Ufrivillig barnløs, jul og stemorsrollen - noen råd?

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en veldig bra mann som har 2 barn (ungdommer) fra før. De er hyggelige og ålreite, og har vært det siden faren deres og jeg ble sammen for 6 år siden. Vi har et godt forhold. De siste 3 årene har samboeren min og jeg prøvd å få egne barn. Det har foreløpig ikke gått, og vi har vært til utredning som har slått fast at det er veldig liten sjanse for at vi skal få det til uten hjelp/prøverør. Vi er usikre på om vi vil gå for prøverør (kan ikke nok om det). Det gjør meg veldig lei meg, jeg synes det er vanskelig da jeg har ønsket meg barn så lenge jeg kan huske. 

Til utfordringen: I år skal samboeren ha barna sine i jula, som annenhvert år. Barna og han har har pleid å feire hos hans foreldre, men hans foreldre har nettopp flyttet til et mindre hus, og i et ivrig øyeblikk bestemte samboer og jeg oss for å invitere hans foreldre til å feire jul hos oss. Altså svigers, stebarn, samboer og meg til jul. I utgangspunktet veldig hyggelig. Men utfordringen min er at jo nærmere jeg kommer jul, jo vanskeligere blir det, og jo tristere blir jeg. Det er så mange ting med jul som er knyttet til familie og barn, og jeg føler meg så ensom og alene. Jeg gråter så og si hver dag nå, og jeg klarer knapt gå ut døra uten å se barnefamilier og folk som smiler og koser seg sammen med barna sine. Det er som om det er et stort, svart hull inni meg, om dere skjønner. Et savn og en ensomhet jeg ikke vet hvordan jeg skal sette ord på, men som er ganske altoppslukende om dagen.

Det vondeste er at det blir stadig vanskeligere for meg å være sammen med han og barna hans. Han er en veldig god far, og de er veldig nære hverandre, og det gjør så vondt å sitte og se på hvor fint de har det, hvor fint det er å ha egne barn. Han prøver å inkludere meg, men jeg trekker meg unna for å slippe å ha det vondt. I det siste har dette ført til en del krangler (oss mellom, aldri foran barna), og nå er vi usikre på om vi skal feire jul hjemme eller hver for oss. Han har sagt at jeg kan bli med til hans foreldre, men hvis jeg blir med dit, får jeg ikke møtt min egen familie (de bor langt unna). Foreldrene mine skal være hos kjæresten til søstera min (hos hans familie) og søstera på julaften, så det er ikke plass sammen med dem. Så hvis vi ikke feirer jul her hjemme, kommer jeg til å være alene på julaften. Han har sagt at han vil ha meg med til sine foreldre, men det løser ikke problemet + det fører til at jeg ikke får sett min familie. Samtidig vet jeg ikke om jeg klarer å være sammen med dem. 

Jeg gruer meg så til jul at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, annet enn å lufte det og kanskje få noen råd. Må jeg bare "suck it up", akseptere at det er vanskelig, stå i det, og feire jul her hjemme? Er det bedre om barna og han reiser til hans foreldre (som fører til at jeg blir hjemme alene)? Er det noen måte jeg kan forklare han hvordan det føles, sånn at han kan ta mer hensyn til meg? Hvis du har den klumpen i magen/sorgfølelsen/tomheten, hvordan forklarer du den? 

Anonymkode: 7803c...45f

[AnonymBruker]

Du forteller hvordan du har det til din samboer og skaffer deg hjelp. Men å skyve han og barna vekk er bare ondskapsfult. Du må bare takle det. De er din familie enten du liker det eller ei. Jeg har mistet 20 ganger og vil aldri kunne få barn. Jeg og samboer gikk fra hverandre pga sorgen. Et det noe jeg er takknemlig for så er det mine tre stebarn som jeg har like mye kontakt med ennå Uten de så hadde jeg ikke overlevd. 

Anonymkode: e29da...138

[HalldirV2]

Du er jo en del av familien, og det har du vært i 6 år nå. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde det litt på samme måte denne jula, men her er det ikke noen «hans» barn inne i bildet, ingen av oss har barn fra før. For meg blir det også sårt å feire jul sammen med flere barn til stede, det er bare sårt. Men mannen min vet hvordan jeg føler det, og blir det for ille har jeg bestemt meg for å dra hjem, og grine der. Det siste har jeg ikke fortalt han om.

Hvor nært forhold har svigerforeldrene dine og mannen din? Går det an å forklare at ting er litt vanskelig for deg, og at det kan være du drar tidlig hjem? Min erfaring er at åpenhet blir møtt med forståelse. Men det kan jo også være en påkjenning, det respekterer jeg.

Eventuelt, kan du dra en hvit løgn hvis det blir for tøft å være hos svigers? At du ikke er helt bra, og har lyst til å dra hjem og slappe av?

Håper dere finner ut av det, en god klem til deg ❤️

Anonymkode: c4ca6...578

[Måbarefåsiat...]

Sorgen er dyp, det kan jeg forstå. Men å ta avstand fra den familien  du har, det gir ingen mening. Selv om jeg skjønner hvor sårt alt er.
Sjekk ut siden onskebarn.no - det er en forening du burde melde deg inn i. De starter sorgkurs i januar så jeg n. Kanskje det kunne være noe for deg?

[AnonymBruker]

TS her. 

Tusen takk for innspill, forslag og varme ord. Det hjelper å få dele det med dere.

Svigerfamilien er hyggelige folk, men de snakker ikke om vanskelige ting, og samboeren min vil ikke at folk skal vite at vi sliter med å få barn. Verken barna hans eller foreldrene hans vet det (mine vet det). Hadde det vært opp til meg, hadde de fått vite det. Men det er ikke en beslutning jeg kan ta. Det er det å skulle være sammen med noen som man vet blir vanskelig som er vanskelig. Men dere har åpnet øynene mine for en ting som jeg tidligere ikke har tenkt på: Jeg definerer meg selv ut av familien. De er veldig annerledes enn min familie, men dette er kanskje noe jeg må jobbe med. Å bli en del av familien. 

Stor klem til deg også, AnonymBruker 04. 

Sorgkurs høres veldig nyttig ut, og skal sjekke ut onskebarn.no. 

Takk igjen. Er det flere innspill, mottas de med takk. 

Anonymkode: 7803c...45f

[AnonymBruker]

Hvis jeg var deg, ville jeg satt alle kluter til på å lese meg opp på prøverør, så blir du kanskje litt mer gira, får opp håpet og evner å gjennomføre julen slik den var planlagt. 

Det er helt normalt å være litt frynsete rundt juletider. 

Men synes det er rart at du ikke har lest deg opp på prøverør/IVF hvis du kjenner på ønsket om barn så sterkt. 

Anonymkode: f7bcf...799

[Kvinne87Rogaland]

Et vennepar av meg prøvde lenge uten å lykkes. Så ble de gravide med prøverør og fikk verdens herligste gutt. Så ble de gravide på naturlig vis rett etterpå og fikk ei lita jente.

Ikke gi opp håpet! Prøv å nyt jula og kanskje 2018 er deres år ❤

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke bare hive dere på prøverør? Får inntrykk av at det har blitt veldig vanlig og det blir jo barn ut av det for mange  

Anonymkode: 0e14a...cd2

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt at dette er veldig vanskelig for deg.

Men jeg skjønner ikke hva du mener med at dere ikke har satt dere inn i prøverør? Nå sier jeg ikke at det vil lykkes for dere på den måten heller, men jeg fatter ikke helt hvorfor dere har ventet i hele 3 år med å undersøke dette.

Jeg aner jo ikke om dere har helt spesielle tilstander her, men dette er jo noe en god del par utredes for - og starter med etter kun 1 års prøving.

Bestill time hos fastlegen for henvisning nå, og begynn prosessen. 

Så må du dessverre belage deg på at det blir vanskelig for deg, men som du sier; du definerer deg jo ut av familien her. Og det går ikke om dere skal forsøke å få barn sammen. 

Kanskje det kan hjelpe for dere å være litt åpne om at dere strever med dette her, og at det er spesielt vanskelig for deg.

Anonymkode: acb00...8df

[Gjest Annypanny]

Kjære TS ❤️ 

Kjør på med prøverør! Det er ikke så komplisert som du tror, og det er faktisk veldig mange som blir gravide på denne måten 😊 Flere enn du tror, for det er ikke så mange som roper høyt om det.

Jeg var i samme situasjon som deg. Ble samboer med en som hadde barn fra før. Vi fikk ikke til å bli gravide, og jeg gikk helt i kjelleren. Skulle jeg aldri få bli mor?

Etter en prat med fastlegen min satte hun oss i kontakt med St.Olavs hospital. Der fikk vi verdens beste hjelp og oppfølging. En liten måned med noen medisiner, et vellykket egguttak og VIPS så var jeg gravid 😊 Jeg hadde gått inn i DEN depresjonen helt uten grunn! Prøverør var mye enklere og vanligere enn jeg hadde trodd. Det høres så fremmed, skummelt og teknisk ut, men det er faktisk helt greit altså! Det er bare å hoppe i det kjære deg. Masse lykke til! ❤️

[AnonymBruker]

Hvis du ønsker deg barn og mannen er med på det så er det jo ingen tvil, dere går for prøverør. Er ikke så vanskelig som det høres ut som. Så skal du se det blir baby i 2018.

Anonymkode: 1e56b...18d

[Lidis88]

Jeg kjenner såå mange som har fått livets største gave med prøverør (alle var sjanseløse uten) :D

Ellers slenger jeg meg på alles kommentarer her at dette er familien din status og de må du ta vare på