Jeg kan føle de mest grusomme ting, hjelp!

[AnonymBruker]

Hei. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette, men jeg har en egenskap som skremmer meg. Jeg kan føle på meg at triste ting er på vei til å skje. For noen år siden døde en venn av meg, og når jeg fikk vite det, så hadde jeg egentlig visst det på forhånd. Jeg visste at det var siste gang jeg så personen noen dager før hans død. 

Igår så snakket jeg med kjæresten min (avstandsforhold) over telefon, og jeg ble svært urolig fordi jeg var redd han skulle ta selvmord. Jeg ble fylt med mye redsel og begynte å bli svimmel, få prikking i hendene og puste raskere. Jeg snakket med han til kl halv 6 nesten på morgenen. Våknet opp med hovne øyne på grunn av all gråten. Jeg spurte han om han faktisk hadde tenkt på å ta selvmord og han sa ja. Og før jeg faktisk visste det så hadde jeg tatt kontakt med mora for å spørre om han kunne logge seg på Whatsapp (han var ikke tilgjengelig akkurat da), men ingen svar fra henne. Jeg ringte han 9 ganger før han tok telefonen fordi jeg var så redd. helt grusom følelse, men han har det bra nå. La meg ikke til å sove før jeg var sikker på at det ikke kom til å skje han noe.

Er det noen flere her inne som har en slik "gave" at dere kan føle at noen skal dø/ta selvmord? Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det ettersom jeg føler at andres liv ligger på mine skuldre, og at jeg er skyld i at noe galt skjer med dem. Det er en altfor stor byrde å bære. Men hvis jeg ble sendt for å redde andre, så er jeg villig til det. Trenger bare å vite hvordan jeg kan bli kvitt ansvarsfølelsen. Noen som har noen tanker?

Anonymkode: de1ed...154

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen flere her inne som har en slik "gave" at dere kan føle at noen skal dø/ta selvmord? Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det ettersom jeg føler at andres liv ligger på mine skuldre, og at jeg er skyld i at noe galt skjer med dem. Det er en altfor stor byrde å bære. Men hvis jeg ble sendt for å redde andre, så er jeg villig til det. Trenger bare å vite hvordan jeg kan bli kvitt ansvarsfølelsen. Noen som har noen tanker?

Anonymkode: de1ed...154

Jeg ville snakket med en psykolog om dette.

Anonymkode: 06e00...6dd

[AnonymBruker]

Høres ut so du er ekstra sensitiv og var for ubevisste og bevisste signaler som folk du kjenner sender ut. Det er ingenting overnaturlig med dette, du er nok bare en empatisk person. Prøv å være litt mer bevisst når du får disse fornemmelsene. Hva er det personen sier og gjør som du plukker opp.

Det er ikke en byrde, du er ikke "sendt for å redde andre" og du har ikke noe ansvar her. Det eneste du kan gjøre er å prate med de menneskene du får disse fornemmelsene av. Men om de ikke vil åpne seg eller ta imot hjelp er det ikke mer du kan gjøre.

Anonymkode: c5dc0...eda

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg ville snakket med en psykolog om dette.

Anonymkode: 06e00...6dd

Jeg går til behandlinga på DPS pga komplekse traumer i tidlig barndom. Det kan være at hjernen har blitt så "skadet" som liten at jeg føler ting det ikke er meningen at jeg skal føle. At følelseslivet ikke fungerer som det skal. 

Anonymkode: de1ed...154

[AnonymBruker]

Jeg kan være slik at jeg merker på stemningen rundt meg at ting vil skje ja. Er litt slitsomt noen ganger. Noen ganger er det ikke lett å vite om det faktisk skal skje noe heller, eller om det bare er at du selv er redd.

Anonymkode: ed4b2...023

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke at det er noe overnaturlig med dette trådstarter. Jeg tenker at du (både ubevisst og bevisst) fanger opp sinnstemningen og andre detaljer ved de menneskene, som forårsaker at du går ut i fra at de ønsker å ta selvmord eller at de kommer til å dø av sykdom/ annet.

Anonymkode: 06e00...6dd

[AnonymBruker]

Om du føler på mange triste ting som kan skje, så vil jo logisk nok dessverre noe av det skje. Har du mange slike triste tanker om ting som ikke skjer? Om du kun føler triste ting vil skje når det skjer så er det rart ja. Du har nok blitt veldig dyktig på å lese menneskene rundt deg og gjør det ubevist. Det kan godt henge sammen med traumer fra tidlig barndom. Måte du lese situasjoner som liten får å bli tatt vare på? Kanskje du er for "flink" til å få med deg tegn fra andre. Du trenger kanskje å tydeligere lære hvor andres følelser slutter og dine begynner? 

 

 

Anonymkode: 2e925...a3e

[Gjest NotNaomi]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette, men jeg har en egenskap som skremmer meg. Jeg kan føle på meg at triste ting er på vei til å skje. For noen år siden døde en venn av meg, og når jeg fikk vite det, så hadde jeg egentlig visst det på forhånd. Jeg visste at det var siste gang jeg så personen noen dager før hans død. 

Igår så snakket jeg med kjæresten min (avstandsforhold) over telefon, og jeg ble svært urolig fordi jeg var redd han skulle ta selvmord. Jeg ble fylt med mye redsel og begynte å bli svimmel, få prikking i hendene og puste raskere. Jeg snakket med han til kl halv 6 nesten på morgenen. Våknet opp med hovne øyne på grunn av all gråten. Jeg spurte han om han faktisk hadde tenkt på å ta selvmord og han sa ja. Og før jeg faktisk visste det så hadde jeg tatt kontakt med mora for å spørre om han kunne logge seg på Whatsapp (han var ikke tilgjengelig akkurat da), men ingen svar fra henne. Jeg ringte han 9 ganger før han tok telefonen fordi jeg var så redd. helt grusom følelse, men han har det bra nå. La meg ikke til å sove før jeg var sikker på at det ikke kom til å skje han noe.

Er det noen flere her inne som har en slik "gave" at dere kan føle at noen skal dø/ta selvmord? Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det ettersom jeg føler at andres liv ligger på mine skuldre, og at jeg er skyld i at noe galt skjer med dem. Det er en altfor stor byrde å bære. Men hvis jeg ble sendt for å redde andre, så er jeg villig til det. Trenger bare å vite hvordan jeg kan bli kvitt ansvarsfølelsen. Noen som har noen tanker?

Anonymkode: de1ed...154

Er det en " gave " ? Vel. Det mener ikke jeg. Det handler ikke om noe " overtroisk " heller. Det handler om å ha antenner ute , å lytte og å TENKE. Alt er mer åpenlyst for den som bryr seg om. Ikke mer mystisk enn det. Ja , jeg kjenner ofte på meg at ting kan skje. Det er ingen gave i det hele tatt. Det handler om å være observant. 

Trist å se det du opplevde. Det er det. Men det kom vel aldri som " lyn fra klar himmel?" Du tar til deg. Det er som det er.

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan være slik at jeg merker på stemningen rundt meg at ting vil skje ja. Er litt slitsomt noen ganger. Noen ganger er det ikke lett å vite om det faktisk skal skje noe heller, eller om det bare er at du selv er redd.

Anonymkode: ed4b2...023

Sant det

Anonymkode: de1ed...154

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke at det er noe overnaturlig med dette trådstarter. Jeg tenker at du (både ubevisst og bevisst) fanger opp sinnstemningen og andre detaljer ved de menneskene, som forårsaker at du går ut i fra at de ønsker å ta selvmord eller at de kommer til å dø av sykdom/ annet.

Anonymkode: 06e00...6dd

Ja, det er mulig. 

Anonymkode: de1ed...154

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om du føler på mange triste ting som kan skje, så vil jo logisk nok dessverre noe av det skje. Har du mange slike triste tanker om ting som ikke skjer? Om du kun føler triste ting vil skje når det skjer så er det rart ja. Du har nok blitt veldig dyktig på å lese menneskene rundt deg og gjør det ubevist. Det kan godt henge sammen med traumer fra tidlig barndom. Måte du lese situasjoner som liten får å bli tatt vare på? Kanskje du er for "flink" til å få med deg tegn fra andre. Du trenger kanskje å tydeligere lære hvor andres følelser slutter og dine begynner? 

 

 

Anonymkode: 2e925...a3e

Jeg er usikker på om jeg måtte lese situasjoner når jeg var liten. Jeg var i utgangspunktet ikke god til det som barn. 

Traumene stoppet når jeg var 3, da jeg havnet i fosterhjem. Først nå har jeg begynt å få tanker, følelser, flashback og drømt om seksuelle overgrep hos de biologiske. Så jeg er nokså "sikker" på at det var mer enn alvorlig omsorgssvikt. 

Jeg ble diagnostisert med Asperger da jeg var 11, men er til ny utredning nå ettersom lege, dps og koordinator mener at diagnosen ikke er riktig. Så sannsynligvis var jeg bare et sterkt traumatisert barn, noe som gjorde at de diagnostiserte meg feil. At mamma som jeg har nå ikke fikk informasjon om traumer (før hun dro på et kurs med jobben siden hun jobbet i barnehage) før jeg var nærmere 19 år, viser jo at det ikke har vært mye fokus fra barnevernet/ABUP sin side på traumer. En svikt i det offentlige systemet ville jeg sagt. 

Jeg synes det var bra det du sa om at jeg må lære hvor andres følelser stopper og mine begynner. Jeg er urolig følsom, var på andres smerte og plaget med mye skyldfølelse. Jeg drukner i andres problemer og føler på samme smerte som dem selv. Trenger å lære at jeg ikke har ansvar for andres liv. 

Anonymkode: de1ed...154

[AnonymBruker]

Ta det opp med behandleren dinnpå dps. Får litt «jeg er en helgen»-symptomer ut av det du skriver. Når det kommer til fakta, er det ikke uvanlig å kunne «lese» andre godt. Det at du fikk mistanke om at kjæresten er suicidal etter en lang telefonsamtale er jo ikke rart! Men mye av det du skriver høres også ut som angst, så igjen, dps er stedet for denne diskusjonen:)

Anonymkode: a3ba4...6be

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ta det opp med behandleren dinnpå dps. Får litt «jeg er en helgen»-symptomer ut av det du skriver. Når det kommer til fakta, er det ikke uvanlig å kunne «lese» andre godt. Det at du fikk mistanke om at kjæresten er suicidal etter en lang telefonsamtale er jo ikke rart! Men mye av det du skriver høres også ut som angst, så igjen, dps er stedet for denne diskusjonen:)

Anonymkode: a3ba4...6be

Jeg begynte ikke å mistenke det etter en lang telefonsamtale, men når han ikke var tilgjengelig. Derfor sendte jeg melding til mora og ringte han 9 ganger.

Jeg er enig at jeg har symptomer på angst, og jeg vet (ifølge dps) at jeg har separasjonsangst (for at noen skal dø eller forlate meg).

Anonymkode: de1ed...154

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg begynte ikke å mistenke det etter en lang telefonsamtale, men når han ikke var tilgjengelig. Derfor sendte jeg melding til mora og ringte han 9 ganger.

Jeg er enig at jeg har symptomer på angst, og jeg vet (ifølge dps) at jeg har separasjonsangst (for at noen skal dø eller forlate meg).

Anonymkode: de1ed...154

Bare drit i sånne folk som det. På samme måte som noen er ekstra følsomme, er andre ekstra ufølsomme.

Anonymkode: 6d35a...3bc

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ta det opp med behandleren dinnpå dps. Får litt «jeg er en helgen»-symptomer ut av det du skriver. Når det kommer til fakta, er det ikke uvanlig å kunne «lese» andre godt. Det at du fikk mistanke om at kjæresten er suicidal etter en lang telefonsamtale er jo ikke rart! Men mye av det du skriver høres også ut som angst, så igjen, dps er stedet for denne diskusjonen:)

Anonymkode: a3ba4...6be

Nei. Dps er stedet for de som svarer på denne måten.

Anonymkode: 6d35a...3bc

[AnonymBruker]

Kan og nevne at jeg ved tilfeldigheter har fått personer i tankene, som ikke har hatt noen særlig betydning for meg. Har ikke tenkt på dem til vanlig, men fikk en gutt i tankene en gang for et par år siden. Et par dager etterpå hadde han dødd i en ulykke. 

Det er noe rart med det å tenke på personer. Jeg har opplevd flere ganger at en person som ikke egentlig betyr noe for meg, bare plutselig kommer i tankene mine og litt etterpå hører jeg at ting har skjedd. 

Anonymkode: ed4b2...023

[AnonymBruker]

Det finnes de som utvikler klarsynt evner etter traumer. Det beste du kan gjøre er å finne din grense for hvor mye du kan og vil ta på deg. Du kan ikke hindre dødsfall og du kan ikke hindre andre i å ta sine valg. At det er tungt å vite og kjenne på dette, ja. Men du må bare akseptere det som en del av deg og ikke ta på deg ting som ikke er ditt ansvar.

Noe annet kan du ikke gjøre.

Anonymkode: d8c10...53b

[AnonymBruker]

I tillegg til at du kanskje er flink til å lese menneskene rundt deg, så finnes det også andre naturlige forklaringer når noen føler seg synsk. Blant annet hukommelsesforstyrrelser eller hallusinasjoner. Man må ikke være syk eller gal av den grunn, bare så det er sagt. Alle justerer litt på minnene sine for hver gang vi tenker tilbake på ting, det skjer bare automatisk. Når du tenker tilbake på de gangene du har tenkt at noe skulle skje og så skjedde det, så kan dette bli forsterket og "overdrevet" i hukommelsen din. De gangene du tenkte at noe trist skulle skje men det ikke skjedde så glemmer du bare. Det finnes også noe som heter fantasitilbøyelig personlighetstype, du kan lese litt om det hos forskning.no.

Anonymkode: 9353c...869

[Calypso]

Er sånn selv fordi jeg har et par personlighetsforstyrrelser som gjør at jeg er konstant i beredskap. Kunne lett gått rundt og sagt "jeg er synsk!" eller lignende men det er jo bare tull.

[Caelyn]

Høres vondt og slitsomt ut uansett årsak, TS.
Ville bare gi deg en klem