Når et familiemedlem har feil tidligere.

[AnonymBruker]

Hvor lang tid må han høre på sine gamle feil, ikke få noe tiltro og så videre? Det handler ikke om rus, alkohol, vold, ikke noe som involverer politi eller noe.

Han begynte å fikse opp i problemene for 3 år siden og problemene er nå borte. De har vært borte veldig lenge, han har bevist seg i 2.5 år. Han har fortsatt å bevise seg hver uke og måned etter i 2.5år. Men rundt han er alle opphengt i perioden han sleit, tviler på alt han sier og viser ingen tillit. De kan si til meg som hans samboer at har han gjort ditt og datt, jeg spør deg fordi jeg vet han har gjort slike feil før. Så ber jeg de om å ta kontakt med han, da får han melding om "har du husket ditt og datt, stoler på deg." 

Så alt de sier føles veldig falskt og nå var det snakk om et tema, en gammel avtale som skulle være i orden i januar. Han har fått uhyggelige påminnelser om dette et par måneder nå, samt vi merker det godt på stemningen når man møtes. Det har rett og slett blitt veldig ukoselig å være med familien hans pga dette. Alt jeg sier som er urelatert til saken blir vridd på og tilsendt oss senere uten sammenheng. Så vi valgte å få temaet ut av verden med en gang i håp om en hyggeligere jul i år. Da sier moren at de sendte meldingene fordi de ville at han skulle innrømme at det ikke gikk. Fordi de hadde null tro på at han fikk det til. 

Når blir det egentlig bra da?? 

Anonymkode: 434d8...bd7

[AnonymBruker]

min bror holder meg ansvar ting/opførsel fortsatt 20 år senere

Anonymkode: 68214...a71

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

min bror holder meg ansvar ting/opførsel fortsatt 20 år senere

Anonymkode: 68214...a71

Med temaer som ikke inneholder rus, vold, ingen politi situasjon etc? Virkelig? 

Anonymkode: 434d8...bd7

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Med temaer som ikke inneholder rus, vold, ingen politi situasjon etc? Virkelig? 

Anonymkode: 434d8...bd7

ja.

Anonymkode: 68214...a71

[AnonymBruker]

Skjønner ikke jeg altså. Familien min har også vært vitne til alt, de har sett og hørt alt som var galt og alt han og vi har gjort for å ordne opp. Han er veldig tilgitt i min familie, i hans familie så er det som om det ikke er rom for å gjøre feil.

Anonymkode: 434d8...bd7

[AnonymBruker]

Du har anonymisert så kraftig at jeg sliter med å svare. Eller forstå. 

Anonymkode: b26ce...ed2

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Skjønner ikke jeg altså. Familien min har også vært vitne til alt, de har sett og hørt alt som var galt og alt han og vi har gjort for å ordne opp. Han er veldig tilgitt i min familie, i hans familie så er det som om det ikke er rom for å gjøre feil.

Anonymkode: 434d8...bd7

opplev det saqmme, sånn er det bare..

Anonymkode: 68214...a71

[AnonymBruker]

Han var deprimert. Kraftig deprimert en stund. Og alt det følger med som å ikke møte på familieting, stenge seg inne, feste litt mer enn før, etc. Gjorde alt han kunne for å holde det for seg selv som endte med forbrukslån og å miste jobben. Veldig dårlig kombinasjon.

Siste rest av å ordne opp er å betale tilbake penger han lånte den gangen av moren sin. Han har ordnet opp med søsken - ingen pengelån, men bygge opp vennskap på nytt, møte til avtalt tid og slikt. Han har ordnet opp med faren sin. Han har jobbet i 3 år nå og gjør det veldig bra. Han har ordnet opp i all gjeld på 2 år. 

Moren mente pengene var en prinsipp sak og at datoen for å betale tilbake ikke var så nøye, tar det når man kan uten å sette seg selv i en vanskelig situasjon. Men nå har vi i flere måneder fått meldinger av hans stefar med at de pengene er ekstremt viktig, dato for betaling kan ikke flyttes på. Ny påminnelse hele tiden, snakker ikke med oss når man møtes. Er frekk når man møtes, altså disse pengene lagde så mye dårlig stemning nå det siste halve året. Så jeg ringte dit og spurte hva greia var, vi vet om datoen og pengene kommer. Moren svarte da noe helt annet enn det som ble vist i meldingene. Men vi fant en midlertid løsning kun for å få betalt de. I håp om en ok juletid i det minste. 

Men spørsmålet er da om dette vil hjelpe! For hver gang det er snakk om at vi har handlet et stueteppe eller klær til oss selv så lurer de på om han egentlig har betalt. Eller om de ser en regning liggende hos oss med hans navn på så får jeg spørsmål med om han har problemer. De finner ut fra hver minste ting å vri på til den gangen han sleit! 

Så fort jeg er alene med moren hans så skal hun dra opp gamle ting og spør veldig om jeg vet ditt og datt. Når jeg sier at jeg vet alt det der så tror hun ikke på meg. Når jeg ringte henne for å snakke om disse meldingene som ble sendt sa hun rett ut at de ikke hadde noe tro på at han kom til å klare å gjøre opp for seg. De ville bare at han skulle innrømme det ovenfor de! Noe jeg syns er helt sykt siden han har jobbet overtid hver dag i 6 mnd for å spare til det. 

Utenom disse gamle problemene og tingene så viser de ingen interesse for oss som par. 

Faren min som vet alt han og sier at han forstår at mannen min har slitt med depresjon tidligere når familien er så dømmende. 

Anonymkode: 434d8...bd7

[AnonymBruker]

Han har betalt tilbake gjelda til søsken og til faren altså, men ikke moren? Når stefar sier dato for betaling ikke kan flyttes på, er det fordi han du beskriver har bedt om å få en utsettelse eller er det bare for å være ekkel?

Anonymkode: a3469...67b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han har betalt tilbake gjelda til søsken og til faren altså, men ikke moren? Når stefar sier dato for betaling ikke kan flyttes på, er det fordi han du beskriver har bedt om å få en utsettelse eller er det bare for å være ekkel?

Anonymkode: a3469...67b

Han har ikke hatt gjeld til andre. Som jeg skrev så har han ordnet opp i vennskap med søsken og faren. De har reagert på at han ikke møtt til avtaler og slikt da han var dypt deprimert. Så dette er ordnet opp i de i mellom.

Han har hatt noe gjeld til moren, men han har ikke hatt råd til å betale de ennå. Han har jobbet ræva av seg for å få til det og annen gjeld. Noe moren hans vet! Dette her var vår første måned på 3 år hvor han ikke har annen gjeld og dermed kan sette av mer til å betale de. Januar var fristen så ingen har tråkket over den. De har ikke vist noe interesse for han eller oss utenom å sende påminnelser om gjeldsfristen. Vi er veldig klar over fristen og gjør vårt beste. Men tenk da når jeg får til svar på tlf at de ikke regnet med at han fikk det til. De presset på for å få han til å innrømme at han ikke fikk det til. 

Anonymkode: 434d8...bd7

[AnonymBruker]

Vi vet begge to at han hadde hatt nok i januar, men ville ha enhyggelig jul uten slike bemerkelser til enhver tid. Så jeg tok opp et mindre forbrukslån for den siste summen for å få betalt de. Dette lånet blir da løst ut i midten av januar uansett. Men meldingene har vært så drøye at vi bare måtte bli ferdig med det.

Anonymkode: 434d8...bd7

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

min bror holder meg ansvar ting/opførsel fortsatt 20 år senere

Anonymkode: 68214...a71

Men har du sagt unnskyld da?

Jeg sliter selv med ting rundt broren min, han gjorde og sa en del ting som såret meg veldig at kom fra min egen bror. Vil ikke skrive hva det var her, men jeg brukte et par år før jeg i det hele tatt klarte å se på han som broren min igjen. Vi har et ok forhold nå, treffes innimellom privat og møtes i familieselskaper og slikt, og da kan vi ha det veldig hyggelig. Jeg prøver å tilgi, men klarer likevel ikke helt å bli glad i han igjen. Det er slemt å si, men det er koselig å være med han, men jeg hadde ikke blitt lei meg om jeg aldri så han igjen heller :/ Om han hadde beklaget og innrømmet hva han hadde gjort hadde det nok blitt veldig mye lettere.

Jeg har prøvd å ta det opp med han, men da blir han kjempesint og nekter, så jeg bar egentlig gitt opp.

Anonymkode: e4553...d7f

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men har du sagt unnskyld da?

Jeg sliter selv med ting rundt broren min, han gjorde og sa en del ting som såret meg veldig at kom fra min egen bror. Vil ikke skrive hva det var her, men jeg brukte et par år før jeg i det hele tatt klarte å se på han som broren min igjen. Vi har et ok forhold nå, treffes innimellom privat og møtes i familieselskaper og slikt, og da kan vi ha det veldig hyggelig. Jeg prøver å tilgi, men klarer likevel ikke helt å bli glad i han igjen. Det er slemt å si, men det er koselig å være med han, men jeg hadde ikke blitt lei meg om jeg aldri så han igjen heller :/ Om han hadde beklaget og innrømmet hva han hadde gjort hadde det nok blitt veldig mye lettere.

Jeg har prøvd å ta det opp med han, men da blir han kjempesint og nekter, så jeg bar egentlig gitt opp.

Anonymkode: e4553...d7f

Dette er ikke relatert til trådens start, men en annen anonym bare sånn at du vet det. 😊

Anonymkode: 434d8...bd7

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dette er ikke relatert til trådens start, men en annen anonym bare sånn at du vet det. 😊

Anonymkode: 434d8...bd7

Åja unnskyld! Leste litt raskt, ble så forvirret av det første innlegget til Ts. Var ikke meningen å spore av tråden.  

Anonymkode: e4553...d7f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Åja unnskyld! Leste litt raskt, ble så forvirret av det første innlegget til Ts. Var ikke meningen å spore av tråden.  

Anonymkode: e4553...d7f

Det går veldig fint! Kanskje du har noen råd til trådens hoveddel og. Kom mer informasjon fra meg lengre ned på saken enn i hovedinnlegg 😊

Anonymkode: 434d8...bd7

[AnonymBruker]

Slik du beskriver det så kan det virke som familien hans rett og slett er bekymret for om han har fått tilbakefall.. 2 år er ikke lang tid ..

Anonymkode: 433b8...dec

[AnonymBruker]

Noen kan aldri pleases og det virker jo veldig spesielt å behandle sin egen sønn på en slik måte fordi han har vært syk. Hva er viktigst for moren? At sønnen har blitt frisk nok til å jobbe eller at han pengene skal være betalt ved forfall. Skjønner godt han har blitt deprimert etter å ha levd med sånne folk.

Anonymkode: 43401...f66

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slik du beskriver det så kan det virke som familien hans rett og slett er bekymret for om han har fått tilbakefall.. 2 år er ikke lang tid ..

Anonymkode: 433b8...dec

3 år er ganske lenge å aldri ha tilbakefall og kun bevise seg daglig. Hadde han hatt et tilbakefall i denne tiden skulle jeg forstått det.

Anonymkode: 434d8...bd7

[Gjest supernova_87]

Jeg tenker at når dette er så påfallende nå så er det gjerne noe som er i familiedynamikken fra gammelt av og kanskje har vært slik foreldrene og familien har sett på ham som barn også.  Noe som er svært belastende. 

Jeg har det noe lignende med min mor.  Jeg var tidligere veldig syk og det gjorde at hun naturligvis ble veldig redd for meg. Dette gjør til at når noe går vanskelig nå, eller jeg får positive muligheter eller f.eks ny kjæreste eller det skjer noe ekstra i livet mitt blir hun redd for at jeg skal bli syk igjen sånn som det var, og denne frykten klarer hun ikke holde for seg selv. Noe som gjør at hun behandler meg og snakker til meg som om det som var problem under sykdomsperioden også er problem nå. Hun er kritisk til alle positive ting som skjer meg fordi hun antar at jeg ikke skal takle det. Hun ser på meg som en person som jeg ikke er. Dette er jo det samme som samboeren din opplever. Han blir definert utifra de feilene han har gjort før, og de tvinger på deres syn på ham som er feil. 

Min "løsning" (jeg har ikke klart å løse det, det er stadig et problem") er at jeg ikke kan se meg selv som moren min gjør. Jeg kan ikke bry meg så mye. Jeg har prøvd og prøvd å "bevise" at jeg duger og får ting til men likevel kommer hun med stikk og "bekymringer" for meg, jeg kan ikke tvinge det til å endres. Men jeg må velge i hvor stor grad jeg vil forholde meg til henne, og så prøver jeg å vende det døve øret til når sånt kommer. Selv om det er utrolig vanskelig. Jeg prøver å være litt sånn "jaja" og så gå videre til noe annet. Men jeg må innrømme at jeg ikke klarer å la være å synes dette er utrolig vondt.  Og ikke minst tungt å i andres øyne bli tvunget inn i en rolle som svak og en person jeg ikke er. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen kan aldri pleases og det virker jo veldig spesielt å behandle sin egen sønn på en slik måte fordi han har vært syk. Hva er viktigst for moren? At sønnen har blitt frisk nok til å jobbe eller at han pengene skal være betalt ved forfall. Skjønner godt han har blitt deprimert etter å ha levd med sånne folk.

Anonymkode: 43401...f66

Så fint at du og ser det. Jeg og ser det slik, familien min ser det slik. Familien hans mener at de bare hjelper til. Føles ikke trygt å komme til familien sin for hjelp når man bare blir dømt for det.

Tok opp et hyggelig tema rundt forrige middag om at samboer ønsket å videreutdanne seg innen yrket sitt. Ikke med en gang, men om et års tid på kveldstid slik at han kan jobbe ved siden av. Han er veldig smart og eneste jeg kjenner med 6' på alle fag på vitnemålet. Leser en ting så setter det seg med en gang, slik har han alltid vært. Så han vil bygge videre på yrket sitt. 

Familiens reaksjon, da spesielt denne stefaren og til dels moren hans lo høyt. De trodde ikke han noen gang kom til å begynne på noe sånt. Det er støtten liksom..

Anonymkode: 434d8...bd7