Dilemma - mann og barn eller ingen av delene?

[Gjest Fast bruker i.i.]

Jeg sliter litt nå. Jeg er av de kvinner som ikke ønsker seg barn. Mannen jeg er sammen med nå, vil ha barn. Han har til og med sagt at han vil heller være i et forhold med en han ikke føler noe særlig for, og ha barn, enn å være sammen med en han elsker uten barn. Hva gjør jeg?

Hvis jeg holder på mitt og sier at jeg ikke vil ha barn, kommer han til å gå. Han har sagt at han SKAL ha barn i løpet av de neste par årene.

Hvis jeg får barn med ham, vil det gå utover meg selv og mitt liv.

Life sucks! :-(

[Gjest porselen]

Snakk om å ha havnet mellom barken og veden. Du har vært ærlig og fortalt at du ikke ønsker barn, han har vært ærlig og sagt at han vil ha barn.

Skjønner at dette er vanskelig, men dere må sette dere ned og prate alvorlig om dette, hvordan dere ser på livet fremover. Sånn som du beskriver det så ser det ikke til at det kan bli dere. For ingen må oppgi å få barn fordi den andre ikke vil ha, og ingen må få barn fordi den andre vil ha.

[Gjest Litjmæ]

Helt enig med porselen og det er en kjempevanskelig situasjon. Kan bare ønske deg lykke til jeg

[Gjest Anonymous]

Huff da! :trøste:

Jeg er litt i samme situasjon, bare omvendt: Jeg vil gjerne ha barn, samboern syns vi skal vente; reise og ha det gøy sammen vi to først. Det jeg har påpekt overfor han er at vi er såpass gamle (33 og 34) at vi faktisk ikke har all verdens av tid og at jeg ikke vil ha barn når jeg nærmer med 40.

MEN, vil ikke han ha barn så overlever jeg uten for jeg vil ikke ha barn med hvem som helst - jeg vil ha barn med han.

Så det jeg har sagt til han er at jeg vil at du skal være far til mine barn. Er ikke du klar for barn enda så dropper vi det og lever lykkelig uten.

Jeg elsker han og vil ikke presse på han en unge han ikke vil ha, og som sagt, jeg elsker han og vil ha barn med han og ingen andre.

Setter litt spørsmålstegn med typen din når han har mer lyst på en unge enn på deg. Elsker han deg da? Og, om han ikke elsker deg er det vel like greit å bli kvitt han?

[Gjest Dixie i.i]

Vet akkuratt hvordan du har det.

Jeg har heller ikke lyst på barn, men ex-samboeren har. Jeg flyttet fra han for noen mnd siden, og det er og var veldig vondt. Men jeg tror akkuratt dette er noe man ikke kan kompromisse om. Jeg kunne ikke fått barn for andres skyld, og jeg kunne ikke krevd at han skulle levd et liv uten. OM han hadde gitt avkall på det å få barn, er jeg redd han ville "hatet" meg når han ble eldre.

Det er ikke ett lett valg, men om du VET at du ikke har lyst på barn, så vet du svaret også.

[alisia4]

Jeg sliter litt nå. Jeg er av de kvinner som ikke ønsker seg barn. Mannen jeg er sammen med nå, vil ha barn. Han har til og med sagt at han vil heller være i et forhold med en han ikke føler noe særlig for, og ha barn, enn å være sammen med en han elsker uten barn. Hva gjør jeg?

Hvis jeg holder på mitt og sier at jeg ikke vil ha barn, kommer han til å gå. Han har sagt at han SKAL ha barn i løpet av de neste par årene.

Hvis jeg får barn med ham, vil det gå utover meg selv og mitt liv.

Life sucks! :-(

Ikke vanskelig å forstå at du er i et dilemma. Men desto større er viktigheten av at man blir enige om sånt så tidlig så mulig i forhold, nettopp for å unngå å komme i en sånn situasjon som du nå befinner deg i.

Syntes du bør snakke med ham ordentlig for å være sikker. Vist ikke så vet i hvertfall begge to hva dere har å forholde dere til.

Er stykt redd for at det vil skape bitterhet og frustrasjon for dere begge uansett hva dere kommer frem til om dere ikke blir enige. Og dette vil garantert slite på forholdet. Og om ikke så er jeg stygt redd for at dere må innse at det ikke skal være dere. I hvertfall ikke slik jeg fikk inntrykk av måten han har uttalt seg på.

Men uansett lykke til med avgjørelsen.

[Vimsevips]

Enig med de andre over, også har jeg lyst til å gi deg en

[Gjest Fast bruker (trådstarter)]

Tusen takk for alle svar! Jeg er nok dessverre stygt redd for at dere har rett. Det er bare så fryktelig synd, for jeg er så glad i ham! (Og han i meg, sier han.) Jeg har ikke lyst til at dette forholdet skal gå i oppløsning. :-(

Det har til og med gått så langt at jeg sterkt vurderer å slutte med p-piller bare for å se hva som skjer... Men samtidig er forholdet ganske ferskt, og jeg har bange anelser...

Argh! What to do, what to do!?!

[Gjest Anonymous]

hvor gammel er du og hvor lenge har dere värt sammen?

[Gjest ¤Humlen¤]

meg over

[Gjest Fast bruker (trådstarter)]

Jeg er snart 34, og vi har vært sammen i underkant av et år...

[tingeling]

Jeg satt på "andre siden" for et år siden. Tidliger hadde samboeren min bare skjøvet vekk "problemet" og sagt at han ikke var klar for barn, men jeg begynte å få bange anelser og stilte ham spørsmålet rett ut: vil du ha barn noen gang? (det vanskeligste spørsmålet jeg noengang har stilt )

Han viste ikke. Jeg sa da som sant var at jeg ikke kunne leve med dette, og at jeg trengte et klart svar slik at jeg visste hva forutsetningene i forholdet var. Jeg var nok også ganske tydelig på at jeg måtte gå hvis han ikke ønsket barn fordi jeg ville ende opp som bitter og trist hvis jeg måtte avstå fra barn. Jeg elsker samboeren min over alt på jord, men har også vært igjennom nok i livet til å vite at hvis det skulle komme til et brudd så ville jeg komme over det etterhvert, mens barn ikke er noe jeg kan tenke meg å leve uten. Og jeg ville ikke bli til å leve med hvis jeg måtte akseptere at barn ikke var en del av "planen".

Følte jeg meg forferdelig? JA, selvsagt! Ingen ønsker å presse kjæresten sin til noe slikt. man ønsker at dette skal komme som en enighet fra begge og å være "en slik" som tvinger mannen til å få barn er overhodet ikke noe jeg trodde jeg selv kom til å bli.

Vi snakket masse sammen og ble enige om at han skulle snakke med noen kompiser som har barn og høre hva de hadde å si. Dette gjorde han allerede neste dag og kom tilbake mer positiv. Etter mye prating, gråting osv konkluderte vi med at jeg kunne vente og at han kom til å bli klar - innen overskuelig fremtid.

Dette er ca et år siden og jeg skal slutte med pillene om noen uker. I full enighet med ham

Når jeg denne gangen tok det opp trengte jeg ikke ett eneste argument.

Likevel gnager det i meg at jeg måtte komme med et ultimatum, selv om det overhodet ikke ser ut til å plage ham når jeg snakker om det.

Jeg vet ikke egentlig hvor jeg vil med dette innlegget, annet enn å si at dette er noe man nok må finne en enighet om for å få et forhold til å fungere. Jeg håper og tror at dette ikke er et kompromiss min samboer har inngått (han er skikkelig sta generelt, og gir seg aldri på noe som er viktig for ham, så jeg regner ikke med det).

Får sikkert masse pepper nå, men er man skikkelig "babysyk" så blir det et fysisk savn som det ikke nytter å undertrykke. Og da kan vanskelige valg presse seg frem hvis partneren overhodet ikke er enig.

Tingeling