Hvordan fortelle venninner at de snakker litt for mye om barna sine?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har venninner og folk i familien som har ganske små barn, og jeg føler at enkelte snakker alt for mye om ungene sine. Jeg forstår at de ønsker å prate om dem, men det er grenser for hvor spennende jeg syns det er å høre om hva poden klarte å gjøre for 5670'ende gang... Dette gjelder også snapchat. Jeg kan ikke blokkere de heller, for da ser de det jo. Får masse bilder hver eneste dag av barna deres... *sukk*

Hva kan jeg gjøre her? Må jeg bite tenna sammen, eller går det an å fortelle det på en forsiktig måte uten at de blir hinsides fornærma?

Anonymkode: 717b8...4c7

[AnonymBruker]

Sidenote* jeg syns det er hyggelig å få bilder av ungene til mine venninner og familiemedlemmer altså, og det er jo fint å høre om ting ungene gjør, men kanskje ikke hele tiden? 

TS

Anonymkode: 717b8...4c7

[Gjest GoldenLioness]

Jeg skjønner at du er i en babyboble og at livet ditt handler om ungen og det er koselig, men hadde vært kjekt for meg om vi kunne pratet om litt venninnegreier også  

[Gjest Melis123]

Skjønner deg godt, og har vært i samme situasjon som deg. Sånn jeg ser det har du fire alternativer;

1) trekk deg litt unna til det værste gir seg ( blir ofte bedre etter fødselsperm og amming er over) 

2) si det på en direkte men skånsom måte til venninnene dine

3) babl i vei om dine favoritt temaer i stedet? Jeg bomber babyvennene mine med hundebilder🤣

4) si til venninnen din at du syns det er sååå kjedelig å henge med feks Anna, fordi hun bare prater om barna sine hele tiden, da tar de ofte hintet sånn indirekte😊 

 

.... ellers får du bare skaffe deg venner som er i samme livssituasjon som deg, men det er jo ofte lettere sagt enn gjordt😊

Håper det løser seg😊

[AnonymBruker]

Mange er nok ikke klar over hvor mye de egentlig snakker om barna sine. Ei venninne snakket skrekkelig mye om dem, men selv sa hun at hun snakker ikke så mye om barna sine egentlig når dette temaet kom opp når vi var fler.Men jo hun gjorde det, men så det nok ikke selv. Uansett hvilket tema jeg skrudde samtalen over i så klarte hun å få det til å handle om noe om barna. Snakket jeg om været så penset hun det straks inn på om minsten fikk med seg regntøyet sitt til bhg idag og om hvordan han likte å hoppe i søledammer i slikt regnvær bla bla bla. Mitt råd, si det på en skånsom måte, men direkte, og si litt om at du har behov om å prate annet også, ikke bare barn.

Anonymkode: 83bd3...0f7

[AnonymBruker]

Jeg vet at jeg stort sett snakker om barna mine, men jeg har ingenting annet å snakke om for tiden. Jeg har en på 1,5 og en på 8 mnd og har vært i permisjon eller sykmeldt pga svangerskap i to år. Med to så små barn blir det ikke tid til noe annet enn barn og de få gangene jeg treffer venninner må vi 

1) bare snakke om de og deres liv

2) snakke om mine barn eller hvordan jeg syns det er å være mor. 

Jeg ELSKER det de gangene jeg tar meg selv i at samtalen har handlet om noe annet, som samfunn, politikk osv, men med ammehjerne og søvnunderskudd føler jeg ikke jeg har så mye å bidra med der heller for tiden. 

Jeg tenker at vennene mine må tåle det. Snart begynner jeg på jobb igjen og da håper jeg jeg igjen blir en egen person med et eget liv, og da har jeg kanskje noe å snakke om igjen. 

Anonymkode: 57b63...465

[AnonymBruker]

Jeg har noen venninner som ikke har barn. Prøver å la være å snakke om babyen min, men føler at det blir veldig påtatt og falskt da det faktisk er det viktigste temaet for meg akkurat nå. Jeg deltar selvsagt på andre samtaler om både bryllupsplanlegging, nye oppskrifter, tv-serier og bøker, men det er veldig viktig for meg å og så kunne snakke om det som står meg nærmest akkurat nå. 

Fødsel og barseltid er også gabske traumatisk og spennende for mange, og da er det særlog viktig å kunne snakke med andre om erfaringer for å få det ut av systemet.

Anonymkode: 349ab...f30

[AnonymBruker]

Det er en tid for alt 😊

Anonymkode: 08d07...98c

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ikke så fryktelig mange med barn. Men broren min har, og samboeren hans skravler masse om ungen. Vi ses jo ganske ofte. Syns jeg det blir for mye så begynner jeg bare å snakke om noe annet.

Snapchats og sånt med ungen som går rundt og ikke gjør noe bare klikker jeg meg forbi. Har noen småbarnsmødre på snap fra studietiden, som jeg ikke har så mye kontakt med ellers. Reagerer litt på hvor mye disse ungene får trøkt kamera opp i ansiktet hele tida. Men jeg overser det.

Anonymkode: 8272c...bf0

[Queen of the world]

Skjønner ikke helt mødre som snakker om barna sine, forstår dem ikke at andre gir blankefaen  barna deres. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Jeg har venninner og folk i familien som har ganske små barn, og jeg føler at enkelte snakker alt for mye om ungene sine. Jeg forstår at de ønsker å prate om dem, men det er grenser for hvor spennende jeg syns det er å høre om hva poden klarte å gjøre for 5670'ende gang... Dette gjelder også snapchat. Jeg kan ikke blokkere de heller, for da ser de det jo. Får masse bilder hver eneste dag av barna deres... *sukk*

Hva kan jeg gjøre her? Må jeg bite tenna sammen, eller går det an å fortelle det på en forsiktig måte uten at de blir hinsides fornærma?

Anonymkode: 717b8...4c7

Du kan si til alle: 

«Ok, det har vært SÅ interessant med barnas utvikling, og jeg er sikker på at vi vil høre mer, så nå tenkte jeg at vi kan snakke litt om Jerusalem: hva tenker dere om at det nå har blitt hovedstaden - kan det roe ned kamplysten i Midt-Østen?»

Anonymkode: 4632d...4f9

[Fluttershy]

I allefall mens barna er veldig små, så er det nok naturlig å snakke om barna sine, rett og slett fordi man ikke har så mye annet å snakke om. Her gikk jeg hjemme med jentungen til hun var 2 år, og da var det ikke så mye annet som skjedde i livet mitt enn noe som hadde med barn å gjøre. Derfor snakket jeg nok veldig mye om henne. Hva skulle jeg ellers snakke om?

[AnonymBruker]

Jeg tenker at man prater om barna sine fordi det er det som foregår i livet deres nå. Jeg var sammenhengende i perm i tre år og barna mine var det eneste livet omtrent jeg hadde. Så om vi skulle prate om noe annet måtte det være enten aktuelle nyheter eller den jeg pratet med. Heldigvis har jeg venninner som orket å høre på at minsten tok sine første steg, søvnmangel, konflikt i barnehagen osv fordi de var interessert i mitt liv som jeg interesserte meg for deres. Ett vennskap går begge veier. Og en ting man kanskje burde huske på når man sitter der å irriterer seg over barneprat er at vedkommende du prater med neppe har noen større interesse av å høre om jobben din, siste fest eller date heller. Men siden de er glade i deg så prøver man å engasjere seg i livet til hverandre, uansett hva det består av.

Anonymkode: 06a91...5dd

[Trolltunge]

Jeg tok en ærlig samtale om det til mine venner. Jeg hadde imidlertid den fordelen at jeg hadde hatt to "kull" med barn før de begynte å få barn, og de hadde da sagt til meg "Det er så herlig med deg, at du er blitt mamma, men likevel er du deg, og venninne, når du er med oss. Du er ikke en slik som bare maser om barna dine hele tiden. Om vi blir slike irriterende mødre i mammaboble, som bare snakker om ungene, så må du gi oss beskjed! " Så da de ble det ga jeg beskjed. Minnet dem på at jeg hadde tatt hensyn til at de ikke var i den modusen da jeg hadde små barn, og at det fantes en stor verden utover barn. Utenom en tok de det til seg, og klarte å tre litt ut av mammaboblen. 

Man har andre ting enn barna å snakke om selv om man har barn! Man har minner og erfaringer, nyheter og eventuelle bøker man leser. Og dessuten kan man lytte til det andre sier og respondere på det. Det er faktisk utrolig kjedelig å snakke om barn hele tiden. Å snakke litt om dem er naturlig, men mødre som tror at alle detaljer om soving, avføring, smokker og hvilke lyder de lager er av interesse for andre trenger gjerne en vekker. Joda, det er en periode i livet, men alt i den perioden er faktisk ikke så interessant for andre. Fortell det heller til bestemor, hun er interessert, eventuelt til andre i samme modus, andre er heller lite interessert. Vi klarer oss med hovedtrekk. De fleste klarer å tre ut av mammaboblen, om de er bevisst på det, og de fleste mødre har faktisk godt av å kunne tre ut av den og være venninne en stund. 

[AnonymBruker]

Sånt er aldri enkelt. Enten det nå er barna de snakker for mye om, eller om det er jobben som er Livet. Jeg har både venner som snakker alt for mye om barna, og venner som snakker alt for mye om jobben sin. 

Jeg er også fanget i et gruppemessengermareritt hvor søster legger ut forferdelig mye om barna, hvor hele svigerslekten hennes så svarer og kommenterer, på absolutt alt, og jeg da også får disse meldingene....

Anonymkode: fb135...125

[Arkana]

Alle har temaer som opptar dem selv mer enn omverdenen enten det nå er barn, strikking, jobb, trening eller noe annet. Man bør vise interesse for det vennene dine er opptatt av (sannsynligvis har du også noe du snakker ekstra mye om som kanskje de andre synes er gørrkjedelig) og om det blir for mye av ett enkelt tema får man heller prøve å starte en samtale om noe annet.

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at jeg stort sett snakker om barna mine, men jeg har ingenting annet å snakke om for tiden. Jeg har en på 1,5 og en på 8 mnd og har vært i permisjon eller sykmeldt pga svangerskap i to år. Med to så små barn blir det ikke tid til noe annet enn barn og de få gangene jeg treffer venninner må vi 

1) bare snakke om de og deres liv

2) snakke om mine barn eller hvordan jeg syns det er å være mor. 

Jeg ELSKER det de gangene jeg tar meg selv i at samtalen har handlet om noe annet, som samfunn, politikk osv, men med ammehjerne og søvnunderskudd føler jeg ikke jeg har så mye å bidra med der heller for tiden. 

Jeg tenker at vennene mine må tåle det. Snart begynner jeg på jobb igjen og da håper jeg jeg igjen blir en egen person med et eget liv, og da har jeg kanskje noe å snakke om igjen. 

Anonymkode: 57b63...465

Mine venninner og familiemedlemmer har ganske varierte aldersforskjeller på barna. Noen har barn som er 6 år, andre har barn som er 1 år. Det er ikke nødvendigvis nyfødte og 1-2 åringer jeg snakker om i HI, men når barna er eldre (4 +). Da er det jo litt slitsomt å høre om absolutt alt barna foretar seg. En nybakt mor, eller de som har veldig små barn/babyer, forstår jeg veldig godt når de kun snakker om barna sine fordi det er jo som du sier at de har mye å fortelle angående den fronten. 

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at man prater om barna sine fordi det er det som foregår i livet deres nå. Jeg var sammenhengende i perm i tre år og barna mine var det eneste livet omtrent jeg hadde. Så om vi skulle prate om noe annet måtte det være enten aktuelle nyheter eller den jeg pratet med. Heldigvis har jeg venninner som orket å høre på at minsten tok sine første steg, søvnmangel, konflikt i barnehagen osv fordi de var interessert i mitt liv som jeg interesserte meg for deres. Ett vennskap går begge veier. Og en ting man kanskje burde huske på når man sitter der å irriterer seg over barneprat er at vedkommende du prater med neppe har noen større interesse av å høre om jobben din, siste fest eller date heller. Men siden de er glade i deg så prøver man å engasjere seg i livet til hverandre, uansett hva det består av.

Anonymkode: 06a91...5dd

Men sett at disse venninnene dine utelukket snakket om f.eks politikk (som du i utgangspunktet interesserer deg for, men blir lei av å snakke om fordi det kun dreier seg om det ene temaet), ville du ikke følt litt på at du ble litt lei av å konstant høre om det? Eller at du fikk bilder av politiske sammenhenger til alle døgnets tider? Dette var jo bare et eksempel, men for min del så snakker jeg med mine venninner om alt fra barna deres, til politikk, dating, kjæresteting osv, mens noen av mine venninner (som jeg nevnte i HI) KUN snakker om barna sine og dreier samtalen inn på barn uansett hva man snakker om først. Det handler jo ikke om hvorvidt jeg er glad i mine venninner for det er jeg jo selvfølgelig, men at av og til ønsker jeg ikke å høre om barna hele tiden man er sammen. Hvis jeg kun hadde sittet og snakket om hunden min, ville jo det vært slitsomt i lengden for mine venninner også. 

Jeg lurer bare litt på hvordan jeg kan fortelle dette uten å høres frekk ut, fordi som sagt så forstår jeg behovet for å snakke om barna  

TS

Anonymkode: 717b8...4c7

[AnonymBruker]

Derfor er jeg missunnelig på kjæresten når han går ut med gutta. 
De snakker ikke så mye om barna sine (får jeg inntrykk av)
Men er det jentekveld, så skal du banne på at det er konstant barneprat. Driiiiitkjedelig. 
Jeg har faktisk droppet og dratt på slike jentekvelder bare for å slippe å høre på det. 

 

Anonymkode: e22c7...b02

[AnonymBruker]

Har de noe på deg? En periode du var opphengt i en forelskelse eller noe tilsvarende? Ganske så ironisk, en av mine venninner som var ekstrem på barn, hadde knøttliten toleranse for å høre om en kortere kjærlighetssorg jeg var igjennom. Jeg nevnte det litt forsiktig, men det har ikke gått inn. Hun er en litt egosentrisk person og generelt en dårlig lytter. Har valgt å trekke meg litt bort fra slike venner. Jeg har selv barn nå, men gidder ikke øse ut til mine hvis det ikke er noe spesielt. Jeg synes mange som får barn glemmer alt annet. De må passe på å ikke bli så kjedelige at de ender opp venneløse til slutt. 

Anonymkode: fba3e...4d7

[AnonymBruker]

Oi. Spørs vel litt. Har selv venninner som snakker om barna sine hele tiden så å si det du mener uten at personen blir sint er ikke lett. Alt handler om ting relatert til barn, dems egne barn. Alt i fra slim nedentil (spar meg) til «morsomme ting» ungen gjør. Hun snakker så mye om hvor søt den er at ungen blir svært lite sjarmerende til slutt. Det samme med dem selv (de som bare snakker om sånt). Har du prøvd å hinte? 

Anonymkode: cda5c...55f