Tenker mye på om jeg ender opp alene.

[AnonymBruker]

Jeg er «bare» 25 år men ettersom flere av mine venner begynner å slå seg til ro med samboere etc kjenner jeg litt på det og ikke ha noen. Jeg har vært ordentlig forelsket fire ganger men det har aldri blitt noe seriøst forhold av det. Jeg bruker lang tid på å få følelser men når jeg først får det blir det veldig intenst. Jeg prøver å styre meg og holde igjen men det er ikke alltid like lett. Dette kan nok ha gjort at jeg har «skremt» vekk de jeg har blitt ordentlig forelsket i. Er ikke sånn at jeg bombarderer med SMSer o.l men jeg har stilt litt krav. samtidig tenker jeg at det i tilfellene har det gått såpass lang tid i relasjonen at om de virkelig hadde likt meg så hadde de heller ikke blitt «skremt» av litt krav og forpliktelser. Siste gangen endte det i en av-på relasjon som varte i over ett år fordi jeg ikke klarte å gi slipp. Hatt kjærlighetssorg i 8 mnd nå, men det begynner så smått å «gå over». Kjenner jeg er livredd for å havne i en sånn situasjon igjen. 

Ofte er det sånn at de jeg ikke vil ha vil ha meg og de jeg vil ha vil ikke det. Jeg møter ofte gutter både gjennom via felles bekjente og andre arenaer men det klaffer liksom aldri helt. Er det noe jeg kan gjøre annerledes når jeg treffer noen jeg liker slik at det utvikler seg i ett tempo begge er komfortable med?

Jeg er veldig sosial og har mange venner så er ikke sånn at jeg krever oppmerksomhet/og møtes hele tiden. Men når jeg er ute etter noe seriøst og gang på gang ender opp med gutter som ikke er det blir det veldig vanskelig. Føler det er så enkelt for noen av vennene mine, skjønner liksom helt hva jeg gjør galt. 

Anonymkode: 67478...f30

[AnonymBruker]

Prøv tinder?

Alle jenter som ikke det er noe alvolir galt med finner lett partnere.

Anonymkode: 50e83...6c9

[missmcbeal]

Jeg vil bare si at du ikke er alene. Er 27 år og sliter med det samme. Det er vanskelig å finne dynamikken mellom det å like noen godt nok og at det er gjengjeldt, å date noen jeg ikke er nok investert i. Har virkelig prøvd begge deler uten hell. 

Har som deg rotet med et av og på-forhold i flere år og mellom andre dates. Har egentlig brukt halve tjueåra på det, så er litt frustrerende. Etter flytting så har jeg klart å avslutte dette, har ikke noe kontakt og ser ikke for meg at vi kommer til å møtes igjen, så jeg har fint klart å innfinne meg i det og innsett at vedkommende heller ikke er verdt alle disse følelsene jeg har hatt. 

Har tenkt at jeg må gi gutter jeg umiddelbart ikke er veldig betatt av, en sjanse. Var i et forhold i eit halvt år med en veldig grei fyr, vi hadde det for det meste fint, men dynamikken var ikke riktig og på slutten var dynamikken skikkelig skjev. Jeg ble beskyldt for å ikke like vedkommende godt nok, yte godt nok og fikk hele tiden høre hvor usikker jeg gjorde han og at jeg ikke gjorde god nok innsats. Vi hadde uendelige diskusjoner om hvordan han la for mye tolking inn i verbal kontakt versus handlinger, men det ble en evig diskusjon. Jeg måtte bryte ut fordi jeg ikke taklet dette presset og det ble veldig kvelende for meg. Etter dette har jeg vært veldig skeptisk til å hive meg ut i noe og gi det en sjanse om jeg er usikker.

Akkurat nå har jeg havnet i en situasjon der jeg har blitt betatt av en person som pga. diverse omstendigheter ikke vil bli noe av, og det suger! Det er første gangen på 2-3 år at jeg har blitt betatt på en slik måte igjen, og så er det så irriterende at dette må skje. Nå sitter jeg med forestillinger i egne hodet at dette virkelig kunne blitt en livslang partner, også bare forsetter jeg å dyrke denne ulykkelige forestillingen  

Ellers har jeg opp igjennom tidene hatt gutter som har virket interessert i meg, men som jeg ikke har gjort noe med fordi jeg drev på med han usikre fyren og prioriterte han. I ettertid har jeg innsett hvilket dårlig valg det er. Han ene har fått unge og er gift, og det tok tid før jeg innså hvilken bra match vi hadde vært. Det er en annen fyr som jeg også har innsett i ettertid at kunne ha blitt noe. Vi snakker sammen enda av og til, men vi bor på ulike steder nå og angrer på at jeg ikke grep sjansen mens vi enda bodde på samme sted!

Jeg er innstilt på å være singel en stund, men til tross for det tror jeg ikke det er umulig at jeg skal finne noen i fremtiden. Jeg er derfor på Tinder og andre datingapper og prøver etter beste evne å føre samtaler selv om jeg kjenner at jeg ikke er interessert nok og prøver å ha et åpent sinn. Nå skal jeg prøve å bruke juleferien på å glemme av han fyren jeg er blitt betatt av. 

Jeg heier på oss!

Endret 18. desember 2017 av missmcbeal

[AnonymBruker]

Ha fokus på alle de som er i samme situasjon som deg selv istedenfor å fokusere på alle de som ikke er det. Jeg er også 25, og mine nærmeste venner har alle samboere og leilighet. Men jeg har jo også mange bekjente som ikke har det, og som likevel for alle andre fremstår som suksessfulle - pene mennesker med gode jobber som trener. Det er veldig lett å fokusere på den betjente som har hatt samboer i 7 år, men ikke like lett å heller fokusere på en annen betjent som ikke har vært i et forhold på flere år. Men forsøkt å ha fokuset på det siste, og let aktivt etter en partner. Vi lever alle livet etter vår egen klokke.

Anonymkode: 8e65d...fd8

[AnonymBruker]

Jeg er 28 og i samme situasjon. Men jeg jobber veldig hardt med å ikke la det gjøre meg lei meg og frustrert, for jeg vil ikke gå glipp av å ha det fint i 20-årene, på tross av at de fleste rundt meg nå er etablert og vanskeligere å avtale med. Har begynt med 3 nye aktiviteter i år og truffet mange i samme situajson som meg. Det har virkelig hjulpet!

Jeg har prøvd ganske hardt å få det til å funke med de jeg har datet. Og jeg tror ikke det er helt riktig fremgangsmåte. Jeg tror man får et mer velfungerende forhold når man fra starten av kommuniserer godt og har nogenlunde like behov. Jeg prøver også å lære mye av hva som ikke har fungert før, og hva jeg trenger i et forhold, vs. hva jeg optimalt sett vil ha. 

En annen ting: man kommer langt ved å fokusere mindre på utseendet. Aner ikke hvordan du er, men jeg syns mine medsingle venninner er veldig opphengt i det ytre. Jeg prøver å si at utseendet vil alltid forandre seg over tid, mens personligheten er ganske konstant. Hjelper ikke at han ser så fit og bra ut som 25-åring hvis han er en kjedelig samtalepartner/dårlig humor, etc. 

Anonymkode: d9684...9c4

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Prøv tinder?

Alle jenter som ikke det er noe alvolir galt med finner lett partnere.

Anonymkode: 50e83...6c9

Stemmer ikke. Jeg kjenner mange flotte damer som er single. Som ikke lukter sur papaya eller ser ut som troll... Grunnen til at de er single er fordi menn ikke vil ha forhold. De fleste menn vil være single og utnytter bare damer når det passer de. Sier ikke at det gjelder alle, men altfor mange gjør det i dag. 

Anonymkode: 1a5ea...87c

[missmcbeal]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Stemmer ikke. Jeg kjenner mange flotte damer som er single. Som ikke lukter sur papaya eller ser ut som troll... Grunnen til at de er single er fordi menn ikke vil ha forhold. De fleste menn vil være single og utnytter bare damer når det passer de. Sier ikke at det gjelder alle, men altfor mange gjør det i dag. 

Anonymkode: 1a5ea...87c

Eller så har du de som er desperate etter forhold og man ikke orker å date de fordi de blir for pågående og needy. Altså, det finnes nok en mellomting, men jeg føler jeg stort sett møter menn på disse to ytterpunktene av en skala. 

[AnonymBruker]

Altså, hadde du vært 45 hadde jeg skjønt deg, men du har jo faktisk bare nettopp startet livet og har bare levd 1/3 av livet ditt! 
Det er i 25-30 års alderen at man former ferdig hele personligheten og verdiene sine, så det er mye større sjanse for å finne sin sjelevenn etter dette, enn før når man bare er ung og kåt for når man da gifter seg som 25 åring og begge vokser enda mer individuelt i årene etter så sitter mange par der som 35 sure, lei av hverandre, og skjønner ikke hvorfor de gadd å bli sammen men er tvunget til å holde sammen og lage en fasade for hverandre for barnas skyld. 

Jeg fikk min første kjæreste som 29 åring og det var akuratt passe timing for meg, selv om jeg også hadde kjent på det sosiale presset når alle rundt meg fikk barn og samboer. 
 

Anonymkode: 362bb...9ac

[AnonymBruker]

Føler litt på det samme, jeg er 26. Er på en måte kronisk ulykykkelig forelsket. Har hatt 3 forelskelser hvor det bare var seigpining. Han første hadde store problemer, kort fortalt og var veldig gammel for meg. Det var mens jeg var tenåring, så han er glemt.
Så klaffet det nesten med bestekompisen, men vi dro ut tiden, jeg ble betatt av en kollega og kjente at følelsene for kompisen var på vei vekk. Vi flyttet begge to og forelsket oss på hver vår kant. Forskjellen er at han bor i samme by som kjæresten sin, mens jeg bor ikke i samme land en gang. 

Jeg har og har alltid hatt menn som er intressert. Men har aldri følt noen som helst tiltrekning til de. Så..dro jeg nå til utlandet og han var tilfeldigvis der. Men det er så mye som gjør det vanskelig. Og nå har ikke jeg verdens beste selvtillit, så om jeg ikke er redd nok fra før for å "miste" ham, kommer jeg til å bli det om vi innleder et forhold. 

Og så har jeg angst for "den du aldri glemte" . Redd for at jeg ikke skal føle det samme igjen med en som er litt mer aktuell. Og det er vel ikke slik at dersom jeg møter noen i Norge så er han nødveldigvis bedre? Kan jo skje at jeg forelsker meg i en norsk mann, men han kan være gift/i et forhold, han kan være en drittsekk osv osv...
Det er det å finne en aktuell, tilgjengelig og bra mann som føler det samme jeg føler blir litt vanskelig.
Jeg tar meg i å lure på "hvor er han?". 

Men til syvende og sist så er ikke en kjæreste en menneskerett heller. Selv om jeg har forståelse for at de fleste ønsker en partner.. så har man ikke krav på et menneske.

Anonymkode: dd26a...580

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ha fokus på alle de som er i samme situasjon som deg selv istedenfor å fokusere på alle de som ikke er det. Jeg er også 25, og mine nærmeste venner har alle samboere og leilighet. Men jeg har jo også mange bekjente som ikke har det, og som likevel for alle andre fremstår som suksessfulle - pene mennesker med gode jobber som trener. Det er veldig lett å fokusere på den betjente som har hatt samboer i 7 år, men ikke like lett å heller fokusere på en annen betjent som ikke har vært i et forhold på flere år. Men forsøkt å ha fokuset på det siste, og let aktivt etter en partner. Vi lever alle livet etter vår egen klokke.

Anonymkode: 8e65d...fd8

Dette er veldig sant! Jeg har flere venner som er i samme situasjon som meg, men det er som du sier, ekstremt lett å fokusere på de som har funnet «den rette» i ung alder. På mange måter er jeg glad jeg ikke er den som har vært sammen med en person hele ungdomstiden fordi jeg har fått oppleve så utrolig mye som ville blitt veldig vanskelig om jeg hadde hatt noen andre enn meg selv å ta hensyn til. Men nå som jeg har en god jobb, leilighet og alt ellers i livet på stell kjenner jeg at det hadde vært fint og hatt noen og delt det med. Jeg har absolutt ikke gitt opp å finne noen, men jeg kjenner også at jeg ikke orker en «desperat» jakt for å gjøre det. 

 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Altså, hadde du vært 45 hadde jeg skjønt deg, men du har jo faktisk bare nettopp startet livet og har bare levd 1/3 av livet ditt! 
Det er i 25-30 års alderen at man former ferdig hele personligheten og verdiene sine, så det er mye større sjanse for å finne sin sjelevenn etter dette, enn før når man bare er ung og kåt for når man da gifter seg som 25 åring og begge vokser enda mer individuelt i årene etter så sitter mange par der som 35 sure, lei av hverandre, og skjønner ikke hvorfor de gadd å bli sammen men er tvunget til å holde sammen og lage en fasade for hverandre for barnas skyld. 

Jeg fikk min første kjæreste som 29 åring og det var akuratt passe timing for meg, selv om jeg også hadde kjent på det sosiale presset når alle rundt meg fikk barn og samboer. 
 

Anonymkode: 362bb...9ac

Godt å høre at det er flere som har vært i samme situasjon. Det er nok presset jeg kjenner mest på og spesielt den: «hvordan er det å gå på date a? Har ikke gjort det på mange år jeg». Føler meg på en måte mislykket fordi jeg ikke helt har fått det til i kjærligheten. Samtidig så har jeg oppnådd mye karrieremessig i veldig ung alder. Jeg vet jo selv at jeg ikke er mislykket men de nedlatende kommentarene som kommer innimellom stikker veldig .. 

Anonymkode: 67478...f30

[AnonymBruker]

Jeg er 30, og tenker det samme. Har holdt på med to stykker det siste året, som jeg personlig har likt veldig veldig godt, men det har ikke vært noe seriøst fra deres side, evt. så er jeg bare ikke bra nok. Kjenner jeg stresser litt fordi jeg veldig sjeldent får oppmerksomhet fra menn, enda vi damer "har det så lett" når det kommer til dating, ifølge veldig mange her på KG. Så da tenker jeg jo at sjansene for å i det hele tatt finne noen nå som jeg begynner å bli såpass gammel er ganske små. Vet ikke om jeg vil at det skal gå helt opp for meg, et liv uten kjærlighet var ikke helt det jeg hadde håpet på.

Anonymkode: dbe0a...8ad

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 30, og tenker det samme. Har holdt på med to stykker det siste året, som jeg personlig har likt veldig veldig godt, men det har ikke vært noe seriøst fra deres side, evt. så er jeg bare ikke bra nok. Kjenner jeg stresser litt fordi jeg veldig sjeldent får oppmerksomhet fra menn, enda vi damer "har det så lett" når det kommer til dating, ifølge veldig mange her på KG. Så da tenker jeg jo at sjansene for å i det hele tatt finne noen nå som jeg begynner å bli såpass gammel er ganske små. Vet ikke om jeg vil at det skal gå helt opp for meg, et liv uten kjærlighet var ikke helt det jeg hadde håpet på.

Anonymkode: dbe0a...8ad

Jeg synes ikke du skal tenke at du ikke er bra nok, for det er jeg sikker på at du er. Etter mine ulykkelige forelsker prøver jeg å tenke at vi rett og slett ikke passet godt nok sammen og spesielt han siste var veldig bestemt på at han ikke ønsker noen sånn situasjonen hans er nå. Jeg vet at det ikke har noenting med meg å gjøre. Vi må ikke gi opp, men heller gi de som kommer en sjanse, selvom det kanskje ikke er super mye tiltrekning ved første møte. Ingen av de jeg har falt ordentlig for er gutter som jeg inutgsngsøunltet syntes var spesielt kjekke, men de ble det i mine øyne med tiden. 

Anonymkode: 67478...f30

[AnonymBruker]

Jeg fikk min første kjæreste i en alder av rett oppunder 33... Mitt problem har alltid vært at jeg ikke blir forelsket i noen, ikke får følelser, og rett og slett ikke liker folk noe særlig. Og da er det jo ikke så lett. Jeg jobber i en ekstremt mannsdominert bransje, driver med en veldig mannsdominert idrett, og har generellt mye mannsdominerte interesser, så problemet mitt har ikke vært å møte menn. Det er bare det at jeg ikke hadde det fnugg av interesse for å bli samme med noen av disse mennene jeg traff. Jeg har alltid hatt flere kompiser enn venninner, men å være sammen med noen av dem på den måten? Nope. 

Jeg drev med nettdating i åresvis og har ikke tall på hvor mange jeg møtte gjennom dette. 

Men til slutt traff jeg da Drømmemannen på sukker, når jeg altså var nesten 33 år gammel  Nå er vi samboere på 3. året, og venter barn til våren. Så du som er 25 er alt for ung til å gi opp ennå. 

Anonymkode: 8c559...51c

[AnonymBruker]

På 18.12.2017 den 17.13, AnonymBruker skrev:

Jeg er 28 og i samme situasjon. Men jeg jobber veldig hardt med å ikke la det gjøre meg lei meg og frustrert, for jeg vil ikke gå glipp av å ha det fint i 20-årene, på tross av at de fleste rundt meg nå er etablert og vanskeligere å avtale med. Har begynt med 3 nye aktiviteter i år og truffet mange i samme situajson som meg. Det har virkelig hjulpet!

Jeg har prøvd ganske hardt å få det til å funke med de jeg har datet. Og jeg tror ikke det er helt riktig fremgangsmåte. Jeg tror man får et mer velfungerende forhold når man fra starten av kommuniserer godt og har nogenlunde like behov. Jeg prøver også å lære mye av hva som ikke har fungert før, og hva jeg trenger i et forhold, vs. hva jeg optimalt sett vil ha. 

En annen ting: man kommer langt ved å fokusere mindre på utseendet. Aner ikke hvordan du er, men jeg syns mine medsingle venninner er veldig opphengt i det ytre. Jeg prøver å si at utseendet vil alltid forandre seg over tid, mens personligheten er ganske konstant. Hjelper ikke at han ser så fit og bra ut som 25-åring hvis han er en kjedelig samtalepartner/dårlig humor, etc. 

Anonymkode: d9684...9c4

Hva slags 3 nye aktiviteter driver du med ? 😃 Jeg vil og! 😊 Er i samme situasjon son dere as

Anonymkode: 253f0...25e

[AnonymBruker]

On 12/18/2017 at 5:13 PM, AnonymBruker said:

Jeg er 28 og i samme situasjon. Men jeg jobber veldig hardt med å ikke la det gjøre meg lei meg og frustrert, for jeg vil ikke gå glipp av å ha det fint i 20-årene, på tross av at de fleste rundt meg nå er etablert og vanskeligere å avtale med. Har begynt med 3 nye aktiviteter i år og truffet mange i samme situajson som meg. Det har virkelig hjulpet!

Jeg har prøvd ganske hardt å få det til å funke med de jeg har datet. Og jeg tror ikke det er helt riktig fremgangsmåte. Jeg tror man får et mer velfungerende forhold når man fra starten av kommuniserer godt og har nogenlunde like behov. Jeg prøver også å lære mye av hva som ikke har fungert før, og hva jeg trenger i et forhold, vs. hva jeg optimalt sett vil ha. 

En annen ting: man kommer langt ved å fokusere mindre på utseendet. Aner ikke hvordan du er, men jeg syns mine medsingle venninner er veldig opphengt i det ytre. Jeg prøver å si at utseendet vil alltid forandre seg over tid, mens personligheten er ganske konstant. Hjelper ikke at han ser så fit og bra ut som 25-åring hvis han er en kjedelig samtalepartner/dårlig humor, etc. 

Anonymkode: d9684...9c4

Viktig dette. Selv har jeg hatt kjæreste som jeg først ikke synes så noe bra ut, men etter en stund ble jeg vandt til utseendet, og begynte i til og med og like det. Jeg la merke til små ting som jeg ikke hadde lagt merke til før. Forholdet tok slutt, men det var ikke pga utseendet.

 

Det er vanskelig å finne en som har kompatibel personlighet, og det blir enda vanskeligere om personen også skal se veldig bra ut.

Anonymkode: 5f2a4...f4a

[AnonymBruker]

Jeg har et annet problem jeg. Jeg er først og fremst 26 (fortsatt ung takk og lov) men Kommer opprinnelig fra et land hvor jeg ønsker at min fremtidige mann også skal ha sine røtter fra. 

Import kommer ikke på tale. Oppegående kvinner skjønner hvorfor. Mannfolk fra Feks Algerie osv er det sinnsykt få av. De beste var tatt i 18 års alder fordi de ikke kan styre det de har mellom bena. Resten er 30 år gamle morrasønner som ikke vil vokse fra fotball og spill. 

Jeg har ingen muslimske venninner kun fra andre land og norske venner/venninner. Jeg hører om mange marokkanske kvinner som har giftet seg med menn fra alle slags land, noe som sakte men sikkert gjør meg mer åpen for menn fra Pakistan osv... 

dette her er virkelig ikke enkelt. Og svært frustrerende da jeg har ingen venner som kan hooke meg opp med noen. Jeg jobber i tillegg i en veldig feminin bransje... Og min families nettverk er ikke spesielt stor.. det kryr av små drittunger, små skolebarn og dee vil få det lettere å finne hverandre når de vokser opp... i forholdbtil generasjon 91, 82 og 84

Anonymkode: 253f0...25e

[AnonymBruker]

På 18.12.2017 den 14.59, AnonymBruker skrev:

Jeg er «bare» 25 år men ettersom flere av mine venner begynner å slå seg til ro med samboere etc kjenner jeg litt på det og ikke ha noen. Jeg har vært ordentlig forelsket fire ganger men det har aldri blitt noe seriøst forhold av det. Jeg bruker lang tid på å få følelser men når jeg først får det blir det veldig intenst. Jeg prøver å styre meg og holde igjen men det er ikke alltid like lett. Dette kan nok ha gjort at jeg har «skremt» vekk de jeg har blitt ordentlig forelsket i. Er ikke sånn at jeg bombarderer med SMSer o.l men jeg har stilt litt krav. samtidig tenker jeg at det i tilfellene har det gått såpass lang tid i relasjonen at om de virkelig hadde likt meg så hadde de heller ikke blitt «skremt» av litt krav og forpliktelser. Siste gangen endte det i en av-på relasjon som varte i over ett år fordi jeg ikke klarte å gi slipp. Hatt kjærlighetssorg i 8 mnd nå, men det begynner så smått å «gå over». Kjenner jeg er livredd for å havne i en sånn situasjon igjen. 

Ofte er det sånn at de jeg ikke vil ha vil ha meg og de jeg vil ha vil ikke det. Jeg møter ofte gutter både gjennom via felles bekjente og andre arenaer men det klaffer liksom aldri helt. Er det noe jeg kan gjøre annerledes når jeg treffer noen jeg liker slik at det utvikler seg i ett tempo begge er komfortable med?

Jeg er veldig sosial og har mange venner så er ikke sånn at jeg krever oppmerksomhet/og møtes hele tiden. Men når jeg er ute etter noe seriøst og gang på gang ender opp med gutter som ikke er det blir det veldig vanskelig. Føler det er så enkelt for noen av vennene mine, skjønner liksom helt hva jeg gjør galt. 

Anonymkode: 67478...f30

Det er greit om du er alene. Alene er flott! Jeg forutsetter da at du har litt familie og noen venner 🙂

Alene er en fin status og den kan være sterk og den beste statusen du noen gang vil ha! 

Forhold konmer og går - men DU består. Du er stuck med deg selv hele livet i opp-og nedturer.

Ikke svikt deg selv: styrk forholdet til deg selv. 

Anonymkode: 99591...910

[AnonymBruker]

On December 21, 2017 at 12:01 AM, AnonymBruker said:

Hva slags 3 nye aktiviteter driver du med ? 😃 Jeg vil og! 😊 Er i samme situasjon son dere as

Anonymkode: 253f0...25e

Jeg tror jeg avslører meg selv litt hvis jeg skriver alle 3.  Men en av dem er klatring, der er det mange menn! Og en er litt mer "kultur", også dominert av menn. Den tredje er mer friluft, svært sosial og lett å bli kjent med nye folk.

On December 21, 2017 at 12:16 AM, AnonymBruker said:

Viktig dette. Selv har jeg hatt kjæreste som jeg først ikke synes så noe bra ut, men etter en stund ble jeg vandt til utseendet, og begynte i til og med og like det. Jeg la merke til små ting som jeg ikke hadde lagt merke til før. Forholdet tok slutt, men det var ikke pga utseendet.

Det er vanskelig å finne en som har kompatibel personlighet, og det blir enda vanskeligere om personen også skal se veldig bra ut.

Anonymkode: 5f2a4...f4a

Ja, jeg dater en nå hvor jeg ble litt skuffa over utseendet hans første gangen. Vi traff hverandre på Tinder, og han lignet ikke så veldig på bildene. Så ble jeg egentlig mer skuffa over meg selv, for han er en helt topp fyr. Jeg driver enda og "venner meg" litt til utseendet hans, men jeg syns absolutt han har blitt kjekkere. Vi har god sex, så jeg tenner jo åpenbart på han! Og han behandler meg så mye bedre enn de typiske kjekkasene.

Anonymkode: d9684...9c4

[AnonymBruker]

På 21.12.2017 den 0.18, AnonymBruker skrev:

Jeg har et annet problem jeg. Jeg er først og fremst 26 (fortsatt ung takk og lov) men Kommer opprinnelig fra et land hvor jeg ønsker at min fremtidige mann også skal ha sine røtter fra. 

Import kommer ikke på tale. Oppegående kvinner skjønner hvorfor. Mannfolk fra Feks Algerie osv er det sinnsykt få av. De beste var tatt i 18 års alder fordi de ikke kan styre det de har mellom bena. Resten er 30 år gamle morrasønner som ikke vil vokse fra fotball og spill. 

Jeg har ingen muslimske venninner kun fra andre land og norske venner/venninner. Jeg hører om mange marokkanske kvinner som har giftet seg med menn fra alle slags land, noe som sakte men sikkert gjør meg mer åpen for menn fra Pakistan osv... 

dette her er virkelig ikke enkelt. Og svært frustrerende da jeg har ingen venner som kan hooke meg opp med noen. Jeg jobber i tillegg i en veldig feminin bransje... Og min families nettverk er ikke spesielt stor.. det kryr av små drittunger, små skolebarn og dee vil få det lettere å finne hverandre når de vokser opp... i forholdbtil generasjon 91, 82 og 84

Anonymkode: 253f0...25e

Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke kan date noen norske menn? Dette er litt av problemet med integrering, det blir en på mange måter alt for overfladisk prosess med honnørord om menneskerettigheter, multikultur og statsborgerskapjuss. Det som virkelig teller er når det kommer til enkeltindivider, som deg her. Du burde finne deg en norsk mann. Du er jo ikke i Marokko lengre. Hva skal du med en marokkansk mann? Eller pakistansk? Pakistan ligger knapt på samme kontinent som Marokko engang. Du bor i Norge. Det naturlige ville vært å omfavne det norske fremfor det 'utlandske'. 

Når det er sagt dager jeg personlig ikke jenter med bakgrunn fra ikke-vestlige land. Det har med kultur å gjøre, ikke med hudfarge. Jeg har i det hele tatt veldig mye til felles med en amerikaner, med en brite eller en franskmann. Jeg har nesten ingenting til felles med en pakistaner. Dette er basert på et levd liv med erfaringer. Det er et stykke unna politikernes grandiose globaliseringsambisjoner, fingrene i jorda. 

Anonymkode: 3a2e2...c09

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke kan date noen norske menn? Dette er litt av problemet med integrering, det blir en på mange måter alt for overfladisk prosess med honnørord om menneskerettigheter, multikultur og statsborgerskapjuss. Det som virkelig teller er når det kommer til enkeltindivider, som deg her. Du burde finne deg en norsk mann. Du er jo ikke i Marokko lengre. Hva skal du med en marokkansk mann? Eller pakistansk? Pakistan ligger knapt på samme kontinent som Marokko engang. Du bor i Norge. Det naturlige ville vært å omfavne det norske fremfor det 'utlandske'. 

Når det er sagt dager jeg personlig ikke jenter med bakgrunn fra ikke-vestlige land. Det har med kultur å gjøre, ikke med hudfarge. Jeg har i det hele tatt veldig mye til felles med en amerikaner, med en brite eller en franskmann. Jeg har nesten ingenting til felles med en pakistaner. Dette er basert på et levd liv med erfaringer. Det er et stykke unna politikernes grandiose globaliseringsambisjoner, fingrene i jorda. 

Anonymkode: 3a2e2...c09

hahahaha du snakker SÅ mye piss. hvilken planet kommer du fra  grandiose og greier. 

Anonymkode: ebb42...3ab