Skilsmisse uansett alder

[AnonymBruker]

Leste i Aftenposten i dag, Frode Thuen, om par som skiller seg sent i livet (70). Blir litt sliten, eller hva jeg skal kalle det. Det står at det gir store ringvirkninger til barna, selv om de er voksne og gift selv.

Så da er vel konklusjonen at hvis du først har fått barn, så skal du leve resten av livet ditt med å sette barna før deg selv. Det er bare å holde ut! Hvis du trodde at det var lurt å vente til barna ble store, så er det like ille som når de er små og forholdet til dem har større mulighet til å kjølne. Du kan aldri tenke på din egen lykke, for tenk så trist for barna (på 30)!

Jeg må bare få sagt at voksne barn som gjør seg selv til offer når foreldrene deres skiller seg, er ekstremt selvsentrerte og egoistiske, som vil at foreldrene deres skal hangle seg igjennom de siste 20-30 årene av livene sine i ulykkelig ekteskap bare fordi det er det hyggeligste for de voksne barna. Nå har jeg ingen planer om å skille meg selv, men om det hadde blitt sånn så håper jeg virkelig at jeg har oppdratt barn som ikke synes synd på seg selv for at vi tra ansvar for vår egen lykke når de har flyttet ut! Det hadde gjort meg SÅ trist å oppdage at mine fine barn var noen selvsentrerte drittunger i voksen alder.

Anonymkode: 5094d...bd0

[AnonymBruker]

Så hvis barna blir lei seg gjør de seg selv til offer? Nei, en får vel heller skille seg og håpe på det beste. Men synes du ser litt rart på dette og lurer på om du kanskje misforstår innholdet i det som sies. 

Anonymkode: b6aaf...7d0

[AnonymBruker]

Hvorfor konkluderer du med det? Jeg finner ikke artikkelen, så jeg vet jo ikke hva forfatteren av den skriver, men om du konkluderer sånn bare basert på uttalsen om at det får ringvirkninger, så synes jeg du er temmelig på jordet. 

Selvsagt får det ringvirkninger for resten av slekten, og selvsagt blir også voksne barn lei seg! Det betyr ikke at man er selvsentrert, og det betyr heller ikke at foreldrene ikke skal kunne skille seg. 

Man har lov til å gjøre noe som er det beste for en selv, selv om andre blir lei seg av det. Og man har også lov tli å bli lei seg for at andre velger noe som får triste konsekvenser for en selv. Det er forskjell på at "Ole blir lei seg", og "Ole blir lei seg og lager bråk så foreldrene skal la være å skille seg". Jeg hadde blitt kjempelei meg om foreldrene mine skilte seg, selv om jeg nå er i slutten av de harde tredveåra. Men jeg ville da ikke prøvd å nekte dem å skille seg av den grunn? På samme måte som at de ble kjempelei seg da vi flyttet til andre kanten av landet, men de prøve da ikke stoppe oss, tvert imot hjalp de oss å pakke og kjørte store deler avflyttelasset for oss og ga oss innflytningspresanger og lykkeønskninger. 

Så her er det du som drar konklusjoner ut av løse luften. 

Anonymkode: bb3c3...fbf

[RoH]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Leste i Aftenposten i dag, Frode Thuen, om par som skiller seg sent i livet (70). Blir litt sliten, eller hva jeg skal kalle det. Det står at det gir store ringvirkninger til barna, selv om de er voksne og gift selv.

Så da er vel konklusjonen at hvis du først har fått barn, så skal du leve resten av livet ditt med å sette barna før deg selv. Det er bare å holde ut! Hvis du trodde at det var lurt å vente til barna ble store, så er det like ille som når de er små og forholdet til dem har større mulighet til å kjølne. Du kan aldri tenke på din egen lykke, for tenk så trist for barna (på 30)!

Jeg må bare få sagt at voksne barn som gjør seg selv til offer når foreldrene deres skiller seg, er ekstremt selvsentrerte og egoistiske, som vil at foreldrene deres skal hangle seg igjennom de siste 20-30 årene av livene sine i ulykkelig ekteskap bare fordi det er det hyggeligste for de voksne barna. Nå har jeg ingen planer om å skille meg selv, men om det hadde blitt sånn så håper jeg virkelig at jeg har oppdratt barn som ikke synes synd på seg selv for at vi tra ansvar for vår egen lykke når de har flyttet ut! Det hadde gjort meg SÅ trist å oppdage at mine fine barn var noen selvsentrerte drittunger i voksen alder.

Anonymkode: 5094d...bd0

 

At du (og andre) ikke skjønner menneskers (i dette tilfelle egne voksne barn) behov for og holde familien samlet er er for meg fullstendig uforståelig. Det tyder for meg på manglende evne til og sette seg inn i andres situvasjon, det gjør faktisk deg til et selvsentrert og egoistisk mennesker.  

Mennesker som lever ulykkelige ekteskap har som oftest et vesentlig eget ansvar her også.  

Endret 13. desember 2017 av RoH

[AnonymBruker]

Har ikke lest artikkelen. Men kan aldri tenke meg at voksne mennesker får varige mén av at foreldrene deres bryter ut av ulykkelige forhold. De må da få velge selv hvordan de skal leve livet sitt. Med mindre de flytter inn på sofaen til "ungene" sine med 10 kofferter stående utover hele stuen og griner 24/7 om hvor ulykkelig de er.

Anonymkode: ece99...fc9

[AnonymBruker]

Mine foreldre skilte seg mens jeg var godt voksen, gift og hadde barn. Det var absolutt kjipt for oss, og lagde definitivt ringvirkninger for hele familien. Det betyr ikke at jeg mener de skulle holdt sammen for vår del, eller at jeg i det heletatt har  visst dem at dem at dette var dritt. Tvert imot- jeg har støtter dem, hjulpet dem hele veien. 

Det er klart at det ikke påvirker meg i hverdagen på samme måte som det ville gjort om jeg bodde hjemme, men når det er et stygt brudd med mye konflikt og følelser blir man sittende litt i midten av det uansett. 

Min mor er blitt veldig ensom og litt deprimert etter bruddet, og vi er det eneste nettverket hun har, og dermed er det et stort ansvar for oss å ta oss av henne og sosialisere henne i en hektisk hverdag med småbarn. Som deprimerte flest suger hun mye energi, og gir ikke så mye tilbake. 

Hun er svært bitter på min far, og takler overhodet ikke å være i samme rom som han. For å vise hennsyn til henne trekker min far seg unna bursdager, julefeiring etc. Vi mister mye kontakt med ham, og han får ikke vært tilstede på store begivenheter. Det er veldig trist og sårt! Men da han har ny kone, mange venner og hobbier, mens min mor stort sett sitter helt alene hjemme, blir vi nødt til å prioritere henne. Det blir en sabla kabal for å få vært med alle (også svigers) i løped av julen. Vi føler et ansvar for alle, og det blir altfor lite tid til å slappe av med kjærnefamilien og fokusere på barna.

Min mor er faktisk såpass bitter at jeg må passe meg for å nevne noe som helst om min far for å unngå surmuling i timesvis. (Heg kan f.eks ikke bruke servicet hun vet jeg har fått av ham) Jeg må gjentatte ganger si at jeg ikke er interessert i å høre henne snakke dritt om ham.

Far bor i mitt barndomshjem, men ettersom hans kone har flyttet inn har det selvsagt blitt deres felles hjem. Det er ikke lenger naturlig å bare stikke innom og ta seg til rette slik vi pleide, overnatte når som helst etc. Det føles ikke som om jeg er hjemme, men som om jeg er en gjest. Dette er helt naturlig, og helt ok, men det føles likevel litt rart, som et lite tap av barndomshjemmets «trygghet».  

Det er både trist, og gjør ting vanskelig for oss at situasjonen er som den er. Jeg sitter ikke å synes synd på meg selv eller prøvde å få dem til å holde sammen, men det må være lov å føle at dette er kjipt? Du kan umulig mene at dette ikke har påvirket meg? 

Anonymkode: a9b18...359

[RoH]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mine foreldre skilte seg mens jeg var godt voksen, gift og hadde barn. Det var absolutt kjipt for oss, og lagde definitivt ringvirkninger for hele familien. Det betyr ikke at jeg mener de skulle holdt sammen for vår del, eller at jeg i det heletatt har  visst dem at dem at dette var dritt. Tvert imot- jeg har støtter dem, hjulpet dem hele veien. 

Det er klart at det ikke påvirker meg i hverdagen på samme måte som det ville gjort om jeg bodde hjemme, men når det er et stygt brudd med mye konflikt og følelser blir man sittende litt i midten av det uansett. 

Min mor er blitt veldig ensom og litt deprimert etter bruddet, og vi er det eneste nettverket hun har, og dermed er det et stort ansvar for oss å ta oss av henne og sosialisere henne i en hektisk hverdag med småbarn. Som deprimerte flest suger hun mye energi, og gir ikke så mye tilbake. 

Hun er svært bitter på min far, og takler overhodet ikke å være i samme rom som han. For å vise hennsyn til henne trekker min far seg unna bursdager, julefeiring etc. Vi mister mye kontakt med ham, og han får ikke vært tilstede på store begivenheter. Det er veldig trist og sårt! Men da han har ny kone, mange venner og hobbier, mens min mor stort sett sitter helt alene hjemme, blir vi nødt til å prioritere henne. Det blir en sabla kabal for å få vært med alle (også svigers) i løped av julen. Vi føler et ansvar for alle, og det blir altfor lite tid til å slappe av med kjærnefamilien og fokusere på barna.

Min mor er faktisk såpass bitter at jeg må passe meg for å nevne noe som helst om min far for å unngå surmuling i timesvis. (Heg kan f.eks ikke bruke servicet hun vet jeg har fått av ham) Jeg må gjentatte ganger si at jeg ikke er interessert i å høre henne snakke dritt om ham.

Far bor i mitt barndomshjem, men ettersom hans kone har flyttet inn har det selvsagt blitt deres felles hjem. Det er ikke lenger naturlig å bare stikke innom og ta seg til rette slik vi pleide, overnatte når som helst etc. Det føles ikke som om jeg er hjemme, men som om jeg er en gjest. Dette er helt naturlig, og helt ok, men det føles likevel litt rart, som et lite tap av barndomshjemmets «trygghet».  

Det er både trist, og gjør ting vanskelig for oss at situasjonen er som den er. Jeg sitter ikke å synes synd på meg selv eller prøvde å få dem til å holde sammen, men det må være lov å føle at dette er kjipt? Du kan umulig mene at dette ikke har påvirket meg? 

Anonymkode: a9b18...359

Trist og lese, og veldig forståelig.  

[Tiara07]

Man er vel ikke egoistisk fordi om man føler på en sorg når foreldre skiller seg i godt voksen alder??? Det er helt normalt at en familie er i sorg når slike endringer skjer i familien... Og det må de få lov til!!!!