Synes dere to-årsalderen var den tøffeste alderen?

[AnonymBruker]

Jeg har to sønner, en på 6 og en på litt over 2,5 år. Jeg synes perioden fra minstemann nærmet seg to- og fram til nå har vært veldig tøff. Mye trass og stress i hverdagen, han har fortsatt dårlig språk og kan ikke gi utrykk for absolutt alt ennå. Min første sønn hadde en «mildere» trassalder enn min yngste sønn. Nå ser jeg veldig fram til han nærmer seg 3 år, og håper ting blir litt lettere da. Kanskje det er noen av dere som har noen gode råd til hvordan takle trass på en god måte? Jeg prøver å bære bestemt og samtidig snakke med rolig, mild stemme når sønnen min har sinneanfall, men det hjelper ikke alltid der og da. Jeg tror det er viktig å la han få ut følelsene og at jeg gir ham trygghet i trassituasjonene. Del gjerne erfaringer. 

Anonymkode: eb339...97b

[tirben]

Nei, fra 13-17 er tøffest! 

[AnonymBruker]

Jeg synes 1,5 var langt verre enn 2,5 som jenta mi er nå. 

Hun er riktignok veldig bestemt nå, men også mer selvstendig og mindre masete. 

Ved 1,5 syntes jeg hun var skikkelig slitsom og sutrete til den grad at jeg nesten grudde meg til helgen. 

Anonymkode: 2097a...7e6

[meitemarken]

Jeg tror at det er viktig å anerkjenne følelsen barnet har. For oss kan av og til virke som "bare tull" eller at barnet egentlig skjønner at h*n ikke for lov. Derfor tenker jeg at det i hvert fall er viktig å vise forståelse for ta dette ønsket eller følelsen er veldig ekte.

Endret 10. desember 2017 av meitemarken

[Zoey]

Min eldste er ikke ennå ute av barneskolen, men etter tre forsøk synes jeg 0-1 er verst...

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes 1,5 var langt verre enn 2,5 som jenta mi er nå. 

Hun er riktignok veldig bestemt nå, men også mer selvstendig og mindre masete. 

Ved 1,5 syntes jeg hun var skikkelig slitsom og sutrete til den grad at jeg nesten grudde meg til helgen. 

Anonymkode: 2097a...7e6

Hos oss var det omvendt med minstemann.  Da han var 1,5 år var han inne i en litt roligere periode med generelt bedre humør. Men da han rundet to år, ble det brått mer trass og dårligere humør. Har hørt at mange jenter modnes tidligere enn gutter, selv om det alltid er noen unntak. 

Anonymkode: eb339...97b

[AnonymBruker]

Dette kommer ann på foreldrene, og hva de kanskje har arven av dere som foreldre. 

Anonymkode: 21a4a...4d2

[Nuttery]

1 time siden, tirben skrev:

Nei, fra 13-17 er tøffest! 

Helt enig. Dette er den aller verste tiden jeg kan tenke tilbake på. Før jeg fikk tenåring så tenkte jeg det kunne aldri bli så ille som da hun var liten... Men gud jeg tok feil. Min er nå i midten av 20-årene og jeg tenker fortsatt tilbake på tiden 13-17 som en fæl fæl tid.

[AnonymBruker]

Nei. 13 til 16. Ny trassalder. Grovere språk. Strekking av grenser. 

Anonymkode: 4f0ae...d28

[Nuttery]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei. 13 til 16. Ny trassalder. Grovere språk. Strekking av grenser. 

Anonymkode: 4f0ae...d28

Ikke minst: slår ungen seg vrang er det svært lite du får gjort med det. 

Småbarn kan du bare ta under armen og gå, det er litt vanskelig med en tenåring. I tillegg er jo småbarn fysisk avhengig av deg for å overleve, og det skjønner de selv til en viss grad. Tenåringen driter i det.

[Vera Vinge]

Med det ene barnet mitt syns jeg 2-årsalderen var den mest krevende med ham hittil. Han var mye sliten (noe vi fant ut av grunnen til senere- da han fikk fjernet mandlene ble mye annerledes), hadde perioder med voldsomme og langvarige sinneanfall, og så gikk han aldri, men bare løp. Ropte, løp, var veldig utålmodig, ja det var en litt slitsom tid når jeg tenker tilbake. Men noe ble mye roligere da han rundet 2,5. Han hadde for øvrig godt språk for alderen, men det er klart det nok var mye han ble frustrert av å ikke få sagt likevel. Med lillebror har det ikke vært noen slitsomme perioder og han er 3,5 nå. Har ikke hatt noen typisk "trassalder". Begynner å vise litt temperament nå, men ikke veldig mye og det går fort over. Utrolig at 2-3-årsalderen kan fortone seg så forskjellig for to brødre... Nå har vi sikkert lært noe som foreldre, men det er helt klart medfødte temperaments-forskjeller her også.

[AnonymBruker]

0-10 år.

Etter det fikk jeg etter hard jobb, en superhelt.

Anonymkode: c6f2a...a45

[AnonymBruker]

Med mine er det 13-16 som er det tøffeste, største er 16 og det er fortsatt utrolig slitsomt. Savner heller den 2 år gamle trassige datteren min.

Men det er jo så forskjellig, for barn er veldig forskjellige, så hvilken periode som er mest slitsom er ikke lett å si.

Anonymkode: a24e7...29d

[Gjest Mass]

0 - 3 år var jevnt over den tøffeste (men også koselig) tiden mens de var små. Mine to eldste var ekstremt selvstendig (på forskjellige måter i forskjellige stadier) i denne alderen fra de var 3-4 mnd - jeg følte faktisk aldri at jeg hadde babyer med de to. I tillegg var de utrolig smarte og veldig for seg når det kom til alt. De styrte mye på og skulle ha et ord med i absolutt alt fra små til store ting som om de anså seg selv som voksne mennesker. Veldig aktive og oppmerksomme. Så den tiden var tøff som liten, men det roet seg etterhvert. 

Minstemann var baby veldig lenge og så bedagelig anlagt, og mer avventende og bruker mer tid på å observere enn to eldste. Jeg tipper denne pluggen blir mer aktiv (og utfordrende for mammahjertet) etter fylte 3 år når de andre roet seg, for hun er samtidig tøffere enn de to andre når hun først har sett hvordan det hele henger sammen og funnet tryggheten sin.

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Nuttery skrev:

Helt enig. Dette er den aller verste tiden jeg kan tenke tilbake på. Før jeg fikk tenåring så tenkte jeg det kunne aldri bli så ille som da hun var liten... Men gud jeg tok feil. Min er nå i midten av 20-årene og jeg tenker fortsatt tilbake på tiden 13-17 som en fæl fæl tid.

Hehe, uffa dam hvordan var barnet?

Anonymkode: 55cd9...24d

[Nuttery]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hehe, uffa dam hvordan var barnet?

Anonymkode: 55cd9...24d

Hun var helt grusom. Helt vill. Fyrte seg opp på to sekunder, hylte og skreik og gråt, ville ikke høre, ALT ble tatt som kritikk, løy en hel del, var svært rebelsk, snek seg ut om natten... Var ufattelig frekk mot både sin far og jeg, visste å si AKKURAT det som stakk mest osv. Husker generelt bare tårer fra denne tiden. Aldri følt meg så mislykket som mor. 

Da hun var rundt 16-17 år løsnet det og hun ble brått mye mer fredelig. Nå i dag er hun i 20-årene, kjøpt leilighet, jobber, straks ferdig med utdanning, har samboer, og er generelt veldig veldig søt og grei. Hun er jo fortsatt seg selv lik på mange måter, men det er heller vinklet mot noe positivt. Fyrer seg fortsatt lett opp, men mer i retning "engasjement". Tar kanskje ikke alt som direkte kritikk, men sier klart i fra når hun har tatt sin avgjørelse og ikke trenger mer input. Går veldig greit nå  

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Nuttery skrev:

Hun var helt grusom. Helt vill. Fyrte seg opp på to sekunder, hylte og skreik og gråt, ville ikke høre, ALT ble tatt som kritikk, løy en hel del, var svært rebelsk, snek seg ut om natten... Var ufattelig frekk mot både sin far og jeg, visste å si AKKURAT det som stakk mest osv. Husker generelt bare tårer fra denne tiden. Aldri følt meg så mislykket som mor. 

Da hun var rundt 16-17 år løsnet det og hun ble brått mye mer fredelig. Nå i dag er hun i 20-årene, kjøpt leilighet, jobber, straks ferdig med utdanning, har samboer, og er generelt veldig veldig søt og grei. Hun er jo fortsatt seg selv lik på mange måter, men det er heller vinklet mot noe positivt. Fyrer seg fortsatt lett opp, men mer i retning "engasjement". Tar kanskje ikke alt som direkte kritikk, men sier klart i fra når hun har tatt sin avgjørelse og ikke trenger mer input. Går veldig greit nå  

Hm, lurer på hvorfor noen er slik, eller om de blir slik. spesielt dersom det ikke er noe som plager dem  

Anonymkode: 55cd9...24d

[solmåneogstjerner]

1-3 år var mest slitsomt synes jeg. Fra fire gikk det meste mye lettere. Men barn er jo forskjellige da. Foreldre også!

[Nuttery]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hm, lurer på hvorfor noen er slik, eller om de blir slik. spesielt dersom det ikke er noe som plager dem  

Anonymkode: 55cd9...24d

Hun hadde det ikke bra i vennegjengen og var generelt misfornøyd med egen kropp og utseende. Det var vanskelig, for det var svært lite vi kunne gjøre for å hjelpe henne akkurat der og da. I retrospekt er det enkelt å tenke at vi kunne gjort "sånn og sånn", men... 

Jeg tror vel uansett om hun hadde hatt det tipp topp sosialt og på skolen hadde hun nok fortsatt vært noenlunde lik. For hun ligner seg selv enda, DET har ikke gått over selvom hun er voksen

[AnonymBruker]

Dere som synes det var mest slitsomt med tenåringer, var noen av dere foreldrene på samme måte i den alderen?

Anonymkode: 55cd9...24d