Pappas kjæreste misliker meg, men jeg får ikke svar på hva jeg har gjort galt

[AnonymBruker]

Jeg har lenge opplevd at hun ikke har et sekunds overskudd til å være hyggelig med meg. Jeg har kommet med morsdagskort, lyttet til henne når hun har vanskelige dager, hjulpet til med barna hennes, spurt om råd i blant. I flere saker får jeg korte og brutale svar, jeg får sinte bemerkelser. Hun gratulerer aldri meg med noe, hun spør aldri hvordan det går med meg i noen saker. Men altså det er greit det hvis man bare hadde vært hyggelig ellers. 

Om hun er hjemme hos pappa mens han ikke er der (jeg er nærmeste nabo med felles uteområde) og jeg er ute så vinker jeg, mens hun ser konsekvent en annen vei og prøver å ikke hilse. For å ikke bli veldig gjenkjent her prøver jeg å holde dette litt kort. Det er tydelige hendelser hvor hun prøver å presse meg vekk ved å være frekk. Eneste gangene hun det siste året har svart på tiltale er når pappa er der mens jeg sier noe til henne. 

Samboeren min merker godt hennes sure humør ovenfor meg, mot han så er hun smørblid. Hun spør aldri hvordan det går med han heller altså, prater kun om sine egne ting. Men hun er alltid hyggelig i tonen mot han. 

Det var en hendelse her hvor hun har noen pappesker lagret hos pappa. De er tomme og pappa ville snart ha de ut. På tonefallet hennes og hans så hørtes det ut som om de skulle kastes. Så jeg spurte rolig om ingen trenger de så kan jeg godt ta de. Rakk ikke prate ferdig før hun kastet seg over meg, nei hun trengte de mer enn meg så bare hold deg unna. Veldig sint stemme og ordene bare fosset ut av henne. Samboeren min som sto der ble litt satt ut av måten hun pratet til meg på. Hun snudde seg, gjorde opp stemmen sin til koselig igjen og fortsatte prat med samboer.

Så da bare listet jeg meg unna. Jeg blir veldig sliten av sånn negativitet konstant! I selskap hos de og så skal jeg alltid hysjes ned, sitte langt vekk fra henne og pappa, gjøres narr av etc. Jeg har en veldig god dose selvironi så hver gang hun kommer med noe så kan jeg svare for meg og flire litt, ofte flirer da også min veldig kristne bestemor (så det er ikke noe frekt, bare selvironi på egne vegne.) 

Det begynner å bli for dumt liksom når jeg holder på ute, hun kommer kjørende, sier hei til samboer, stygt blikk til meg og går inn til pappa.

Så spurte pappa her hva jeg har gjort henne. Sa til pappa at han har sikkert noe tillit fra henne til å ikke sladre om deres samtaler, ber ikke om det. Men om jeg har gjort noe så galt at jeg fortjener slik behandling så vil jeg gjerne rette opp i mine feil. Jeg får ikke gjort noe med noe når jeg ikke vet hva jeg har gjort galt. 

Hans svar var bare at han ikke trodde vi var noen match på personligheter. Så sa det at hvis hun har noe å si om meg, som er noe jeg kan gjøre noe med så får hun bare si ifra en dag det passer henne.

Hva skal jeg gjøre? 

Anonymkode: 20974...ee8

[Sillyline]

Hvor gammel er du, og hvor gammel er stemoren din? Mitt råd er å snakke med henne, ikke bruke faren din som mellommann. Men helt ærlig tror jeg det er sjalusi fra hennes side.

Endret 7. desember 2017 av Sillyline

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Sillyline skrev:

Hvor gammel er du, og hvor gammel er stemoren din? Mitt råd er å snakke med henne, ikke bruke faren din som mellommann. Men helt ærlig tror jeg det er sjalusi fra hennes side.

Jeg er 26 og hun er 40. 

Hver gang jeg prøver å prate med henne svarer hun kort og brutalt. Hun prater aldri med meg frivillig heller, svarer kun på tiltale når pappa er der.

Anonymkode: 20974...ee8

[Annie Hall]

Jeg foreslår at du begynner å sette grenser. Nå har du prøvd å være hyggelig, da går du over til å være helt nøytral. Ikke mer morsdagskort, ikke mer vinking. Vær som vanlig mot din far, men overse henne. Ikke straff henne, bare vær likegyldig. Du får ikke endret henne om hun ikke vil. Det eneste du får endret på om du lar det gå inn på deg. Du har prøvd å være hyggelig, det funker tydeligvis ikke, da kan du med god samvittighet slutte å anstrenge deg. Og jeg mener helt seriøst at du også skal slutte å tenke på henne. Om hun på et tidspunkt spør hva som er galt så kan du si sannheten. At du prøvde veldig lenge å være hyggelig, men ble lei av at hun overså deg og til tider behandlet deg ganske slemt tilbake. At det gikk så langt at du snakket med din far om det, men at du innså at det hjelper ikke om du ønsker å ha et godt forhold til henne, om hun på sin side ikke vil.

Og i tilfeller der du blir "ledd av" sammen med andre så bør du sette en tydelig grense. Hva enn du gjør, ikke le med. La henne føle at det blir litt ubehagelig. Du kan du f.eks si (rolig og smilende mens alle hører det): "Jeg kan le av meg selv jeg altså, men jeg må innrømme at jeg synes det kan bli litt nok med slike kommentarer også". Eller så kan du svare grav alvorlig på det hun sier. Om hun f.eks "fleiper" med at du er veldig interessert i biler (tenkt eksempel) så kan du svare. "Ja jeg er jo veldig interessert i det, men jag har ikke trodd at det er til plage for noen andre..." eller rett og slett ikke svare noe på det hun sa. Bare smile svakt og fortsette samtalen med den du snakket med. La blir det gjerne bli litt ubehagelig stemning i noen minutter. Om hun prøver å konfrontere deg får du bruke en hersketeknikk. Legg hånden på armen hennes og si med halvlav stemme "Nå er vi her for å ha det hyggelig - ikke lag noe styr nå." Etter det vil det bli feil samme hva hun sier... 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Annie Hall skrev:

Jeg foreslår at du begynner å sette grenser. Nå har du prøvd å være hyggelig, da går du over til å være helt nøytral. Ikke mer morsdagskort, ikke mer vinking. Vær som vanlig mot din far, men overse henne. Ikke straff henne, bare vær likegyldig. Du får ikke endret henne om hun ikke vil. Det eneste du får endret på om du lar det gå inn på deg. Du har prøvd å være hyggelig, det funker tydeligvis ikke, da kan du med god samvittighet slutte å anstrenge deg. Og jeg mener helt seriøst at du også skal slutte å tenke på henne. Om hun på et tidspunkt spør hva som er galt så kan du si sannheten. At du prøvde veldig lenge å være hyggelig, men ble lei av at hun overså deg og til tider behandlet deg ganske slemt tilbake. At det gikk så langt at du snakket med din far om det, men at du innså at det hjelper ikke om du ønsker å ha et godt forhold til henne, om hun på sin side ikke vil.

Og i tilfeller der du blir "ledd av" sammen med andre så bør du sette en tydelig grense. Hva enn du gjør, ikke le med. La henne føle at det blir litt ubehagelig. Du kan du f.eks si (rolig og smilende mens alle hører det): "Jeg kan le av meg selv jeg altså, men jeg må innrømme at jeg synes det kan bli litt nok med slike kommentarer også". Eller så kan du svare grav alvorlig på det hun sier. Om hun f.eks "fleiper" med at du er veldig interessert i biler (tenkt eksempel) så kan du svare. "Ja jeg er jo veldig interessert i det, men jag har ikke trodd at det er til plage for noen andre..." eller rett og slett ikke svare noe på det hun sa. Bare smile svakt og fortsette samtalen med den du snakket med. La blir det gjerne bli litt ubehagelig stemning i noen minutter. Om hun prøver å konfrontere deg får du bruke en hersketeknikk. Legg hånden på armen hennes og si med halvlav stemme "Nå er vi her for å ha det hyggelig - ikke lag noe styr nå." Etter det vil det bli feil samme hva hun sier... 

Ubehagelig stemning er jo noe jeg prøver å unngå 😅 mulig jeg burde svart mer brutalt her og der, men da blir det dårlig stemning for de rundt bordet og. Tenkte at hvis jeg viser at det ikke går inn på meg så får hun ikke gjort noe mot meg med slike kommentarer.

Feks hadde hun sagt til sin sønns datter (17 åringer) at jeg var den som alltid dro i gang dårlig humor rundt bordet med en slik en sånn vits. Det stemmer jo ikke, så sier søsteren min (pappas andre datter kun 11år) at i det daglige så er det jo hun som drar i gang den humoren. Hun har også følt seg mislikt av kjæresten og pappa hadde nå sagt at de ikke skulle feire jul med henne i år. Noe hun ble veldig sint over, men forstår jo at lillesøster ikke ønsker det. 

Har vært i selskap hos pappa hvor både min bestemor og familie av pappas kjæreste har deltatt. Da sitter jeg på skrått for dama til pappa, men hun møter verken blikk eller prater med meg. Søsteren hennes var koselig å prate med da.. 

Anonymkode: 20974...ee8

[Gjest Coolaid]

"Pappas kjæreste misliker meg, men jeg får ikke svar på hva jeg har gjort galt"

......skrev du i overskriften.... har du tenkt på at du har feil innfallsvinkel? Det er selvfølgelig ikke du som har gjort noe galt. Gi det ro, vær sikker på deg selv, la henne være sur og vanskelig. Når hun er klar så endrer hun seg. Vi mennesker vet ikke hva som foregår inni andre mennesker. Måten man oppfører seg på reflekterer hvordan vi har det inni oss.  Det kan være mange grunner til at hun oppfører seg slik hun gjør, uten at det skal være en unnskyldning for dårlig oppførsel- men det er kanskje en forklaring. 

Gi det ro  

 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Coolaid skrev:

"Pappas kjæreste misliker meg, men jeg får ikke svar på hva jeg har gjort galt"

......skrev du i overskriften.... har du tenkt på at du har feil innfallsvinkel? Det er selvfølgelig ikke du som har gjort noe galt. Gi det ro, vær sikker på deg selv, la henne være sur og vanskelig. Når hun er klar så endrer hun seg. Vi mennesker vet ikke hva som foregår inni andre mennesker. Måten man oppfører seg på reflekterer hvordan vi har det inni oss.  Det kan være mange grunner til at hun oppfører seg slik hun gjør, uten at det skal være en unnskyldning for dårlig oppførsel- men det er kanskje en forklaring. 

Gi det ro  

 

Nei altså, ofte får man behandlingen man fortjener har jeg blitt opplært til. Vær mot andre som du vil at de skal være mot deg er pappa sitt motto. Så det har jeg jo vært syns jeg. Kanskje jeg har gjort henne noe som hun har følt på som jeg ikke en gang har tenkt over. Da hadde det jo vært bedre å fortelle meg hva hun mislikte enn å gå rundt å være så tydelig irritert på meg.

 

Anonymkode: 20974...ee8

[Gjest Coolaid]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei altså, ofte får man behandlingen man fortjener har jeg blitt opplært til. Vær mot andre som du vil at de skal være mot deg er pappa sitt motto. Så det har jeg jo vært syns jeg. Kanskje jeg har gjort henne noe som hun har følt på som jeg ikke en gang har tenkt over. Da hadde det jo vært bedre å fortelle meg hva hun mislikte enn å gå rundt å være så tydelig irritert på meg.

 

Anonymkode: 20974...ee8

Det jeg prøver å formidle er at det er hennes problem og ikke ditt. Dersom hun har noe usnakket med deg er det hun som har ansvar til å ta det opp, slik som voksne mennesker gjør. 

Hvor gammel er du i forhold til henne? Tenker siden du er samboer er du voksen?

[AnonymBruker]

Du ligner vel på din mor, da. Slik din mor må ha sett ut da hun og din far var et ungt forelsket par og fikk deg. Din stemor er sjalu. Noen steforeldre lider dessverre av bitterhet og kommer aldri over at partneren har hatt en annen ektefelle, og i tillegg et barn som er en påminnelse om dette. 

Det er ingenting du kan gjøre med den saken, problemet sitter inne i henne. Men det høres ut som du bør sette deg mer i respekt i dine omgivelser generelt, slik jeg leser deg så er du opphengt i hva andre synes og at du aldri skal skape ubehag for noen. Men sånn kan man ikke leve, som en undertrykket snill pike som alltid ofrer seg selv for andre, da blir man ulykkelig. Du må øve på å være tøff, ikke akseptere dårlig behandling eller ta skylden for alt. Hvis folk ikke oppfører seg fint mot deg så sier du ifra direkte, og i verste fall så dropper du å omgås dem mer.

Anonymkode: d1204...d96

[Vera Vinge]

Det høres ut som du har prøvd det du kan å være en god stedatter, og at dette ikke handler om at du har gjort noe galt. Og det går vel en grense også for hvor mye du skal prøve og sitte med forventninger som blir knust. Det minner litt om forholdet jeg hadde til min fars kjæreste/samboer da jeg var litt yngre enn deg, og det kom etter hvert fram at hun var misunnelig på mitt forhold til faren min. Hun ønsket ikke at jeg skulle ha kontakt med faren min uten at hun var til stede, og ville nekte ham å ringe til meg osv, fordi hun da ikke kunne vite hva vi snakket om. Det hjalp vel heller ikke at jeg etter hvert kom i gang med en utdannelse hun hadde prøvd å komme inn på uten å lykkes flere ganger. Til slutt nektet hun å snakke med meg, og da ga jeg opp å forsøke, fordi jeg skjønte at problemet lå hos henne. Jeg prøvde bare å forholde meg nøytralt, dvs. verken legge opp til kontakt eller samtaler, men samtidig være høflig når vi møttes. Men heldigvis gjorde faren min det slutt like etter dette, og konflikten med meg var noe av det utslagsgivende. På KG hører man mye om hvor vanskelige stebarna liksom er, men det er jammen ikke alle stemødre som er så enkle å forholde seg til heller.

[makkapakka]

Sett den jævla kjerringa på plass, det hjelper ikke å være hyggelig mot sånne!

[Ella Grisella]

For ei fitte!

[Katten.2.0]

På tide å stå opp for deg selv.

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Coolaid skrev:

Det jeg prøver å formidle er at det er hennes problem og ikke ditt. Dersom hun har noe usnakket med deg er det hun som har ansvar til å ta det opp, slik som voksne mennesker gjør. 

Hvor gammel er du i forhold til henne? Tenker siden du er samboer er du voksen?

Svarte litt lengre opp her, jeg er 26, samboer 28, hun er vel 40 og pappa er 46 😊

Eier hver vår bolig med felles uteområdet ved faren min. De to har ikke kunnet bo sammen pga hun har barn med spesielle behov som gjør det veldig vanskelig. De har vært sammen i snart 5 år så har prøvd veldig lenge også.

Anonymkode: 20974...ee8

[Gjest yeans]

Jeg syns faren din høres ut som en tafatt tulling. Han bør sette henne på plass, for det hun holder på med er ren hersketeknikk og mobbing. Hun oppfører seg som en drittunge. 

Du skal ikke liste deg rundt, og klarer du det så ta tilbake og spør henne hva i he##### er problemet hennes. La henne få vite hva du syns om å bli behandlet slik når du ikke har gjort noe galt.

For ja, jeg nekter å tro at du har gjort noe galt for da ville vel faren din ha sagt noe til deg?

[AnonymBruker]

Hun er nok sjalu.

Anonymkode: 0384e...cf3

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du ligner vel på din mor, da. Slik din mor må ha sett ut da hun og din far var et ungt forelsket par og fikk deg. Din stemor er sjalu. Noen steforeldre lider dessverre av bitterhet og kommer aldri over at partneren har hatt en annen ektefelle, og i tillegg et barn som er en påminnelse om dette. 

Det er ingenting du kan gjøre med den saken, problemet sitter inne i henne. Men det høres ut som du bør sette deg mer i respekt i dine omgivelser generelt, slik jeg leser deg så er du opphengt i hva andre synes og at du aldri skal skape ubehag for noen. Men sånn kan man ikke leve, som en undertrykket snill pike som alltid ofrer seg selv for andre, da blir man ulykkelig. Du må øve på å være tøff, ikke akseptere dårlig behandling eller ta skylden for alt. Hvis folk ikke oppfører seg fint mot deg så sier du ifra direkte, og i verste fall så dropper du å omgås dem mer.

Anonymkode: d1204...d96

Hadde det vært så vel at jeg lignet på min mor som grunn. Har vokst opp med pappa, har null kontakt med moren min og samme med han. Møter henne aldri, har aldri hatt en mor i oppveksten. 

Både jeg og pappa er litt konfliktsky samtidig som vi gjerne vil ordne opp i alt med en gang og være ferdig med drama. Blir litt frustrert når jeg ikke får det til her 😊

Anonymkode: 20974...ee8

[AnonymBruker]

2 minutter siden, yeans skrev:

Jeg syns faren din høres ut som en tafatt tulling. Han bør sette henne på plass, for det hun holder på med er ren hersketeknikk og mobbing. Hun oppfører seg som en drittunge. 

Du skal ikke liste deg rundt, og klarer du det så ta tilbake og spør henne hva i he##### er problemet hennes. La henne få vite hva du syns om å bli behandlet slik når du ikke har gjort noe galt.

For ja, jeg nekter å tro at du har gjort noe galt for da ville vel faren din ha sagt noe til deg?

Ja pappa bare flirer og sier at personlighetene våre ikke matcher. 

Anonymkode: 20974...ee8

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 26 og hun er 40. 

Hver gang jeg prøver å prate med henne svarer hun kort og brutalt. Hun prater aldri med meg frivillig heller, svarer kun på tiltale når pappa er der.

Anonymkode: 20974...ee8

Jeg hadde samlet hele familien til en samtale. Altså, hun og far - du og samboer. Uten barna tilstede.

Så hadde jeg tatt et ordentlig familieråd - for denne oppførselen er helt uakseptabel, og faren din virker helt ute å kjøre han også. 

Selv hadde jeg flyttet et annet sted, det er jo bare kjipt å ha det sånn. Men det du har gjort er nok ingenting, og hun er sykelig sjalu. Virker jo helt merkelig.

Anonymkode: 1e041...1f7

[Ella Grisella]

Jeg hadde aldri akseptert at kjæresten min var kjip mot barna mine. Hadde sagt at barna mine kommer alltid først, og hvis du ikke tar deg sammen kan du ryke og reise.