Jeg klarer ikke å la være å tro..

[AnonymBruker]

at det går an å ha et fint forhold uten utroskap, svik og annet bull. At jeg kan møte en person og faktisk bli så glad i vedkommende at jeg gjør alt for å ikke ødelegge h#n og motsatt. 

Er jeg dum da?

Det virker nemlig som at det er stuerent å tenke at man skal gjøre noe ødeleggende hele tiden og at man aldri har bedre hensikter enn grusomme. Og jo, jeg tar meg i å bli redd for sånt selv også.. men frykt sprer frykt? Mange av oss er veldig redde der ute for å bli såret, lurt, ført bak lyset og i det hele tatt miste troen! Samtidig sårer man hverandre hele tiden.. Derfor er det bedre å tenke det verste inntil det motsatte bevises? Men i den fortsand er man jo ikke uskyldig til det motsatte er bevist og tillitsløs oppførsel innebærer jo ikke bare at man er utro, det er jo også tillitsløst å konstant være mistroisk og mistenksom? 

Anonymkode: b97da...ab0

[Gjest making.a.mess]

Fullstendig mulig å ikke være utro eller å tro at mannen er det. Jeg kan være sørpe full uten å bekymre meg for at lysten til å ta av buksene blir for stor. Hyggelig at menn viser sin interesse. Jeg prater, er hyggelig og danser gjerne med dem, men buksene forblir på. På sånne kvelder så sier jeg at jeg er gift og fornøydmed det, men at jeg gjerne tar en prat og danser gjerne. 

Jegmisstenker heller ikke mannen for å ukontrollert miste buksene.