Vi flytter til andre siden av landet - svigermor forbanna...

[AnonymBruker]

Hei! Jeg skal skrive en lang historie kort. Jeg er født og delvis oppvokst i Midt-Norge, men har bodd store deler av livet på vestlandet fordi mine foreldre flyttet hit med oss når vi var små. Har alltid vært i midt-Norge alle ferier, alle helligdager osv siden hele min familie er derfra. Foreldrene mine flyttet til Vestlandet utelukkende pga. jobb og har savnet midt-Norge siden. Nå har de slike jobber som gjør at de kan bo hvor de vil og de vil flytte, mine søsken har også lyst å flytte til midt-Norge. Jeg studerer, men er snart ferdig, og når jeg er ferdig kan jeg jobbe hvor som helst.

Jeg har en samboer som har reisejobb. Han jobber for tiden på sørlandet, men han er blitt varslet om at når det prosjektet er ferdig (omtrent samtidig som jeg er ferdig med studiene) så vil han bli flyttet til Trondheim på et nytt prosjekt der. Det er ikke langt unna mitt hjemsted og dit mine foreldre og søsken har tenkt å flytte til. Jeg luftet for min samboer at kanskje vi skulle pakke sakene og flytte nordover, siden jeg vil bli veldig alene på vestlandet hvis min familie flytter og han som sagt har reisejobb. Det er meningsløst at jeg skal være igjen her nede når alle jeg er glad i har flyttet nordover. Han var veldig positiv til det, og ettersom vi har snakket mer og mer - har vi kommet frem til at vi flytter. Min familie var selvfølgelig superglad for det, men svigermor er kjempesur. Hun sier at jeg tvinger han til å flytte dit, at hun aldri kommer til å se oss igjen osv. Jeg må presisere at min samboer må jobbe i Trondheim uansett om jeg flytter eller ikke. Han blir bare plassert der det er behov for han. Vi har prøvd å forklare svigermor at det mest sannsynlig bare blir for en periode - men hun tror oss ikke. Hun mener at vi blir boende der oppe med mine foreldre, så kommer vi til å få barn hun aldri får møte og som hun ikke blir kjent med osv. Jeg forstår ikke denne problemstillingen, for jeg har bodd langt borte fra min farmor hele livet - og jeg har et godt forhold til henne uansett. Men svigermor setter seg aldeles på bakbeina og vil ikke snakke med meg mer, og når hun snakker med min samboer gjør hun ikke annet enn å klage på denne forestående flyttingen.. Det skal også sies at min samboer har tre søsken som bor like i nærheten av svigers, så de blir på ingen måte ''forlatt''. 

Hva skal vi gjøre? Vi er vel ikke urimelige som flytter i denne situasjonen? Er jeg urimelig som ikke vil bli boende i et stort hus på vestlandet - helt mutters alene? Når både min familie og min samboer må bo på stedet jeg ønsker å bo på? 

Håper dette ble forståelig. Var litt vanskelig å beskrive uten å avsløre alt for mange detaljer.. 

Anonymkode: afbc4...937

[AnonymBruker]

Du er ikke urimelig!!! Jeg har vært i en lignende situasjon selv (uten å gå i detaljer),  og det var utrolig tungt. Det ødela igrunnen noen år for både meg og min samboer, og forholdet til den personen som satte seg sånn på bakbeina, fikk seg en alvorlig knekk selv om det er bedre nå enn da det var på sitt verste. Jeg følte det veldig urettferdig å få alle beskyldningene vi fikk fordi vi som par måtte finne ut av hva som var best for oss. Rundt oss var det jo fullt av mennesker som hadde ulike meninger om hva vi skulle gjøre, og alle hadde sine egne årsaker til å mene det de gjorde. Det var umulig å ta hensyn til alle, og vi måte jobbe veldig med oss selv for å finne ut av hva som var best for oss uten å tenke for mye på hva den ene eller andre mente. Jeg følte at vi klarte det til slutt, men det var tøft å stå i det. Vi bor nå langt fra den ene familien, men prioriterer i stor grad å reise til den andre i alle ferier. Det høres fullstendig urimelig ut av svigermor å nærmest forlange at du skal bli boende igjen alene! Og når hun i tillegg har andre barn i nærheten, blir det iallefall helt tullete! Vi fikk god hjelp av familievernkontoret til å tenke høyt rundt dette. Familiemedlemmet det gjaldt vag umulig å snakke med, og vi måtte bare håpe at det roet seg med tiden. Det gjorde det også, men det skjedde ikke over natta.

Anonymkode: 0fefe...d2d

[Gjest Mass]

Men hun blir jo sur fordi at hun liker å ha dere i nærheten, spesielt sønnen da. Hun ønsker å ta del i livet deres og i fremtidige barnebarns liv. Sikkert bare vanskelig med en forandring og overgang. La henne bare få kjenne litt på dette og vis at dere kommer jo på besøk og at de kan komme på besøk til dere. Send ofte bilder og la henne få ta del i livene deres selv om dere er langt unna.

[AnonymBruker]

Hehe,svigermor ass. Jeg møtte min kjæreste da vi begge bodde i Oslo og vi har bodd der siden. Det er min feil at vi bor her, da jeg tvinger han til det  må bare le...

Anonymkode: 03a6d...88b

[Glød]

Du er selvfølgelig ikke urimelig, foreldre har ingen ting med hvor barna bosetter seg. Spesielt ikke i deres situasjon der hennes egen sønn har denne reisejobben. Du har ingen plikt til å sørge for at hennes potensielle fremtidige barnebarn bor i nærheten av henne. 

[mimmis25]

Du er langt ifra urimelig. Du har din egen familie nå og dere skal ta valg som passer for dere. Svigermor har ingenting hun skal si på det.. 

Når det kommer til det at dere evt får barn hun aldri blir kjent med, så er jo det fullstendig opp til henne om hun inviterer dere nedover og kommer oppover på besøk. 

 

[makkapakka]

Blir svigermor stolt av at dere går arbeidsledige på vestlandet da, hvis dere blir igjen?

[AnonymBruker]

Kjære vene. Jeg har alltid bodd langt unna mine besteforeldre, men jeg har fått et utrolig nært forhold til dem uansett. Det blir hva man gjør det til. Dere skal da ikke sette hele livet på vent bare på grunn av hu. Å som du sier, samboeren din må jo dit uansett! Flytt og lev livet slik som dere ønsker, dere vil føle en stor bitterhet ovenfor henne dersom dere ikke får gjort det dere ønsker fordi hu setter seg på bakbeina å furter

Anonymkode: 6400c...cda

[bortebra]

Jeg synes hun overdriver reaksjonen veldig og lager unødig mye drama, men jeg skjønner jo også at det er en sorg for henne at dere flytter. Jeg synes det er utrolig kjipt når noen jeg er i nær relasjon til, det være seg venner eller familie, flytter fra byen min. Men derfra til å lage et helvete for dem fordi jeg har det vondt.... det er jo noe ganske annet. 

[AnonymBruker]

Du er ikke urimelig. Herregud, for en oppførsel! Mannen din må ta det opp med henne og sette en stopper for oppførselen hennes.

Anonymkode: 980dd...9db

[AnonymBruker]

Svigermor er voksen må ta ansvar for sine egne følelser. Klart hun er skuffa, men nå er det ikke at dere flytter som skaper avstand, men oppførselen hennes.

Dere må si det rett til henne. Og mannen din burde stå opp for seg selv. Si at han er lei hun maser, og klager på dette. At dere vil bruke tiden sammen henne på en hyggelig måte. Det blir litt vanskelig når hun skal bli så irritert. Og han må få det frem at dette er noe han vil, og ikke blitt påtvunget. 

Jeg har vært i lignende situasjon. Slo hardt ned på oppførselen. Først mye surhet, men så ble valgene våre godtatt. Så her må dere sette grenser. Mulig hun blir sur, men dårlig stemning er der alleredes. Greit å få det unna så det ikke utvikler seg. 

Anonymkode: c764a...770

[Gjest GoldenLioness]

Dere er voksne og har egne liv. Svigermor maser om at vi skal flytte til mannens hjemby selv om hun vet at vi har alt her i Oslo, både firma og en barnehage sønnen vær elsker. Å reise til hjembyen hans vil drepe karrieren til mannen. Innerst inne vet hun dette, men hun får sjeldent sett barnebarnet da hun ikke kan komme ofte til Oslo pga jobb.

Det er ren skjær egoisme og det er selvsagt helt OK å ville ha familie nært seg, men måten svigermoren takler dette på er barnslig og urimelig.

Så lang tid tar det ikke med flyet til Trondheim og hun kan fint besøke dere i helger. Klart at det er realistisk om at om dere får barn der så er det stor sjanse for at dere blir der og det er nok det hun frykter, men sånn er det. Ikke alle kan være naboer med resten av familien. 

Du har en flott samboer som ser at ditt behov er å være nær familie og han har en jobb som gjør det mulig.

Du får slenge kommentar tilbake til henne at det har vært vel så vanskelig for dine foreldre å ha deg boende borte, men at det på ingen måte har gjort forholdet deres dårligere. Man må gi og ta i et forhold og nå det sønnen din som vil la meg få en sjanse etter mange år å få være nær min familie.

[AnonymBruker]

Du er ikke urimelig. Men jeg ville bedt kjæresten din om å gi moren sin klar beskjed om at han ikke aksepterer mer snakk om saken fordi dere har bestemt dere. Og at hun får ta seg sammen og oppføre seg ordentlig. Hva om dere hadde tvunget henne til å bo et sted hun ikke ønsket?

Anonymkode: 236c9...d03

[AnonymBruker]

Dere har selvfølgelig all rett til å flytte dit dere vil. Men jeg kan faktisk forstå svigermor også, for all min erfaring tilsier at jenter bosetter seg nær mor og bli værende der. Det betyr jo selvfølgelig at svigermor får se dere/sin sønn sjeldnere, får mindre kontakt med evt barnebarn og mindre hjelp når hun blir eldre. At det er en sorg for henne syns jeg du skal respektere. 

(med min erfaring mener jeg bl.a at alle jentene i min venninnegjeng som studenter (13 stk) nå er flyttet tilbake til hennes hjemsted, ingen bor der mannen er fra)

Anonymkode: 31dd2...7da

[AnonymBruker]

Hun er farmor!. 

Dette burde hun sett komme for 20år siden. Døtre flytter til sin familie og mannen flytter med. Sånn er det.

Hadde det ikke vært for jobben i Trondheim så hadde det vært noe annet.

Som min kone sa når vi fikk en datter: Så bra , da får vi sannsynligvis god kontakt med barnebarn. Dette er noe alle med sønner burde være forberedt på. Han flytter. Har ikke denne farmoren fått det med seg er det hennes problem.

NB:Har en sønn og, håpet han finner ei lokal dame såvidt får kontakt med de barnebarna også. .

Anonymkode: 7db81...c6e

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at alle som svarer her er relativt unge...

"Jeg har et godt forhold til bestemor selv om jeg vokste opp langt unna". Joda, men dette handler jo ikke bare om barnebarna forhold til bestemor, men om morens forhold til barnet sitt. Selv om barna blir voksne, er de fortsatt barna våre som vi er så inderlig glad i, og vi vil jo gjerne se dem oftere enn 3-4 ganger i året. 

Akkurat i dette tilfellet har de jo tre barn til og har familien rundt seg, så det går nok bra. Men det må være lov å føle på tristhet når man innser hvor lite man skal ha barna sine i livet sitt framover.

Det er nok ikke så lett å skjønne når man er i 20-åra. 

Anonymkode: 2bab8...7ab

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun er farmor!. 

Dette burde hun sett komme for 20år siden. Døtre flytter til sin familie og mannen flytter med. Sånn er det.

Hadde det ikke vært for jobben i Trondheim så hadde det vært noe annet.

Som min kone sa når vi fikk en datter: Så bra , da får vi sannsynligvis god kontakt med barnebarn. Dette er noe alle med sønner burde være forberedt på. Han flytter. Har ikke denne farmoren fått det med seg er det hennes problem.

NB:Har en sønn og, håpet han finner ei lokal dame såvidt får kontakt med de barnebarna også. .

Anonymkode: 7db81...c6e

Dette er da ingen fasit! Mannen min og jeg bor på hans hjemsted - ikke mitt. Ja, det er kjipt å bo så langt unna min familie (snakk om ganske mange timers kjøring), men vi har slått oss ned her, eier hus og ser ikke for oss å flytte med det første. Jeg trives på hans hjemsted. Ja, det kan bli aktuelt å flytte en dag - men antakelig ikke til mine foreldres hjemsted, det frister ingen av oss. Da er det faktisk mer aktuelt å flytte til en by der resten av hans familie bor (omtrent like langt fra min familie som vi bor nå). Og jeg har et godt forhold til mine foreldre og søsken, så det er ikke derfor vi ikke bor der heller. Det ble bare sånn. 

Og farmor og farfar til barnet ser følgelig mest til oss og barnet, siden vi bor her. Ingen automatikk i at døtrene flytter "hjem", selv om det kanskje er litt vanligere enn det motsatte.  

Anonymkode: 3e387...171

[AnonymBruker]

1 time siden, GoldenLioness skrev:

Dere er voksne og har egne liv.

Du får slenge kommentar tilbake til henne at det har vært vel så vanskelig for dine foreldre å ha deg boende borte, men at det på ingen måte har gjort forholdet deres dårligere.

Slenge kommentarer ja, skikkelig voksent.

Du forstår kanskje ikke at det er forskjell på studentdatter 25 år som studerer i en by langt unna, og veletablert familiefar-sønn 56 som har bodd i en by langt unna i tretti år? Men moren som i dag er 52 og om tretti år 82 skjønner forskjellen... på nærhet og samvær i de årene og videre. 

Anonymkode: 2bab8...7ab

[Gjest GoldenLioness]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slenge kommentarer ja, skikkelig voksent.

Du forstår kanskje ikke at det er forskjell på studentdatter 25 år som studerer i en by langt unna, og veletablert familiefar-sønn 56 som har bodd i en by langt unna i tretti år? Men moren som i dag er 52 og om tretti år 82 skjønner forskjellen... på nærhet og samvær i de årene og videre. 

Anonymkode: 2bab8...7ab

Hva babler du om?

[AnonymBruker]

12 minutter siden, GoldenLioness skrev:

Hva babler du om?

Skjønner ikke et kvekk!

Anonymkode: c738c...a3b