Hvordan si ifra på en pen måte

[AnonymBruker]

Uten at stemningen skal bli enda verre?

Jeg har mitt eldste barn (22 år) boende hjemme. Jeg tar ikke husleie da jeg ønsker at penger heller skal settes på bsu. Mat, klær og tlf betaler hn selv.

Hn er ofte i dårlig humør og det sliter også på meg. Hn har  en ekstrajobb som ikke gir store inntekten, men hn kjøper allikevel mye jeg ser på som unødvendig. Det får hn gjøre som hn vil med, jeg orker ikke si noe lenger. Det blir bare store diskusjoner og kjefting.

Nå har også folk rundt meg begynnt å påpeke at hn ikke fullfører noe utdannelse og bytter jobber rett som det er. HM sier alltid opp selv da hn går lei av den jobben hn har..

Vi bor sammen bare vi to. Hn er veldig snill og god på sin måte, men humøret hn utstråler begynner å tære skikkelig på meg. Jeg orker ikke å bli møtt med ett mutt hei lenger.

Hn har jo egentlig ikke råd til hverken kjøpe eller leie noe sted, men jeg orker ikke mere nå. Jeg har mest lyst til å gi en frist på noen mnd til å finne ett sted å bo og hvordan det finansieres må nå være opp til hn.

 Jeg synes selv jeg er slem som ønsker dette, men hn har hatt så mange muligheter til å komme seg videre, men hopper av gang på gang. Jeg føler at livet mitt er på vent så lenge vi bor sammen. Dessuten trur jeg hn er veldig klar for å bo for seg selv, men det er nok veldig behagelig å bo hjemme uten at det koster noe.

Hvordan ville dere gått frem for å si dette på en grei måte? Jeg er desperat etter hjelp.

 

Anonymkode: 03f64...a63

[AnonymBruker]

Skjerp deg, h*n er 22, ikke 30! 

Anonymkode: df343...cc3

[AnonymBruker]

22, ingen utdannelse, ingen jobb? Hva i all verden? Kast han på hode og ræva ut. Det skal ikke være mulig.. hadde han faktisk gått på skolen å bodd hjemme, så er det noe annet.

Anonymkode: c0c06...d55

[FluffyJuggernaut]

Tydeligvis så er det ikke bra for barnet ditt å bo hjemme, hn tar ikke ansvar og blir nok aldri å å få motivasjonen til å stå på egne ben så lenge du syr puter under armene. Når hn jobber og tjener egne penger så er det på tide å flytte ut. Du vet selv at du gjør hn en bjørnetjeneste.

[Gjest GoldenLioness]

Når man er 22 år så er man voksen. Om ungen ikke tjener nok til å spare opp noe, og bare brenner bort det en tjener uten å noe form for plan og i tillegg ikke oppfører seg, da er det på tide å kaste ungen ut av redet. Om ikke noe endrer seg å så vil det ikke endre seg fremover heller så,før du vet ordet av det er ungen 30+ og bor fremdeles hjemme.

Hadde vært noe helt annet om ungen studerte eller jobbet hardt for å spare opp EK og oppfører seg. 

Nå får du kjøre though love. Ut av huset og lær deg hvordan verden og virkeligheten fungerer.

[exictence]

Du er ikke slem som ønsker at han skal flytte ut, vise at han er selvstendig og klarer seg selv.

Du kan si på en pen måte:

Min kjære ........ Jeg er glad i deg. På mange måter har jeg likt godt å ha deg rundt meg. Likevel føler jeg mange ganger at du ikke er fornøyd, og det sliter på meg. Får inntrykk av at du irriterer deg over ting og er lei. Det går selvfølgelig utover meg. Jeg forstår deg godt, men jeg føler det beste er at du flytter ut og klarer deg selv et annet sted. 

Jeg håper ikke du blir lei deg over at jeg sier det. Jeg synes ikke det er positivt lenger at vi bor oppi hverandre, verken for deg eller meg. Jeg tror at vi begge to har det best ved at du bor et annet sted. 

[Gjest making.a.mess]

Han blir boende til han er 50 om du ikke gjør noe. Hvorfor beholde en jobb eller jobbe 100% når man  kan ligge på sofaen? Dessuten er hjemmeboende menn uattraktive kjæresteemner.. Kast han ut.< Nøden lærer naken kvinne å spinne > er det et ordtak som heter. Vel, nøden lærer også en ung mann å skaffe jobb og leilighet...