Bekymringer mtp å få barn

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne i slutten av 20-årene, og er samboer med en på samme alder. Jeg var singel i mange år, og på den tiden var jeg i perioder veldig babysyk. Nå som jeg er i et forhold derimot så kjenner jeg at jeg godt kan vente litt til. Jeg vil at vi skal være kjærester litt til før vi evt. starter familie (vi har bare vært sammen i litt over ett år nå). Men dette temaet surrer og går i hodet mitt ganske ofte allikevel, og jeg går og gubler på ting. Jeg føler samboeren min må modnes litt mer før han er klar, men så blir jeg bekymret for om han aldri blir moden nok. Jeg blir også stresset for min egen del om jeg kommer til å takle våkennetter og forpliktelser 24/7. Jeg stresser med at jeg ikke føler meg klar enda, og om jeg noen gang kommer til å føle meg klar. Jeg begynner å kjenne på den biologiske klokken, selv om jeg vet jeg har tid på meg. Å bli mor er min aller største drøm her i livet, og det har det alltid vært.

Dere som har barn, bekymret dere dere for de samme tingene før dere ble gravide? Var dere 100% klare før dere valgte å prøve? Ble tankene/innstillingen annerledes underveis i svangerskapet? Hvordan føltes det å bli far/mor? Pleier det vanligvis å skje noe med menn også iløpet av svangerskapet/når babyen blir født? Jeg skjønner det er individuelt, men jeg vil gjerne høre andres erfaringer.

Enda en ting jeg lurer på er hva som skjer med sexlivet. Jeg føler tanken på sex er litt ekkelt når det er barn i huset. Hvordan føles det for dere?

 

Takker for svar. Kanskje bekymringene letter litt. 

Anonymkode: b6f24...705

[Wonders]

Vent sier jeg bare. Vent vent vent. For man vil ikke gå inn i dette å angre. Ta det med ro. Nyt hverandre, voks sammen, form hverandre litt før barn kommer å krever 110% av dere. 

[Gjest GoldenLioness]

Man blir aldri helt klar eller forberedt.

Du har de som drømmer om baby og tror det er så klar og forberedt og så får sjokk når de innser at ikke alle babyer sover mye, at ammingen faktisk kan være et mareritt, at ungen kan få kolikk, at ungen er en klistremerke baby som ikke vil være noen sted annet enn oppå deg, ikke takler bæresjal, ikke sover uten å trilles osv osv.

Du har dem som tviler på seg selv som mor, som ikke føler de får ting til, at tiden ikke strekker til og føler seg litt lost i hele prosessen.

Så har du dem som, uten at de visste det, var skapt for å være mor. Der alt faller naturlig, unge er som en rosa drøm, og det meste går på skinner.

Man vet rett og slett ikke hva en kan forvente.

Men én ting er sikkert. Man bør vite at man er sammen med rett mann. En mann som har like verdier, likt syn på oppdragelse og som du vet du kan stole på er der for deg og barnet. Er du sammen med en slabbedask som ikke rydder, vasker, handler, lager mat og på lik linje med deg gjør ting i hjemmet så vil ikke et barn på magisk vis endre han. Da ender du opp med 2 unger. Alt det andre barn medfører vil gå seg til på sikt.

Du får en bratt læringskurve og mye vil gå på instinkter. 

Det er lurt å ha et realistisk syn på det å bli foreldre. At man er psykisk forberedt på at svangerskapet kan være tøft, at det er unntakstilstand første året mtp egentid, søvn, sosiale ting, sex etc. At man ikke planlegger for mye, men lever i nuet og leser seg opp underveis så er er forberedt på de forskjellige fasene babyen går igjennom samt hva som kan forventes i et forhold med en baby som trenger dere 24/7.

Om det er ting du har lyst å gjøre som er vanskelig med en baby eller et ungt barn så realiser det først. Når ungen kommer så er det ikke like aktuelt med en tur til Machu Picchu liksom  

1 år er ikke lenge. Dere er fremdeles i en tidlig fase av forholdet. Vit at dere vet alt om hverandre og at du vet at du aksepterer og godtar partneren med alle feil og mørke hemmeligheter. At du ikke ønsker å endre personen man er sammen med. Man kan selvsagt være uenig om ting, men er det ting som stadig irriterer deg med partneren som er snakket om eller som kanskje egentlig ikke kan endres fordi det faktisk er en del av vedkommendes personlighet så er kanskje ikke den personen den rette allikevel. 

Endret 8. desember 2017 av GoldenLioness

[AnonymBruker]

Jeg er veldig enig med bruker over her. Partneren er så viktig i denne prosessen. Nå er det forskjelle på en 19 år gamnel gutt, og en mann på 30 år. Hvis dere er i slutten av 20-årene så skal i utgangspunktet mannen være moden nok til å få barn snart. Virker det som han fremdeles slurver rundt, ikke har noen spesielle drømmer eller mål, har for store, urealistiske drømmer eller mål, ikke virker interessert i få barn, ikke tar sin del av husarbeidet, ikke økonomi på stell så ville jeg revurdert forholdet, og om dette er noe å satse på. 

Det er en kjent sak nå at kvinner velger bort resurssvake menn. Kvinner vil rett, og slett ikke ha barn med de. Det er trist at det skal være slikt, samtidig er det ikke så rart. Livet, og levestandaren er skyhøy. Det å skulle forplikte seg til et annet menneske ved å få barn så er det så viktig å finne noen som er på bølgelengde med deg. 

Kort fortalt ville jeg ikke fått barn med en mann som er umoden i slutten av 20-årene eller begynnelsen av 30-årene. Læringskurven blir i hvert fall veldig bratt. 

Når det gjelder deg ville jeg heller fokusert på å gjøre meg klart til barn. Sette meg et mål feks. Skal gi meg selv to år der jeg skal reise, er jeg ferdig utdannelse, finne ut hvor jeg vil bo, er dette en mann jeg vil ha barn med osv. Da ville jeg ha tenkt på barn som et mål, men ikke som stress. Det ødelegger livskvaliteten å ha et slikt stress, og press på seg. Det er også uheldig i prisessen der man prøver å bli gravid. Rydd opp i livet ditt nå, og finn ut av ting. Vil du ha barn burde det ikke være så lenge til dere er klar.

Barn er noe du får i livet det er ikke noe som skal komme når livet er ferdig levd. Du må ikke ha alt på stell fordi man kan ikke være helt forberedt, men man burde være så moden, og klar til å få barn at lysten er sterkt i dere begge. 

Anonymkode: 3f587...708

[AnonymBruker]

Hva legger du i å være klar? Et altoppslukende ønske og lengsel? Hvis du vet at du er sammen med rett mann, at han vil være en god partner for deg selv om dere aldri får barn, at han vil være en god far OG partner for deg hvis dere får barn, at dere to, sammen, vil kunne takle enkle forutsigbare ting som graviditet, fødsel, ikke sex på ubestemt tid ( 2 uker, 2 måneder, 2 år, det er så ulikt med slikt), fordeling av husarbeid og foreldrepermisjon? Ville dere kunne adoptere sammen for eksempel? Eller leve barnløse? Vil dere takle helt uforutsette ting sammen som sykdom og stor krise? Bor dere der dere vil bo i framtiden (ikke bolig, men sted)? Har dere jobber og økonomi som er kompatibelt med barn? Har dere en livsstil sammen som må endres mye, eller kunne barnet liksågodt kommet i morgen? Hva er det du mener må modnes hos ham? Har han et barneønske med deg? Hvordan ser dere for dere framtiden sammen? Kunne du giftet deg med ham i morgen? Hvis ja, da er du klar. Hvis nei, vent litt til. Ett år er ikke lenge, med et barn eller flere må dere kunne se for dere framtiden sammen dere to, for resten av livet.

Anonymkode: 4cd77...bbb

[AnonymBruker]

Jeg var lenge usikker på om jeg ville ha barn, men da jeg nærmet meg 30 ble jeg mer og mer sikker på at jeg ville. Da hadde jeg vært sammen med samboeren i åtte år, og han var også klar for barn. Jeg hadde mine episoder med tvil både mens jeg gikk gravid og etter at barnet ble født: det er ikke til å legge skjul på at det er en stor påkjenning, både for kropp, psyke og forholdet. Men nå er barnet tre år, og vi venter en lillebror eller lillesøster, det ga med andre ord mersmak etterhvert

Som flere her sier tror jeg det viktigste er å være trygg på partneren sin. Har dere bare vært sammen ett år ville jeg ventet litt. Er kjæresten din en type som tar sin del av ansvaret, som ikke roter med økonomien, som hjelper deg når du trenger det ... sånne verdier er kanskje ikke det man tenker mest over i starten av et forhold, men som har MYE å si når man har fått barn. Jeg har flere venninner som føler de har et ekstra barn i mannen sin, og det er klart det blir en påkjenning over tid. Også er det viktig at dere begge vil ha barn selvsagt, det kan ikke bare være ditt ønske.

Når det gjelder sex etter å ha fått barn så har ikke det vært noe problem her. Det er klart at graviditet, fødsel og småbarnsperioden som regel gjør at man har sjeldnere sex/mindre sexlyst, men for oss som allerede hadde vært sammen så lenge ble ikke overgangen så stor  det praktiske løser seg som regel greit: ha sex etter at barnet har lagt seg for kvelden, eller når det sover dupp på dagtid.

Anonymkode: 1a743...44e

[Thinkerbelle]

Helt 100% klar blir man vel nesten aldri.. var selv 29 år når første barn ble født, så absolutt ikke «ung mor» og hadde stunder der jeg panisk tenkte at «dette klarer jeg ikke»! Men det klarer man jo, og for min del var det en så fantastisk opplevelse å få barn, det beste som har skjedd meg! Men bare vent et par år, gi dere tid til å være kjærester, og NYT det!😉

[AnonymBruker]

Oi, tusen takk for så mange utfyllende svar! Jeg skal prøve å svare på noen av tingene dere sier/spør om.

-Vi gjør begge omtrent like mye husarbeid. Vi begge er i utgangspunktet litt rotete personer, men sammen har vi blitt mye flinkere. Vanligvis gjør vi det sammen, men dersom jeg har gjort litt før han kommer hjem fra jobb, så legger han merke til det og gir meg ros for å ha gjort det. 
-Han er utrolig støttende hvis jeg har det kjipt. Vi har allerede vært igjennom en del påkjenninger/utfordringer sammen, og når jeg har ligget dårlig så har han hjulpet meg masse. Da jeg lå på sykehuset var han med meg nesten hele tiden, ene kvelden så lenge at han måtte gå hjem siden siste buss hadde gått. Han har også en gang løpt 2 kilometer hjem til meg for å gi meg en klem en kveld jeg var lei meg (han trener lite, bare så det er nevnt ).
-Han er flinkere økonomisk enn meg, og hjelper meg med dette.
-Vi har ett konkret problem i forholdet (som jeg ikke ønsker å utdype), men det har vi oppsøkt proffesjonell hjelp for å løse, og vi er innstilte på å jobbe med det.
-Noen spurte om jeg kunne giftet meg med ham, og ja, det kunne jeg gjort, dersom punktet over ordner seg. Jeg har aldri hatt en drøm om å gifte meg før, men det har jeg fått nå. Jeg ønsker å gifte meg før jeg får barn, og jeg ønsker å gifte meg med ham. 
-Vi har ikke pratet seriøst om det å få barn sammen enda (annet enn "hvis vi får barn"), men vi har snakket en del generelt om oppdragelse, og der er vi mye enige.
-Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg mener med umoden, for han er ikke sånn type umoden som ikke gidder å gjøre husarbeid, som bare vil feste og henge med kompiser og bruker alle pengene sine på alkohol. Han er ferdig utdannet og har full jobb med god lønn. Vi har begge hatt en vanskelig start på voksenlivet, så vi henger litt etter andre på mange måter (og foran på andre områder). Det er nok der det ligger.
-Vi har begge ting som irriterer hverandre, og vi har våre uenigheter, men ikke mer enn andre helt vanlige par.

 

Svarene deres var veldig nyttige! Jeg er bittelitt mindre bekymret nå som jeg har reflektert litt over dette. Jeg tror jeg har skutt gullfuglen  Jeg har fortsatt noen få år igjen av 20-årene så det haster ikke. Vi får fortsette å utvikle oss sammen, og komme dit andre på vår alder er (vi gikk glipp av mye i begynnelsen av 20-årene), så kommer vi kanskje dit en dag at vi blir klare vi også.

Anonymkode: b6f24...705