Ensom som forelder på arrangementer

[AnonymBruker]

Bør vel gjerne gi det litt tid, men jeg føler meg så ensom når det gjelder arrangementer i forbindelse med klassen til barnet mitt som går i 1.klasse. Alle andre foreldre kjenner hverandre fra før da de enten er vokst opp sammen eller barna har gått i samme barnehage. Det ble arrangert en slags idrettsskole før de begynte på skolen slik at de skulle bli kjent med hverandre da mesteparten av barna ikke gikk i samme barnehage, og vi var med hver uke i ca 1 år. Jeg stiller opp på alt av aktiviteter som skolen arrangerer, til nå har det vært halloweeen og lysfest. Jeg er trener for laget barnet mitt spiller på sammen med en annen forelder i klassen, men jeg føler jeg faller utenfor. Det er kjedelig å stå alene på slike arrangementer fordi barnet mitt selvfølgelig har lyst å leke med vennene sine, og jeg føler meg fryktelig ensom. 

Andre som har hatt det på samme måte hvor det har blitt bedre etterhvert?

Anonymkode: 0b4e1...0ab

[Zienna]

Jeg er bare en farmor, og ikke en som er i din situasjon.  Synes du gjort alt riktig.  Gi litt tid, og jeg er sikker på at de andre foreldrene vil inkludere deg.

 

'

[AnonymBruker]

Det ble bedre for meg da jeg så at mange hadde det litt sånn, og jeg bare startet en prat og gjorde noe med saken.

Anonymkode: af9ae...ba9

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bør vel gjerne gi det litt tid, men jeg føler meg så ensom når det gjelder arrangementer i forbindelse med klassen til barnet mitt som går i 1.klasse. Alle andre foreldre kjenner hverandre fra før da de enten er vokst opp sammen eller barna har gått i samme barnehage. Det ble arrangert en slags idrettsskole før de begynte på skolen slik at de skulle bli kjent med hverandre da mesteparten av barna ikke gikk i samme barnehage, og vi var med hver uke i ca 1 år. Jeg stiller opp på alt av aktiviteter som skolen arrangerer, til nå har det vært halloweeen og lysfest. Jeg er trener for laget barnet mitt spiller på sammen med en annen forelder i klassen, men jeg føler jeg faller utenfor. Det er kjedelig å stå alene på slike arrangementer fordi barnet mitt selvfølgelig har lyst å leke med vennene sine, og jeg føler meg fryktelig ensom. 

Andre som har hatt det på samme måte hvor det har blitt bedre etterhvert?

Anonymkode: 0b4e1...0ab

Ikke lett dette. Jeg var nyinnflyttet i kommunen, og ikke så utadvendt. I bhg kjente alle hverandre fra før. Jeg var 5 hjul på vognen. Satt sammen med de, men jeg var glad unger kom til bordet, for da fikk jeg iallefall snakket. I tillegg var jeg mye yngre enn de andre foreldrene. Det samme skjedde når de begynte på skolen. Det var en veldig ensom tid. Vi bodde der til de var ferdig med 6 klasse. Tror ingen av de merket at vi flyttet

Anonymkode: 3eccf...416

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn men jeg kjenner til den følelsen av å være alene på slike arrangementer. Vanskelig som ny å komme inn i etablerte grupper.. Har ingen andre råd enn å være mer frempå eller se deg rundt om det er noen andre foreldre som er i samme situasjon og oppsøke dem. 

Anonymkode: bde8a...8d4

[AnonymBruker]

Men tar du kontakt med folk og starter samtaler selv? Eller venter du på at andre skal kontakte deg? 

Anonymkode: 835b6...f42

[Gjest Solstråletårer]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men tar du kontakt med folk og starter samtaler selv? Eller venter du på at andre skal kontakte deg? 

Anonymkode: 835b6...f42

Og dette får man høre ofte. Hvorfor  tar man ikke kontakt selv. Vel hør her. Å komme inn i en klikk et rå vanskelig.  Folk kan være hyggelig  osv  men de inkluderer deg ikke. Mange har vært venner i mange år og det de snakker om går rett over hode på deg.  Viss dem da ikke ser deg. Rett og slett  oj var du her å...  det er forsatt som barne skolen . Det  er vanskelig å komme inn i varmen.  Spesielt når man er litt annerledes.  Som alene ,  litt sær eller stille. 

 

[AnonymBruker]

Sett deg ned sammen med de du har snakket mest med, start samtaler når du møter de på trening, vis at du ønsker kontakt og at du da synes det er hyggelig å snakke med dem. Jeg er ikke innflytter, men har fått to nære venninner (innflyttere) i forbindelse med skole og idrett. Det ene vennskapet startet med at A kom bort på en av treningene og vi pratet om barnas idrett og småbyen vi bor i. Neste gang vi møttes pratet vi litt mer osv , under turneringer kjørte vi samme og senere inviterte jeg henne og barnet hjem på besøk. B møtte jeg på foreldremøte, barn av ulikt kjønn, men de lekte sammen likevel. Samme her i grunnen, B spurte om vi (med barna) ville gå på kino... 

Man må ta initiativ selv, og kanskje gå over komfortsonen om man er introvert, men i det lange løp kan det lønne seg. Barnet ditt er såpass liten at det er naturlig å invitere mor og barn feks på besøk, kino, skogstur, og slik kan vennskap mellom voksne oppstå. 

Jeg er nok utadvendt og har lett for å snakke med andre, men det har ikke alltid vært sånn. Som yngre var jeg langt mer beskjeden og syntes det var tryggest å sitte sammen med foreldre jeg kjente fra før. Jeg snakket likevel med de jeg ikke kjente om de viste de var åpen for en prat. Det kan lett mistolkes at man er beskjeden, og omgivelsene tror man er avvisende, et smil og en kommentar om feks kampen eller juleavslutningen kan være døråpner. Ikke vær redd for at noen IKKE ønsker at du setter deg ned på samme bordet, de aller fleste er glad for å sitte sammen med noen og småprate. 

Anonymkode: 66ba0...b91

[AnonymBruker]

Jeg har det også slik! Men nå er jeg (heldigvis?) slik laget at det ikke er så viktig for meg å få nye venner og bekjentskaper. Det er nok stress i hverdagen allerede, med to barn med ulike aktiviteter, barnehage og småskole, om jeg ikke også må produsere masse small-talk i kleine sosiale settinger.

I starten følte jeg meg helt alene på f.eks. foreldremøter. Men når man klarer å se lenger enn de dominerende gjengene, er det faktisk flere einstøinger blant foreldrene. Det er f.eks. den somaliske moren som sitter der helt taus med tolken sin, den smågale moren som rekker opp handa og har innvendinger til hvert eneste punkt som diskuteres og alltid lager masse styr og derfor ikke kommer inn i varmen blant de andre,  og for ikke å snakke om de som aldri/sjelden er tilstede på slike møter da de synes det blir for mye pes, og heller vil bruke de få ledige timene de har i uka til å slappe av.

Neste gang skal jeg ta med en bok (eller en avis, det er kanskje mer sosialt akseptert). Og drite i at jeg ikke er med i en gjeng!

Anonymkode: 59fae...0d2

[AnonymBruker]

Høres jo ut som du har gjort alt riktig.

Har barnet ditt noen gode venner i klassen, som dere inviterer med hjem? For da må jo foreldrene til barnet hente, og inviter inn på en kopp kaffe/te da. Så får dere en liten prat da. Gjør det gjerne med flere barn, og inviter inn hver gang. Her tok det lang tid og bli kjent med de andre, men med tid har jeg blitt kjent med noen.

Anonymkode: 801b5...15d

[Arkana]

Når du er ny burde de andre lagt merke til det og hjulpet deg inn i varmen, men samtidig kan man ikke sitte og vente på invitasjon, man må selv ta initiativ. Gå bort og snakk med dem (start med noen du vet hvem er, foreldrene til dine barns venner, disse skal du tross alt ha en del med å gjøre i årene som kommer), de aller fleste mennesker er hyggelige. Og jeg synes ikke man automatisk skal anta at etablerte grupper er ekskluderende og lite interesserte i nye mennesker, det er ikke en holdning som hjelper på å bli inkludert.

Endret 15. desember 2017 av Arkana

[våren14]

26 minutter siden, Arkana skrev:

Når du er ny burde de andre lagt merke til det og hjulpet deg inn i varmen, men samtidig kan man ikke sitte og vente på invitasjon, man må selv ta initiativ. Gå bort og snakk med dem (start med noen du vet hvem er, foreldrene til dine barns venner, disse skal du tross alt ha en del med å gjøre i årene som kommer), de aller fleste mennesker er hyggelige. Og jeg synes ikke man automatisk skal anta at etablerte grupper er ekskluderende og lite interesserte i nye mennesker, det er ikke en holdning som hjelper på å bli inkludert.

Enig i dette  Selv har vi flyttet til et nytt sted, og i jeg prøver å delta på alle de sosiale arrangementene jeg kan for å treffe folk. Det jeg gjør er å være veldig ærlig på at jeg er nytilflyttet (relativt) og ikke kjenner så mange enda, men at jeg jo ønsker å bli bedre kjent. Virker som at flere da er flinkere til å involvere meg/oss. Er jo noe med å vite at situasjonen er slik. Fort gjort å droppe infoen om at man faktisk søker litt kontakt fordi det føles litt kleint på en måte. Men da kan jo andre bare tro at du sikkert har din gjeng et annet sted eller noe f.eks. 

[AnonymBruker]

Jeg er utadvendt og snakker med alle, men det er vanskelig å komme inn i nye grupper.

Selv om jeg er supersosial og utadvendt så har jeg hatt det på akkurat samme måten som TS i alle år. Jeg har hatt tre barn med store aldersforskjeller, så jeg har vært ung mor, mellomung mor og "gammel" mor, men det har vært likt alle tre gangene. Det er fryktelig vanskelig å komme inn i et etablert miljø.

Første gangen var det ekstra vanskelig. Jeg var alene og veldig, veldig ung. De andre mødrene så på meg med kjempeskepsis, og jeg fikk inntrykk av at de var redde for at jeg skulle "ta fra dem" mennene deres. 

Jeg syns det høres ut som du gjør ting riktig og bra, TS. Bare gi det litt tid og vis at du er interessert i å bli kjent. Og så har du jo barn som har samme interesser som de andre barna og er trener, så du syns jo, du blir lagt merke til. Og så har dere noe felles å snakke om.  

Anonymkode: 68574...559

[AnonymBruker]

Har det på samme måtte, prøver å prate og bli kjent, men nytter ikke har 2 barn 3 og 7 klasse like ille i begge klassene og det har ikke blitt bedre med årene. Føler meg utfryst. 

Anonymkode: 77e3f...f4f

[GammelKaktus]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det også slik! Men nå er jeg (heldigvis?) slik laget at det ikke er så viktig for meg å få nye venner og bekjentskaper. Det er nok stress i hverdagen allerede, med to barn med ulike aktiviteter, barnehage og småskole, om jeg ikke også må produsere masse small-talk i kleine sosiale settinger.

I starten følte jeg meg helt alene på f.eks. foreldremøter. Men når man klarer å se lenger enn de dominerende gjengene, er det faktisk flere einstøinger blant foreldrene. Det er f.eks. den somaliske moren som sitter der helt taus med tolken sin, den smågale moren som rekker opp handa og har innvendinger til hvert eneste punkt som diskuteres og alltid lager masse styr og derfor ikke kommer inn i varmen blant de andre,  og for ikke å snakke om de som aldri/sjelden er tilstede på slike møter da de synes det blir for mye pes, og heller vil bruke de få ledige timene de har i uka til å slappe av.

Neste gang skal jeg ta med en bok (eller en avis, det er kanskje mer sosialt akseptert). Og drite i at jeg ikke er med i en gjeng!

Anonymkode: 59fae...0d2

Hehe, som jeg skulle sagt det selv.🤗

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bør vel gjerne gi det litt tid, men jeg føler meg så ensom når det gjelder arrangementer i forbindelse med klassen til barnet mitt som går i 1.klasse. Alle andre foreldre kjenner hverandre fra før da de enten er vokst opp sammen eller barna har gått i samme barnehage. Det ble arrangert en slags idrettsskole før de begynte på skolen slik at de skulle bli kjent med hverandre da mesteparten av barna ikke gikk i samme barnehage, og vi var med hver uke i ca 1 år. Jeg stiller opp på alt av aktiviteter som skolen arrangerer, til nå har det vært halloweeen og lysfest. Jeg er trener for laget barnet mitt spiller på sammen med en annen forelder i klassen, men jeg føler jeg faller utenfor. Det er kjedelig å stå alene på slike arrangementer fordi barnet mitt selvfølgelig har lyst å leke med vennene sine, og jeg føler meg fryktelig ensom. 

Andre som har hatt det på samme måte hvor det har blitt bedre etterhvert?

Anonymkode: 0b4e1...0ab

Inviter de andre på grillfest og del ut is til alle i foreldremøtet, så ser de deg! 

Anonymkode: f453b...e01

[AnonymBruker]

Har det på samme måte som deg. Fikk barnet mitt når jeg var tenåring så har alltid falt litt mellom alle stolene der. Føler jeg ikke skulle hatt noe å sagt så har alltid holdt meg i bakgrunnen. Nå går barnet i 7.klasse og jeg er fortsatt litt sånn utenfor(vi flyttet i 4.klasse) men jeg har bare slått meg til ro med at jeg aldri får noe nettverk i klikkene her. Jeg har et par gode venninner fra studietiden og noen barndomsvenner som jeg treffer et par ganger i året. Orker ikke prøve å presse meg inn i er miljø som ikke er åpen for det. 

Anonymkode: b4dc4...f5a

[AnonymBruker]

3 hours ago, Solstråletårer said:

Og dette får man høre ofte. Hvorfor  tar man ikke kontakt selv. Vel hør her. Å komme inn i en klikk et rå vanskelig.  Folk kan være hyggelig  osv  men de inkluderer deg ikke. Mange har vært venner i mange år og det de snakker om går rett over hode på deg.  Viss dem da ikke ser deg. Rett og slett  oj var du her å...  det er forsatt som barne skolen . Det  er vanskelig å komme inn i varmen.  Spesielt når man er litt annerledes.  Som alene ,  litt sær eller stille. 

 

Kjenner meg godt igjen det du skriver.

Anonymkode: 05fb0...0c7

[AnonymBruker]

Takk for alle svar!

Enig i at man må ta initiativ til å prate sammen og bli kjent, og jeg gjør det. Jeg slår av en prat, men til nå har hver samtale faktisk blitt avbrutt av at en annen forelder har ønsket å ta med seg vekk den jeg snakket med, stortsett for å røyke. Ikke så veldig aktuelt å begynne med røyking for å bli kjent 😉

Barnet mitt har også hatt besøk av flere fra klassen, og vært i besøk selv, men det virker som at menneskene som bor her i bygden trives best med de de kjenner, og derfor ender opp med å holde seg med de selv om de slår av en prat med meg på arrangementer. 

En av mødrene ønsker å få i gang en mødregruppe med aktiviteter ca 1 gang i mnd for at alle mødrene skal bli kjent og for å gjøre klassemiljøet enda bedre enn det er. Tenkte å hive meg med der óg, så får vi se.

Anonymkode: 0b4e1...0ab

[AnonymBruker]

Ok, men bygd er bygd. Da er det slik.

Anonymkode: f453b...e01