12 år, og de endelig skilte seg. Det var både psykisk og fysisk vold, og omsorgssvikt som sulting og innstenging i mørket, frata oss muligheter til å gå på do osv.

Min mor har i alle år påstått at hun ikke visste hvor ille det var, og har kun noen få ganger gitt hint om at hun syntes det var vanskelig å ta valget om skilsmisse tidligere. Hun forsøkte å oppfordre(les:presse) oss til å ha samvær med han etter bruddet, og har i mange år oppmuntret til kontakt fordi han "tross alt er faren din". 

Nylig fikk min bror sitt første barn, og i den sammenheng har mye problemer fått nytt liv. Skal barnets bestefar få vite barnets navn? Møte barnet? Hva skal vi si når barnet i fremtiden etterspør han? Og oppi dette har min mor nok en gang vist at hu fornekter hele barndommen vår.

Nå har jeg og mine søsken snakket om at vi ønsker en terapitime - eller fler, for å få sagt alt som aldri har blitt sagt før. Rett og slett får ut all bitterhet og frustrasjon, men på en måte hvor vi kan lande igjen, og gå videre med vår mor, på en mer åpen måte.

Men er dette i det hele tatt mulig? Ett av mine søsken tror vår mor kommer til å knekke helt under all informasjonen om hvor forferdelig vi hadde det, og at hun ikke kommer til å orke å ha noe med oss å gjøre etter en slik samtale. Jeg ser også muligheten for det, siden min mor er helt utrolig følelsesmessig avstengt, men samtidig føler jeg at samtalen må tas for alles del. 

Vi er voksne og flyttet ut alle sammen.

Synspunkt? Eller råd om hvor vi kan søke hjelp, hvis vi tørr å gå på denne utfordringen?

 

Anonymkode: 78025...2c2

[AnonymBruker]

Hvor lenge er dette siden? Jeg vil anbefale dere å snakke med deres far aller først, for å vite hva han tenker og hvordan han ser på seg selv i dag.

Anonymkode: 4f588...67f

[Maleficenta]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lang historie kort; min far var alltid voldelig både psykisk og fysisk.

Min mor visste at han var slik mot sine barn fra et tidligere ekteskap, men valgte likevel å få barn med han. Volden fortsatte frem til jeg var 12 år, og de endelig skilte seg. Det var både psykisk og fysisk vold, og omsorgssvikt som sulting og innstenging i mørket, frata oss muligheter til å gå på do osv.

Min mor har i alle år påstått at hun ikke visste hvor ille det var, og har kun noen få ganger gitt hint om at hun syntes det var vanskelig å ta valget om skilsmisse tidligere. Hun forsøkte å oppfordre(les:presse) oss til å ha samvær med han etter bruddet, og har i mange år oppmuntret til kontakt fordi han "tross alt er faren din". 

Nylig fikk min bror sitt første barn, og i den sammenheng har mye problemer fått nytt liv. Skal barnets bestefar få vite barnets navn? Møte barnet? Hva skal vi si når barnet i fremtiden etterspør han? Og oppi dette har min mor nok en gang vist at hu fornekter hele barndommen vår.

Nå har jeg og mine søsken snakket om at vi ønsker en terapitime - eller fler, for å få sagt alt som aldri har blitt sagt før. Rett og slett får ut all bitterhet og frustrasjon, men på en måte hvor vi kan lande igjen, og gå videre med vår mor, på en mer åpen måte.

Men er dette i det hele tatt mulig? Ett av mine søsken tror vår mor kommer til å knekke helt under all informasjonen om hvor forferdelig vi hadde det, og at hun ikke kommer til å orke å ha noe med oss å gjøre etter en slik samtale. Jeg ser også muligheten for det, siden min mor er helt utrolig følelsesmessig avstengt, men samtidig føler jeg at samtalen må tas for alles del. 

Vi er voksne og flyttet ut alle sammen.

Synspunkt? Eller råd om hvor vi kan søke hjelp, hvis vi tørr å gå på denne utfordringen?

 

Anonymkode: 78025...2c2

Jeg syns det høres lurt ut med terapitimer der dere kan få ut alle tanker og frustrasjon. Men hadde jeg vært dere hadde jeg aldri tilgitt mor. Hvor blind går drt an å være liksom? Særlig at hun ikke visste noe om hva som foregikk..

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som "så vekk". Hun er lukket og nekter å ta innover seg at hun sviktet. Hun kan si at alt ikke var bra, men mener vi barna svartmaler og pålegger henne for mye skyld. 

Har gått i terapi og forsøkt og forsøkt å forsones. Vi får det ikke til. Tvert i mot er jeg mer sjokkert etter jeg fikk snakket ut om hvor ille omsorgssvikten faktisk var fra hennes side. Tidligere så jeg mer på min mor som et offer. 

Anonymkode: ac638...485

[Maleficenta]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en mor som "så vekk". Hun er lukket og nekter å ta innover seg at hun sviktet. Hun kan si at alt ikke var bra, men mener vi barna svartmaler og pålegger henne for mye skyld. 

Har gått i terapi og forsøkt og forsøkt å forsones. Vi får det ikke til. Tvert i mot er jeg mer sjokkert etter jeg fikk snakket ut om hvor ille omsorgssvikten faktisk var fra hennes side. Tidligere så jeg mer på min mor som et offer. 

Anonymkode: ac638...485

Noen mennesker elsker å leve i offerrollen.

[AnonymBruker]

Det finnes bare offer. For meg, gå videre og ikke henge fast i fortiden.  Det fører meg ikke fremover. Alt var ikke helt bra. Mor er offer, men byrde sett? De gikk hver sitt skift på jobb bla. 

Så ble jeg voksen. Ingen ble vel mer glad i barnebarn som bestefar.  Tror det var: endelig skal jeg få vise at jeg kan? Så vet jeg mer om hans egen oppvekst, og forstår så mye mere. Mine foreldre ble tidlig skilt.  De fungerte bare ikke sammen, så hun er ikke bare et offer. Hun har også sine sider i en presset situasjon. Sider jeg ikke liker. Min far hadde flere gode, enn dårlige sider. Jeg ser ting tydeligere i dag. Når jeg sluttet å tenke kun meg...barn.. men så helheten og menneskene,  så løste det seg for meg. Desverre, ikke for en av søsken våre. Det har gjort at bitterheten,  negativ snakk og fiendskap har spredd seg til beste generasjon. 

 

Anonymkode: 4b6bc...b78

[Maleficenta]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes bare offer. For meg, gå videre og ikke henge fast i fortiden.  Det fører meg ikke fremover. Alt var ikke helt bra. Mor er offer, men byrde sett? De gikk hver sitt skift på jobb bla. 

Så ble jeg voksen. Ingen ble vel mer glad i barnebarn som bestefar.  Tror det var: endelig skal jeg få vise at jeg kan? Så vet jeg mer om hans egen oppvekst, og forstår så mye mere. Mine foreldre ble tidlig skilt.  De fungerte bare ikke sammen, så hun er ikke bare et offer. Hun har også sine sider i en presset situasjon. Sider jeg ikke liker. Min far hadde flere gode, enn dårlige sider. Jeg ser ting tydeligere i dag. Når jeg sluttet å tenke kun meg...barn.. men så helheten og menneskene,  så løste det seg for meg. Desverre, ikke for en av søsken våre. Det har gjort at bitterheten,  negativ snakk og fiendskap har spredd seg til beste generasjon. 

 

Anonymkode: 4b6bc...b78

Ble du mishandlet?

[Gjest GoldenLioness]

Jeg kuttet ut hele familien da alle visste hvor jævlig jeg hadde det uten å gripe inn. Har aldri sett meg tilbake.

Hvorfor skal jeg involvere mennesker som så bort mens jeg led i mitt voksne liv? 

 

[AnonymBruker]

Ikke glem at hun var ett offer hun å. 

Anonymkode: dd5d6...2d7

[AnonymBruker]

Dere må gjøre det som passer best for dere.

Når det gjelder barnebarn er det vel greit for faren deres å få vite at han har fått barnebarn, men dere trenger ikke si eller utdype noe mer rundt det. Ønsker han kontakt med barnebarnet står dere i deres fulle rett til å nekte han, og fortelle han hvorfor. Og dere kan også si at "nå kommer konsekvensene av handlingene dine"

Når barnebarnet blir større og begynner å spørre kan dere enten bare si at bestefar døde før det ble født, eller være ærlige ut i fra alder.. "bestefar var dessverre ingen snill mann"..

Når det gjelder moren deres, derimot, er det vanskeligere.. Der har jeg dessverre ingen råd å komme med, men det virker som hun ikke innser noe som helst, siden hun sier at "han er tross alt faren deres"
 

Anonymkode: ab386...e52

[Gjest NotNaomi]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lang historie kort; min far var alltid voldelig både psykisk og fysisk.

Min mor visste at han var slik mot sine barn fra et tidligere ekteskap, men valgte likevel å få barn med han. Volden fortsatte frem til jeg var 12 år, og de endelig skilte seg. Det var både psykisk og fysisk vold, og omsorgssvikt som sulting og innstenging i mørket, frata oss muligheter til å gå på do osv.

Min mor har i alle år påstått at hun ikke visste hvor ille det var, og har kun noen få ganger gitt hint om at hun syntes det var vanskelig å ta valget om skilsmisse tidligere. Hun forsøkte å oppfordre(les:presse) oss til å ha samvær med han etter bruddet, og har i mange år oppmuntret til kontakt fordi han "tross alt er faren din". 

Nylig fikk min bror sitt første barn, og i den sammenheng har mye problemer fått nytt liv. Skal barnets bestefar få vite barnets navn? Møte barnet? Hva skal vi si når barnet i fremtiden etterspør han? Og oppi dette har min mor nok en gang vist at hu fornekter hele barndommen vår.

Nå har jeg og mine søsken snakket om at vi ønsker en terapitime - eller fler, for å få sagt alt som aldri har blitt sagt før. Rett og slett får ut all bitterhet og frustrasjon, men på en måte hvor vi kan lande igjen, og gå videre med vår mor, på en mer åpen måte.

Men er dette i det hele tatt mulig? Ett av mine søsken tror vår mor kommer til å knekke helt under all informasjonen om hvor forferdelig vi hadde det, og at hun ikke kommer til å orke å ha noe med oss å gjøre etter en slik samtale. Jeg ser også muligheten for det, siden min mor er helt utrolig følelsesmessig avstengt, men samtidig føler jeg at samtalen må tas for alles del. 

Vi er voksne og flyttet ut alle sammen.

Synspunkt? Eller råd om hvor vi kan søke hjelp, hvis vi tørr å gå på denne utfordringen?

 

Anonymkode: 78025...2c2

Syns det er verdt å prøve terapi. Du virker utrolig sterk og modig og innsiktsfull. Du vil at dere skal " lande " og gå videre med moren deres. Jeg må si at jeg beundrer deg og tankene dine rundt det.

Det er ofte at mødre lukker øynene i slike liv som du beskriver. Hvordan var faren din mot henne ? Hva er historien hennes ? Og hva er historien til din far ? Siden han ble , som jeg vil kalle det , ødelagt ?

En kommer langt med å forstå ting. Det er ikke dermed sagt at en aksepterer , men får et innblikk som kan gi en mer " ro i sjelen " , fordi en skjønner at en ikke fortjente det på noen måte . At menneker som er skadede skader ofte andre også. Det er vanskelig og komplisert å sette seg inn i. 

En vet jo ikke hvordan din mor vil ta dette . Det kan gå begge veier. Men for dere barnas skyld syns jeg det er verdt å prøve. Men det er min mening. Du får nok ulike syn på dette.

[Tannkost]

Moren min visste alt som ble gjort mot meg og søstrene mine i oppveksten min. Vi er alle "skada" og går hos psykolog, noe hun mener er tull. Alle diagnosene er bare vås, og vi trenger for all del ikke noe medisin mot det. Etter at vi rømte fra faren vår truet hun med å sende oss til faren vår med en gang hun fikk noe motgang fra oss. Hver gang vi har prøvd å fortelle henne at vi ikke føler hun har vært den moren hun skulle vært mot oss, blir det vridd om til "hvordan kan du si sånn til meg?" osv. Alltid hun som er offeret. Nå har jeg fått streng beskjed fra psyk. om å holde meg langt unna henne. 

 

Du er IKKE alene. <3 Jeg anbefaler på det sterkeste å oppsøke hjelp, selv om du kanskje ikke tør å ta skrittet eller ikke klarer å få det ut. Du kommer ikke til å angre. Det kommer til å være vondt først, å dra opp gamle sår, men TRO meg, det er absolutt verdt det til slutt. Jeg klarer å eksistere og leve i hverdagen nå, og ikke bare å "være". <3

Endret 18. desember 2017 av Tannkost

[Nuttery]

Jeg skrek panisk i vilden sky "MAMMA!!!! REDD MEG!!!!!!!!!" mens pappa skulle "ta meg" da jeg var liten. Jeg var livredd. Mamma gadd ikke gjøre noe med det fordi hun mente jeg bare var oppmerksomhetssyk og at jeg derfor ropte. Husker enda følelsen av å skrike i vill panikk i vel viten om at mamma satt to rom unna, i en stol, og hørte på, og ikke kom til å komme inn. Uansett hvor panisk jeg ropte på henne. Selv i dag mener hun at jeg bare begynte å rope/skrike fordi jeg var en drittunge. Sannheten var jo at jeg var redd for livet mitt.

[Maleficenta]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke glem at hun var ett offer hun å. 

Anonymkode: dd5d6...2d7

My ass. Hun kunne tatt med seg ungene og dratt for lenge siden.

[Maleficenta]

2 timer siden, Nuttery skrev:

Jeg skrek panisk i vilden sky "MAMMA!!!! REDD MEG!!!!!!!!!" mens pappa skulle "ta meg" da jeg var liten. Jeg var livredd. Mamma gadd ikke gjøre noe med det fordi hun mente jeg bare var oppmerksomhetssyk og at jeg derfor ropte. Husker enda følelsen av å skrike i vill panikk i vel viten om at mamma satt to rom unna, i en stol, og hørte på, og ikke kom til å komme inn. Uansett hvor panisk jeg ropte på henne. Selv i dag mener hun at jeg bare begynte å rope/skrike fordi jeg var en drittunge. Sannheten var jo at jeg var redd for livet mitt.

For noen fæle foreldre

[AnonymBruker]

Ble misbrukt flere ganger av min mors samboer. Min mor mener hun ikke så tegnene eller forsto omfanget, ettersom overgrep ikke var et stort tema den gangen (80-tallet). Jeg er overbevist om at hun visste innerst inne, men ikke ville "ta kampen" og konfrontere ham, ettersom det ville ført til brudd og hun var ekstremt forelsket og følelsesmessig avhengig av ham. Så hun ofret meg og sannheten, for å kunne fortsette forholdet med ham. Da det til slutt ble brudd mellom dem av andre årsaker (han som forlot henne) så ville hun plutselig be meg om unnskyldning, svartmale ham, og få et nært forhold til datteren sin igjen. Men det var for seint for min del. Er ikke bitter nå, men ønsker likevel ikke kontakt. 

Ønsker deg lykke til, uansett hva utfallet blir  

Anonymkode: 20547...90d

[Surreal]

Jeg synes terapi time høres ut som en god idé. Jeg tror man kan få hjelp på familievernkontoret når det er snakk om generasjonskonflikter. Jeg ville tatt kontakt med de først. For å høre hva dere blir anbefalt å gjøre. Det er ikke sikkert at moren deres noensinne vil forstå hvordan dere opplevde barndommen.  Det kan også være at hun gjorde så godt hun kunne og at hun ikke hadde lært bedre eller hadde ferdighetene til å klare foreldre oppgaven på en annen måte. Begge to kan ha potensiale til å bli ressurser for barnebarnet. Men det krever jo at de evner å se sin rolle og sitt ansvar i hvordan barndommen deres var.

Jeg hadde gått i terapi uansett, slik at man kan få sortert og plassert hendelser og følelser der de hører hjemme.  Det vil kunne gjøre en stor forskjell for dere på sikt. At dere som søsken tar noen timer sammen tror jeg også er fint. Lykke til!

[AnonymBruker]

Det er jo slik at vi alle har våre livsløgner, på den måten at vi skriver vår egen historie for å leve med oss selv og omgivelsene våre. Hos noen er disse livsløgnene større enn andre, og jeg tenker at noen som valgte å lukke øynene for fæle ting som skjedde i hjemmet, bli hos en partner som skadet barna psykisk eller fysisk, antagelig vil ha vondt for å orke å ta innover seg hvor stort sviket egentlig var. Det å se, forstå og innrømme at man sviktet som forelder krever et mot som jeg tror de færreste har, kanskje særlig de som har løyet for seg selv i årevis, og omskrevet historien inne i hodet sitt.

Så jeg må være ærlig og si at jeg tror det er de færreste som kan komme i mål med et slikt prosjekt. På den annen side står det stor respekt av ønsket om å prøve, så man kan forsones og gå videre. Og kanskje det fungerer for akkurat din familie? Kontakt et familievernkontor og be om en time, først sammen med søsknene dine, og få profesjonelle råd.

Jeg har selv en mor som har et helt annet bilde av noen dramatiske hendelser fra da jeg var tenåring (hennes drama, ikke mitt). Det var ganske alvorlige saker, og hvis jeg tenker på det blir jeg irritert over ansvarsfraskrivelsen hennes og hvordan hun omskrev sannheten i hytt og pine for å unngå å ta ansvar. Men siden det dreide seg om en begrenset tidsperiode og ting ellers har vært bra, har jeg valgt å la det ligge. Vi har ikke snakket om det på 20 år, for vi kommer aldri til å bli enige, og en konflikt nå ville kostet mer enn den smakte. Men hadde det vært grovt alvorlige ting ville det naturligvis ikke vært et alternativ å legge lokk på saken.

Anonymkode: dc3b6...746

[Gjest Mass]

Min mor stod alltid opp for meg når hun var tilstede, og hadde han tatt steget med å være voldelig så hadde han vært ute av bildet for godt. Men jeg tror hun har slitt med dårlig samvittighet for at hun ikke gjorde mer for meg når det pågikk. Spesielt når hun ser hvor mye jeg har slitt i etterkant. Men jeg har aldri bært nag til henne, for jeg forstår henne. 

Men for min del, jeg forstår hva min far slet med og jeg forstår at det ikke var mitt ansvar eller min skyld. Jeg har forsont meg med det, og i etterkant har jeg hatt stor nytte av den erfaringen - ble jo ganske dreven i å stå opp for meg selv. Jeg føler at jeg endelig kan se det hele i et større perspektiv enn jeg var i stand til som barn, og på en bisarr måte så ser jeg at jeg trengte akkurat den erfaringen i møte med en person jeg skulle komme til å treffe senere i livet. Sirkelen ble komplett og "mission completed" på en måte.. veldig rart.

 

[AnonymBruker]

På 18.12.2017 den 18.07, AnonymBruker skrev:

Hvor lenge er dette siden? Jeg vil anbefale dere å snakke med deres far aller først, for å vite hva han tenker og hvordan han ser på seg selv i dag.

Anonymkode: 4f588...67f

TS her! Vel, det er nå 15 år siden de gikk fra hverandre, men bare tre-fire år siden de siste skikkelige sammenstøtene med trusler fra han til oss, antydninger om fysiske angrep mot oss, og svertekampanjer til hans side av familien osv.. Vi har nå alle sammen brutt kontakten fullstendig med far, og har det veldig mye bedre med det. Ingen av oss ønsker å gjenoppta kontakten heller så det er ikke aktuelt.

Å vite hvordan han ser på seg selv i dag er ikke av særlig interesse heller, da han har besvart våre "konfrontasjoner" om barndommen med at vi var særdeles vanskelige barn, at han var en dedikert og engasjert pappa, og at vi er utakknemmlige. Han har altså ikke særlig innsikt i egen adferd og konsekvenser av denne. Målsetningen vår nå er altså å prøve å få et så godt forhold som mulig til mor - kanskje innerst inne for å kompensere litt for fars manglende rolle i livene våre som voksne.

Anonymkode: 78025...2c2