To år siden voldtekt

[AnonymBruker]

Jeg trenger å ventilere denne som anynom, få luftet hodet.. Jeg bør sove. Barnet sover. Med all sanselighet skal vi opp om seks timer 🎉 men det er umulig å sove..

Jeg levde i en boble det første året, husker ikke helt hva som skjedde liksom. Alt er sånn ordentlig tåkete. Det skiftet mellom enorm angst, mye fyllekvelder, bøttevis med sinne og mye apati...

Fredag 11. desember for to år ble jeg voldtatt på det groveste og jeg er så forbanna. Fikk erstatning like etterpå, men saken kom jo aldri til retten. Pengene har aldri sett dagens lys - jeg klarer ikke forholde meg til de.

Jeg studerer til en bachelor i en vanskelig studie, og gjør det med glans. Alene med barn. Alt går så fint. Jeg bor i hus. Alt har ordnet seg liksom. Og så ser jeg på kalenderen, ser på minner fra to år tilbake. Og så bare må jeg løpe og spy. Spyr og fryser om hverandre 🙄

Jeg hater den mannen så intenst, jeg har aldri tenkt så stygt om et annet menneske! Jeg har ALDRI ønsket han dø, det syns jeg er for enkelt... men jeg har ønsket han ødelagt og voldtatt selv. Har hatt mye støtte rundt meg og reelle tilbud om hevn. Men ikke turt - i frykt for mitt eget liv osv, ikke pga han 🙄 jeg kan ikke tro at jeg tenker sånt om et annet menneske. Jeg er ingen dømmende person. Jeg har mye nestekjærlighet og forståelse. Men den mannen den er det verste som har hendt meg..

Han voldtok meg, grovt og lenge, holdt meg igjen mens jeg skulle vært og hentet barn i barnehagen... Den helgen klarte jeg ikke passe barnet mitt alene og de fem kommende eksamene måtte jeg droppe...

I morgen er det to år siden på dagen. Og det forbanner meg at han lever videre som om det aldri skjedde. Jeg vet ikke om han fikk regress engang - tviler sterkt.

Jeg er så sint. Og litt trist. Men mest forbannet. Jeg husker jeg lå under kroppen hans og tenkte «ligg stiller, ikke kjemp mer - da ser du ikke barnet ditt igjen». Jeg var overbevist om at han ville banke meg sønder og sammen om jeg kjempet hardere, til slutt bare ga jeg opp. Han var ekstremt veltrent og over 2 m. høy... jeg skulle kjempet hardere, men turte ikke. Vettet mitt forteller meg at det var så riktig. Men jeg er så skuffet og lei for at jeg til slutt bare ga opp og lot han fortsette...

Har sånn behov for å slenge ut følelsene et helt nøytralt sted, det hjelper litt. Bittelitt. 

Anonymkode: 53078...bea

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 8555b...75e

[The Kitten]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trenger å ventilere denne som anynom, få luftet hodet.. Jeg bør sove. Barnet sover. Med all sanselighet skal vi opp om seks timer 🎉 men det er umulig å sove..

Jeg levde i en boble det første året, husker ikke helt hva som skjedde liksom. Alt er sånn ordentlig tåkete. Det skiftet mellom enorm angst, mye fyllekvelder, bøttevis med sinne og mye apati...

Fredag 11. desember for to år ble jeg voldtatt på det groveste og jeg er så forbanna. Fikk erstatning like etterpå, men saken kom jo aldri til retten. Pengene har aldri sett dagens lys - jeg klarer ikke forholde meg til de.

Jeg studerer til en bachelor i en vanskelig studie, og gjør det med glans. Alene med barn. Alt går så fint. Jeg bor i hus. Alt har ordnet seg liksom. Og så ser jeg på kalenderen, ser på minner fra to år tilbake. Og så bare må jeg løpe og spy. Spyr og fryser om hverandre 🙄

Jeg hater den mannen så intenst, jeg har aldri tenkt så stygt om et annet menneske! Jeg har ALDRI ønsket han dø, det syns jeg er for enkelt... men jeg har ønsket han ødelagt og voldtatt selv. Har hatt mye støtte rundt meg og reelle tilbud om hevn. Men ikke turt - i frykt for mitt eget liv osv, ikke pga han 🙄 jeg kan ikke tro at jeg tenker sånt om et annet menneske. Jeg er ingen dømmende person. Jeg har mye nestekjærlighet og forståelse. Men den mannen den er det verste som har hendt meg..

Han voldtok meg, grovt og lenge, holdt meg igjen mens jeg skulle vært og hentet barn i barnehagen... Den helgen klarte jeg ikke passe barnet mitt alene og de fem kommende eksamene måtte jeg droppe...

I morgen er det to år siden på dagen. Og det forbanner meg at han lever videre som om det aldri skjedde. Jeg vet ikke om han fikk regress engang - tviler sterkt.

Jeg er så sint. Og litt trist. Men mest forbannet. Jeg husker jeg lå under kroppen hans og tenkte «ligg stiller, ikke kjemp mer - da ser du ikke barnet ditt igjen». Jeg var overbevist om at han ville banke meg sønder og sammen om jeg kjempet hardere, til slutt bare ga jeg opp. Han var ekstremt veltrent og over 2 m. høy... jeg skulle kjempet hardere, men turte ikke. Vettet mitt forteller meg at det var så riktig. Men jeg er så skuffet og lei for at jeg til slutt bare ga opp og lot han fortsette...

Har sånn behov for å slenge ut følelsene et helt nøytralt sted, det hjelper litt. Bittelitt. 

Anonymkode: 53078...bea

Jeg håper du vet at du ikke gjorde noe som helst galt så ikke ha dårlig samvittighet for hvordan du reagerte. Sender en stor klem

[Katten.2.0]

*klem*

Ingen sivilisert straff passer for slike mennesker.

[AnonymBruker]

Helt grusomt at du har opplevd dette. Og du gjorde det eneste du kunne gjøre, for å overleve. 

Får du hjelp med dette? For det kan spise deg opp levende, sakte men sikkert. Snakker av egen erfaring. Jeg bare kjørte på etterpå, jeg jobbet, studerte, trente, var med venner, hadde jo aldri tid til å slappe av, eller tenke. Ble jo sett på som superwoman av de rundt. Men jeg måtte jo bare løpe fra alt det vonde, late som det ikke eksisterte, aldri hadde skjedd. For det gjorde jo livet lettere, i hvert fall for en stund. Men borte blir det ikke, og en dag løper man på veggen, og må ta tak i alt. Og det tok mange år før veggen kom, men da kom den hardt og brutalt. Jeg har nå gått til psykolog en stund, og fått traume behandling, som faktisk hjelper. Så jeg vil anbefale andre, og få den hjelpen tidligere enn hva jeg gjorde.

Anonymkode: 00521...a4d

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helt grusomt at du har opplevd dette. Og du gjorde det eneste du kunne gjøre, for å overleve. 

Får du hjelp med dette? For det kan spise deg opp levende, sakte men sikkert. Snakker av egen erfaring. Jeg bare kjørte på etterpå, jeg jobbet, studerte, trente, var med venner, hadde jo aldri tid til å slappe av, eller tenke. Ble jo sett på som superwoman av de rundt. Men jeg måtte jo bare løpe fra alt det vonde, late som det ikke eksisterte, aldri hadde skjedd. For det gjorde jo livet lettere, i hvert fall for en stund. Men borte blir det ikke, og en dag løper man på veggen, og må ta tak i alt. Og det tok mange år før veggen kom, men da kom den hardt og brutalt. Jeg har nå gått til psykolog en stund, og fått traume behandling, som faktisk hjelper. Så jeg vil anbefale andre, og få den hjelpen tidligere enn hva jeg gjorde.

Anonymkode: 00521...a4d

Takk for svar!🌸

Jeg hadde en terapeut fra før av, så jeg har fått tatt tak i det - takk og lov. Men likevel tar det tid. Jeg klarer ikke akseptere at jeg ikke får en rettsak! Jeg forstår hvorfor. Men selv etter to år klarer jeg ikke slippe det.

Jeg var på en plass i livet hvor ting begynte å bli SÅ BRA da han voldtok meg. Jeg klarte ikke lenger løpe runden min (løp på grusvei utenfor politihuset jeg ble avhørt) og bare knakk. Totalt. Isolerte meg, og først NÅ føler jeg at det begynner å endre seg liksom. At jeg er klar for å slippe ned muren rundt. Selv om livet har gått ganske fint liksom. Jeg har klart å stå i det. Men tidvis på en minimum - orket å overleve på en måte. Ikke leve.. 

Jeg har så mye skyld over den voldtekten og, og det er lett å glemme at uansett hva vi gjorde først, så ropte jeg, gråt og ba han slutte, sa jeg ikke ville - hadde vondt og gud ved hva, og likevel stoppet han ikke.

Satans folk som voldtar! Hvordan kan de gjøre sånn...

Anonymkode: 53078...bea