Problemer med språk, mor nekter å lære norsk

[AnonymBruker]

Hei!

Har en kompis som har havnet i en rar situasjon, som kanskje noen av dere har erfart, eller har noen løsninger på.

De har egentlig hatt et godt samarbeid ifht barnet fram til dette. De hadde egentlig 50/50 fordeling, men fordi hun ikke ville miste stønad (aner ikke hvilken foresten) så gikk han med på 60/40. Hun vil nå ha han mer fordi hun «vil lære han engelsk». Han er ca 4 år gammel, og henger i tillegg etter med sitt norske språk. Hun nekter å lære seg norsk. Hun har heller ingen jobb, og tar to ubetydelige fag på skolen. 

Far syns dette er veldig vanskelig og vil bare det beste for sin sønn. I barnehagen er barnet mer med de yngre barna siden han har for dårlig språk ifht sine jevnaldrende, og har vanskeligere for å komminusere med dem.

Selv syns jeg det er veldig spesielt å skal insistere på at barnet skal lære seg engelsk før han skal lære språket i landet han bor. Engelsk lærer man jo på barneskolen.

Noen tips?

Anonymkode: d80a6...160

[AnonymBruker]

Dette høres rart ut. Barn lærer jo veldig fort. Dette barnet er mye hos sin norsktalende far og jeg antar at han snakker norsk med barnet sitt. Han går også i barnehage med norsktalende barn og personale. Min sønn har en kamerat som måtte gå et ekstra år i barnehagen fordi han ikke kunne et ord norsk da han var 6. Han snakket kun thai, som langt mer ulikt norsk enn engelsk. Når han begynte på skolen snakket han flytende. Vi kjenner også barn hvor foreldrene i hovedsak snakker morsmålet sitt hjemme, men som ikke har noen problemer med det norske språket.

Barnet du snakker om har tydeligvis problemer med språk generelt. Hvis han ikke kan norsk fordi mor prater engelsk, så skulle det vel ikke være nødvendig at han lærte seg engelsk?

Anonymkode: 06b35...b5e

[AnonymBruker]

Er engelsk mors språk? Det med språket er vel en årsak hun har funnet på fordi hun ønsker å ha barnet mer, ikke en egentlig god grunn. Hvis hun ønsket å forsterke norsken, ville det jo vært naturlig at far hadde barnet mer, så det kan hun ikke bruke som påstand, ergo engelsk. Hvis morsmålet er et annet, må jo far avvise blankt dette engelskpåfunnet.
Men det finns belegg for å hevde at å lære ett morsmål grundig, er viktig for videre språkkompetanse. Tospråklige barn lærer språk senere enn andre, og det er en myte at det går automatisk og kommer gratis. Norsken har et fortrinn her, siden det er språket i barnehagen, i samfunnet og hos far. Hvis barnet henger etter, bør det få forsterkning i norsk, men dette må da far ta opp med barnehage, evt ppt, og far ta ansvar for utenom barnehagen. Mor kan/bør fortsatt snakke sitt språk og gi barnet opplæring i det. Men dette antar jeg alle foreldre med tospråklige barn har lest mye om... Å introdusere et tredje språk er imidlertid ikke lurt, i hvert fall ikke når det ikke er naturlig (man flytter, det snakkes til daglig hjemme). Det kan jo være at dette barnet sliter språklig generelt, og dermed spesielt siden det må forholde seg til to språk, og det er det mor tenker på, at hennes morsmål ikke skal falle akterut (men engelsk er nå et lett språk å videreutvikle, selv i Norge). At mor bør lære seg norsk for barnets skyld kan man godt mene, for å henge med sosialt, få all info rundt barnet, være deltakende i det norske samfunnet, men man kommer langt med engelsk, og at hun skulle snakke gebrokkent norsk til barnet vil antageligvis ikke være en fordel for barnets språkkompetanse og -utvikling.

Samværsfordelingen får de diskutere seg imellom/på familievernkontor, å bruke språkopplæring som grunnlag for endring høres ikke ut som en god grunn til at mor skal få mer, uansett.

Anonymkode: 0f775...8b8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Har en kompis som har havnet i en rar situasjon, som kanskje noen av dere har erfart, eller har noen løsninger på.

De har egentlig hatt et godt samarbeid ifht barnet fram til dette. De hadde egentlig 50/50 fordeling, men fordi hun ikke ville miste stønad (aner ikke hvilken foresten) så gikk han med på 60/40. Hun vil nå ha han mer fordi hun «vil lære han engelsk». Han er ca 4 år gammel, og henger i tillegg etter med sitt norske språk. Hun nekter å lære seg norsk. Hun har heller ingen jobb, og tar to ubetydelige fag på skolen. 

Far syns dette er veldig vanskelig og vil bare det beste for sin sønn. I barnehagen er barnet mer med de yngre barna siden han har for dårlig språk ifht sine jevnaldrende, og har vanskeligere for å komminusere med dem.

Selv syns jeg det er veldig spesielt å skal insistere på at barnet skal lære seg engelsk før han skal lære språket i landet han bor. Engelsk lærer man jo på barneskolen.

Noen tips?

Anonymkode: d80a6...160

Slutt å bry deg, tospråklige barn har ingen problemer med å tilpasse seg. Der er tusenvis for ikke millionvis av barn med ett eller to språk hjemme og et annet språk på skolen eller i barnehagen. Dette takler barn helt fint så lenge foreldrene og deres venner og bekjente problematiserer situasjonen. 

Har barnet så dårlig språk i barnehagen som ts hevder, så settes det inn tiltak i form av språkstøtte. 

Anonymkode: a90de...c36

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker said:

Slutt å bry deg, tospråklige barn har ingen problemer med å tilpasse seg. Der er tusenvis for ikke millionvis av barn med ett eller to språk hjemme og et annet språk på skolen eller i barnehagen. Dette takler barn helt fint så lenge foreldrene og deres venner og bekjente problematiserer situasjonen. 

Har barnet så dårlig språk i barnehagen som ts hevder, så settes det inn tiltak i form av språkstøtte. 

Anonymkode: a90de...c36

Signere den.

Anonymkode: 0b2a2...850

[AnonymBruker]

Det vil være negativt for barnets språkutvikling om mor snakker dårlig norsk til det, så mor bør snakke sitt eget språk hjemme. Norsk blir uansett prioritert sptråk for barnet, iom at far og majoriteten av de barnet snakker med bruker norsk. Jeg tror de bør løse samværsdebatten uten å trekke inn dette med språket, og det gjelder begge to. Familievernkontoret er neste steg her. 

Anonymkode: 5f905...e7b