Føler ikke sympati for noen

[AnonymBruker]

Jeg er 29 år og er bekymret for mitt følelsesliv... Så lenge jeg kan huske har jeg ikke greid å forholde meg til andre menneskers følelser eller situasjoner. Om noen sørger eller går igjennom noe vanskelig så greier jeg ikke kjenne sympati med dem. Jeg har noe empati, jeg greier å se ting fra deres perspektiv men evner ikke føle noe. Dette har i voksen alder virkelig begynt å bekymre meg. Jeg må late som jeg føler med andre å forstår deres fortvilelse og sorg. Jeg prøver virkelig men det ligger ikke for meg... Jeg studerer på en av de mest prestisjefylte skolene i landet, er sosialt oppegående og har nære venner. Men om noen av de som står meg nærmest sliter føler jeg meg totalt hjelpesløs. Jeg ser ring fra praktiske og logiske perspektiver å tilbyr hjelp med praktiske løsninger og stiller bestandig opp. Jeg er jo glad i mine venner men følelseslivet mitt er helt på jordet. Jeg har regelmessig gått tim psykolog siden jeg var 16 for traumebehandling og bipolar lidelse. Men vi snakker aldri om mitt forhold til andre mennesker annet enn helt overfladisk. Min manglende evne til å bry meg om andres følelser er det som tynger meg mest. Jeg er lei av å spille skuespill at jeg føler sympati og tilby trøst som ikke ligger naturlig for meg. Har noen lignende erfaringer og eventuelt råd å gi meg? Hilsen fortvilet ung mann.

Anonymkode: adb3e...438

[AnonymBruker]

Psykopati kanskje?

Anonymkode: 431e5...a77

[300DPI]

Om jeg hadde vært psykopat hadde jeg ikke følt bekymring for mine egne følelser...

[Zienna]

Har du en fastlege som du kan fortelle dette til?  Det ville jeg gjort.  Så tar du det derfra. 

[300DPI]

Jeg snakker med terapeuten min ca to ganger i måneden. Men de fokuseres svært lite på mitt sosiale liv. Mulig jeg burde vurdere ny behandler.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier, men jeg bekymrer meg ikke så veldig for det. Så lenge jeg har et reflektert forhold til det, så lenge jeg er det bevisst og så lenge jeg i hvert fall har evnen til å sette meg inn i andres situasjon og forstå at de har det vondt (men ikke nødvendigvis føler det vonde selv), så tenker jeg at det er bare slik jeg er. Det viktigste er at de gode følelsene i det minste er ektefølte (at man er glade i folk, at man bryr seg, at man ønsker å stille opp osv).

Selv har jeg vokst opp i et hjem der følelser ikke var tillatt, hverken gode eller vonde. Så det er nok ikke så rart at jeg har blitt sånn. Og det kan godt hende at følelseslivet vil endre seg med årene, men jeg tenker at det i hvert fall ikke hjelper å presse de frem.

Jeg ville nok ha tatt det opp med behandler. Det kan jo godt hende at det henger sammen med det du allerede går dit for.

Anonymkode: 32955...0fe

[AnonymBruker]

2 timer siden, 300DPI skrev:

Jeg snakker med terapeuten min ca to ganger i måneden. Men de fokuseres svært lite på mitt sosiale liv. Mulig jeg burde vurdere ny behandler.

Kan du ikke først prøve å ta det opp med de? Med mindre du er ellers misfornøyd, da, da kan du jo bytte uansett.

Følelsesmessig flathet er vel også nokså vanlig i forhold til traumer.

Jeg går selv gjennom en lett depresjon for tiden. Kjenner ikke igjen meg selv. Jeg pleier å være høyt og lavt følelsesmessig, men nå er jeg bare helt flat. Klarer ikke engasjere meg i noe. Så kom jeg på at dersom jeg hadde hatt normale følelser nå, så ville de mest sannsynlig satt meg helt ut av spill, fordi jeg har gått gjennom en tøff periode med stor grunn til å være fryktelig sint og lei meg. Jeg tror kroppen forsvarer seg mot enkelte sterke følelser, og det går utover de andre følelsene.

Anonymkode: 76aeb...1f7

[AnonymBruker]

17 timer siden, 300DPI skrev:

Om jeg hadde vært psykopat hadde jeg ikke følt bekymring for mine egne følelser...

Jeg har tenkt litt på denne tråden!

Du skriver at du har gått i terapi siden du var 16. Men du skriver ikke om at du bekymret deg for disse tingene den gang. Det er noe som i voksen alder har begynt å bekymre deg. Regner da med at voksen alder er de senere år.

Det i seg selv tyder på en utvikling. Og du ville ikke være den første mannen som begynte å bekymre deg for de rundt deg før du var rundt 25.

Ingen går i jevnlig terapi fra de er 16 til de er 29 uten at det ligger alvorlige ting bak. Når man har opplevd alvorlige ting er man ofte enda mer samvittighetsfull enn andre. Jeg tenker at bekymringen din er det som leder an, slik at du først er klar over at det mangler følelsesmessig engasjement, og deretter kommer følelsene. 

Grunnen til at jeg har tenkt på denne tråden er fordi jeg har en venn som er nærmere 40, som alltid har levd i sin egen boble, men som nå, plutselig, har begynt å vise engasjement og omsorg for omgivelsene. Jeg har tenkt på hva det er som har hindret han i dette før, og jo mer jeg tenker på det, jo tydeligere ser jeg det. Det er som om vi alle har de samme boblene som vil opp til overflaten, men avhengig av temperatur og viskositet, kommer de til overflaten i ulikt tempo. 

Det kan sikkert oppleves som fryktelig ubehagelig og skremmende å kjenne på at man selv mangler den normale og forventede grad av engasjement. Men jeg kan ikke se annet enn at dine tanker og bekymringer, er tegn på en positiv utvikling, og kanskje heller at du har hatt nytte av terapien, enn at du ikke har hatt det.

Anonymkode: 76aeb...1f7

[AnonymBruker]

Du må da ha noen form for sympati når du føler med deg selv i allefall? Synd det bare er medfølelse til deg selv og ikke til dine medmennesker. Nei dette kan jeg ingenting om. Prøv å kontakte en lege når det gjelder deg selv kanskje? 

Anonymkode: 344ac...280