Forelsket i sykt sjalu mann- hvor mye skal man godta?

[Gjest Sukk]

Jeg er blitt sammen med en på nesten alle måter flott mann. Han har alle de kvaliteter jeg aldri trodde jeg ville finne i en og samme mann og har tatt meg med storm og vel så det.

Men det "må" liksom være en hake. Han er veldig sjalu- men ikke sånn som man kanskje forventer. Han er smertelig klar over det og hadde tenkt på å få profesjonell hjelp til det allerede før jeg møtte ham. Nå har han fått time hos psykolog, noe jeg etterhvert har krevd om det skal bli noe mer mellom oss.

Vi har det 99% av tiden kjempefint, og til daglig tåler han å høre mer om mine ekser enn jeg om hans. Han spør og graver utrolig mye, noe som er greit nok, men jeg er ikke like interessert i hans fortid siden jeg heller vil vite hvordan han er idag, heller enn hvordan han var før.

Men så er det noen ganger disse spørsmålene går fra nysgjerrighet til helt psyke anfall av sjalusi. Det kan utløses av de minste ting, og da stiller han spørsmål som både er urettferdige, forutinntatte og umulige å besvare. Det skjer ca en gang i uken, og sent på kvelden, og på tekstmelding. Aldri når vi er sammen sånn fysisk.

Igår var en sånn kveld. Bakgrunnen for det var at da jeg møtte ham, var jeg på flørtern med en annen, men det var aldri noe seriøst mellom oss. Denne annen hadde en venn som jeg ofte møtte ifbm fester etc. Jeg pratet med ham slik man gjør med bekjente man kommer godt overens med på bekjentes vis. Han var singel og lurte veldig på om jeg ikke kunne sette ham i kontakt med noen av mine single venninner, og en helg da jeg var med to single venninner (før jeg møtte min nåværende) drev han og han jeg var på flørtern med og sendte mms'er av seg. Bare tulleopplegg- men bildene lå fortsatt på telefonen min da jeg møtte kjæresten min. Han så gjennom telefonen min en kveld, og lurte på hva bildene var. Jeg fortalte ham om det og det ble ikke mer snakk om det. Ved en senere anledning, etter at jeg møtte kjæresten min, var denne vennen interessert i å være med på et frivillig opplegg for hjemløse, men det ble aldri noe av det.

Igår begynte han å spørre meg ut om hva som tiltrakk meg ved ham. Jeg sa jeg ikke var tiltrukket av ham siden han som mann i forhold til en kvinne er utrolig primitiv og barnslig macho. Så lurte han på hvorfor jeg prøvde å spleise ham med en venninne av meg hvis han var så fæl. Jeg sa at det var mest på gøy og at det kunne jo hende min venninne likte ham selv om jeg ikke gjorde det. Men han skjønte ikke det der. Jeg måtte jo like ham, siden jeg absolutt skulle ha ham med på det frivillige opplegget. Jeg skulle ikke absolutt ha ham med, sa jeg, han ble interessert i det selv da jeg fortalte at jeg skulle være med, og spurte om de trengte flere. Men likevel virket det som det var noe jeg skjulte, siden jeg svarte så rart helt fra første spørsmål, mente han. Han lurte fortsatt på om jeg ble tiltrukket av den type menn. Jeg sa at det var jeg jo åpenbart ikke, siden kjæresten min, altså han som spurte meg ut, er den rake motsetningen av denne vennen.

Det er så utrolig urettferdige spørsmål, minner meg om en hekseprosess. Han spør ikke OM, han spør bare om HVORFOR. Etter en stund ender det alltid med at han ber om unnskyldning og sier han vet det er feil, etter at jeg har forklart ham at jeg blir faktisk veldig lei meg når han mistenkeliggjør meg på den måten. Jeg lever jo søren meg som en nonne, jeg fortjener ikke det der. Det er samme handlingsmønster som en som slår, forskjellen er kanskje bare at han er klar over problemet sitt og villig til å gjøre noe med det. Han har time hos psykolog og det kommer sikkert til å gå bedre- jeg blir bare så sliten av disse kveldene med beskyldninger, antakelser, insinueringer og hekseprosess-spørsmål!! Han kunne ikke vært mer urettferdig om han hadde anklaget meg for å være kriminell fordi naboen min har miksmaster! Det er så absurd!

Vet ikke riktig hva jeg forventer å få av svar her, men... noen som har opplevd noe lignende kanskje, og har tips til hvordan jeg skal takle det? Har gitt grei beskjed om at jeg ikke har tenkt å leve med det og at han må komme det til livs om han tenker å være sammen med meg, og det skal han jo også siden han begynner å gå i terapi... men hva bør man si eller ikke si, gjøre eller ikke gjøre når de begynner sånn som det der??

[Gjest Anonymous]

Siden han er klar over problemet så stopp ham før han virkelig får satt i gang. Si at dette vil jeg ikke svare på og at han er urimelig.

Flott at han skal til psykolog, men vær klar over at det kommer til å ta lang tid å endre atferden. Kanskje du kan være med på en time slik at dere sammen kan snakke om hvordan du skal møte ham når han starter.

Lykke til

[Gjest porselen]

Når du spør på den måten så virker det som at du ønsker å tilpasse deg hans måte å være på, og det blir helt feil. Han må sørge for å få den hjelpen han trenger slik at han ikke ødelegger forholdet med mistenksomheten sin.

Hvis du skal tilrettelegge måten du svarer på og spør på så kommer du til å bli utslitt, fordi du aldri kan slappe av ordentlig.

Han trenger hjelp til å lære seg å forstå at du ikke farer med sprøyt, men det må komme fra han og med hjelp fra psykologen. Og så får du se hvordan det går og ta det derfra hvis det ikke skjer forbedringer.

Lykke til.

[Gjest Anonymous]

Dette er uakseptabel oppførsel, og når du merker at han begynner kan du bare si at du ikke vil snakke med ham før han slutter. Jeg var selv i et slikt forhold og det var utrolig slitsomt, samtidig som det føltes fryktelig urettferdig for jeg gjorde jo aldri noe han med rette kunne reagere på.

Ellers er det veldig bra at han er klar over problemet og vil gjøre noe med det.

[Annie]

Har gitt grei beskjed om at jeg ikke har tenkt å leve med det og at han må komme det til livs om han tenker å være sammen med meg, og det skal han jo også siden han begynner å gå i terapi... men hva bør man si eller ikke si, gjøre eller ikke gjøre når de begynner sånn som det der??

Flott at du har gitt han beskjed om at du ikke finner deg i det og heller ikke kommer til å finne deg i det i fremtiden. Bra at han søker hjelp for det også.

Jeg vet at jeg ikke hadde klart det, og ved minste lille tegn på "forhør" hadde jeg blitt sint og det virker jo gjerne mot sin hensikt...

Har egentlig ikke noe fornuftig å si bortsett fra LYKKE TIL!!!

[glaciera]

Som en evig skeptiker ville jeg trådd varsomt her.

Hvis det var meg som hadde en sånn mann på gang så ville jeg ventet med å gå inn i et skikkelig forhold til han var nærmest ferdig behandlet i terapi for sjalusien sin. Jeg skjønner at du er glad i ham og ønsker å få til dette, men tusenvis av jenter før deg har gått gjennom helvete på jord med sånne karer i livet sitt. Karer som sjekker dem på alle bauger og kanter, spør dem ut om alt mulig, er mistenksomme til alt, nekter å godta det når det blir slutt og plager og forfølger dem slik at selv når forholdet er over dominerer dem hele tilværelsen deres.

Beklager, jeg tror det er en dårlig idé. Gi ham en real sjanse når han har bevist at han mener alvor, ikke før.

[Væren]

Jeg har en venninne som har brutt ut av et 20 år langt ekteskap delvis på grunn av at sjalusien drepte kjærligheten. Kjenner også andre som føler seg lenket på armer og bein på grunn av sjalusi.

Det er - som andre her sier - veldig bra at han ser han har et problem, og at han er villig til å gjøre noe konkret for å forandre seg. Regn med at dette kan ta tid. Det handler om å forandre en personlighet, og det er ikke gjort i en håndvending!

Hvis jeg hadde følt at min livsutfoldelse ble begrenset av en sjalu mann, hadde jeg nok takket for meg før det ble altfor alvorlig mellom oss. En viss grad av sjalusi kan bare være sunt og godt; man skal kjenne det litt når noe truer og man skal gjerne være litt redd for å miste den man er glad i! Men når sjalusien i stor grad preger forholdet dere i mellom, er det i det minste nødvendig å tenke over hva som skjer. Du må underveis hele tiden ta stilling til om det er dette du ønsker deg og om du kan tenke deg å ha det på denne måten, kanskje i flere år.

Ingenting er bedre om det kan ordne seg, ettersom han ellers virker til å være en "drømmemann" på mange måter. Men vær realistisk.

[Gjest Gjest - nå]

Hei

Det er mulig å endre seg. Mannen min var sjalu, men ble mer og mer sjalu med årene. Han fikk hjelp til å endre på det, og nå er sjalusien på et akseptablet, normalt nivå. Ingen lange utspørringer hvis jeg kommer litt seint hjem, f.eks og ingen surmuling hvis jeg var ute med venner og han ikke var med.

Lykke til

[Gjest Anonymous]

Min ex var av det utrolige sjalu slaget. Jeg kunne ikke se på andre menn, og de måtte ikke si et ord til meg.. Da var det fare for slåsskamp.

Han var extrem da, og begre rant over da jeg fikk valget mellom han og sønnen min. Han ville visst ike godta at han måtte dele meg. Så han dro....

Greit var det, var dritlei av hele fyrn pga sjalusien hans.

Fint og høre at mannen din er klar over problemet sitt og vil gjøre noe med det.

Ønsker dere lykke til, håper ting løser seg for dere...

[Gjest Lina]

Jeg hadde en kjempe sjalu kjæreste i 2,5 år. Først i ettertid har jeg skjønt hvor sjalu han virkelig var. Jeg var 17 da vi ble sammen, og det var mitt første seriøse forhold. Jeg lurte hele tiden på akkurat det du spør om "hvor mye skal jeg akseptere?". I ettertid tror jeg at når du stiller det spørsmålet aksepterer du allerede for mye. Da er det allerede alarmer som ringer.

Hvis du er i startfasen av et forhold med han ville jeg vurdert å gjøre det slutt. Selv om dette er hans problem, og han skal til psykolog er det noe dere begge kommer til å måtte jobbe med. Min x innså også at han hadde et problem (av og til). Hvis vi snakka seriøst om det, og jeg argumenterte logisk og fortalte meg hvordan jeg følte det forstod han. Og han tilbød seg også "å søke hjelp". Men det ble aldri noe av. Jeg gjorde det slutt kort tid etter. Mest på grunn av sjalusien.

Hvis det var noe han ikke ville jeg skulle gjøre, som å dra på fest, gå ut med venner osv kom spørsmål som "hva er viktigst xxxx eller jeg?". Med en sånn argumentasjon kan du nesten få hvemsom helst til å gjøre hvasomhelst!

Nå er jeg i et nytt forhold, og kjæresten min er verden skjønneste. Men med en gang jeg møtte han var jeg livredd for at han kom til å være like sjalu. Det er alltid i bakhodet mitt. Hvis han kommer med en spøk/kommentar som f.eks "jeg vil heller at du skal være hjemme med meg!" ser jeg blinkende røde farelys med en gang. Selv om det er en spøk eller ment positivt.

Jeg merker også at jeg er ukomfortabel rundt (gutte) vennene hans, fordi jeg tror han studerer meg. Også kommer til å krangle om det etterpå.

.... Uansett, lykke til! Det er ikke lett.

[Gjest Anonymous]

Du må tåle og leve som fange og stå til rette for alt. hva med den dagen du flytter sammen med han+ Stik før det er forsent. At han kan få help til problemet? tja,men kurert? Nei.

[diddi]

Jeg hadde en kjempe sjalu kjæreste i 2' date='5 år. Først i ettertid har jeg skjønt hvor sjalu han virkelig var. Jeg var 17 da vi ble sammen, og det var mitt første seriøse forhold. Jeg lurte hele tiden på akkurat det du spør om "hvor mye skal jeg akseptere?". I ettertid tror jeg at når du stiller det spørsmålet aksepterer du allerede for mye. Da er det allerede alarmer som ringer.[/quote']

Hvorfor skal man være nødt til å stille dette spørsmålet? Kom deg ut av det og la han ordne opp i sine problemer. Dette er hans problem. Ikke gjør det til ditt.