Når man har veldig ulike familiehistorier

[AnonymBruker]

Dette innlegget kommer sikkert til å fremstå som ganske bittert, men jeg trenger bare å lufte hodet mitt liv.

Jeg er sammen med en veldig omsorgsfull og tillitsfull mann. Han kommer fra en familie der alle er glade i hverandre. Barna i familien blir forgudet og mannen min og søsknene hans har vokst opp i et kjærlig og godt hjem. 

Selv kommer jeg fra en familie hvor alle har hatet hverandre. Vi har hatt en ustabil oppvekst fylt med konflikter, avstraffelser og utrygghet. Du skal ikke tro at du er noe, og uansett hvor hardt du jobber så vil det aldri bli bra nok og du skal aldri klage.

Jeg syns at det er godt at mannen min ikke har måttet oppleve dette, og at barna i hans familie har en varm og fin oppvekst. Men i blant må jeg innrømme at jeg får alt litt i halsen. Akkurat nå er vi på lengre besøk hos slektninger av han, og ved hver frokost og lunsj sitter vi i et par timer og snakker om hvor søt og sjarmerende mannen min var da han var liten, og hvor skjønne og morsomme alle barna i familien deres er.

Jeg unner dem absolutt alt godt, men ofte snakker de om episoder hvor dersom det hadde vært meg da jeg var liten, så hadde jeg fått juling. F.eks så sier jo små barn de rareste ting som man gjerne ler av både da og når man blir voksen. I min familie blir man uglesett, og jeg fikk ofte fysisk straff eller ble spytta på dersom jeg sa/gjorde noe feil da jeg var liten. Hos oss blir det ikke til søte historier slik det blir i hans familie. Hos oss blir det til vonde minner og skamfulle historier om hvor dumme vi var da vi var små.

Jeg veit ikke hvor jeg vil henn med dette, jeg bare kjenner litt på hvor urettferdig ting kan være. Det er liksom alltid de samme historiene som går igjen når vi sitter ved måltidene og prater. De første gangene jeg hørte historiene så syns jeg at det var søtt og morsomt, men nå kjenner jeg at magen min vrir seg. Aner ikke hvorfor, jeg vet jo veldig godt at det er min oppvekst som er "feil" i forhold til hans og familien hans og jeg unner som sagt ingen mine opplevelser.

Andre som har følt på lignende?

Anonymkode: ec5f9...7d9

[AnonymBruker]

Kanskje du kan snakke med mannen din om det? 

Bort i fra at min far døde tidlig, har jeg hatt det som fra utsiden kan beskrives som en ganske fin og idyllisk oppvekst. Men jeg har like fullt vonde og såre minner, selv om det ikke er noe som skulle tilsi det - bare ting som henger igjen fra barndommen.

Anonymkode: fd36d...600

[AnonymBruker]

Ja, det har jeg. Har hatt en lignende oppvekst som deg, mye fyll, konflikter og vi barna ble fort voksne. Mannen har hatt en perfekt oppvekst med foreldre som var foreldre, og lite konflikter. Han har vel knapt hørt foreldrene snerre til hverandre. Og jeg kan og få nok av alle de gode minnene og alt det fine han og søsknene har opplevd, og kan noen ganger tenke innerst inne at de er litt for naive og ikke opplevd en virkelig verden. (De har for eksempel aldri opplevd dødsfall eller vært i begravelser). Samtidig er det ikke mannens feil at han har hatt en god oppvekst, eller svigerforeldrene mine sin feil at de har vært gode (normale) foreldre.. Det er lov å kjenne på at det er urettferdig, men ikke la det ødelegge forholdet til din mann. Bruk heller de gode minnene han har, til å finne på gode ting med egne barn når de kommer. 

Jeg prøver å sette pris på alt min oppvekst gav meg, og hva jeg har lært. Jeg setter pris på verdiene og alt mannen min har med seg fra sin oppvekst, og jeg vet at våre barn kunne ikke hatt en bedre pappa og oppvekst en det vi gir dem og gode besteforeldre, på en side.  Så får jeg heller lide meg igjennom historier om campingturer og båtturer og tenke på at jeg hvertfall gir mine barn samme minner. 

Anonymkode: e72b7...f53

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det har jeg. Har hatt en lignende oppvekst som deg, mye fyll, konflikter og vi barna ble fort voksne. Mannen har hatt en perfekt oppvekst med foreldre som var foreldre, og lite konflikter. Han har vel knapt hørt foreldrene snerre til hverandre. Og jeg kan og få nok av alle de gode minnene og alt det fine han og søsknene har opplevd, og kan noen ganger tenke innerst inne at de er litt for naive og ikke opplevd en virkelig verden. (De har for eksempel aldri opplevd dødsfall eller vært i begravelser). Samtidig er det ikke mannens feil at han har hatt en god oppvekst, eller svigerforeldrene mine sin feil at de har vært gode (normale) foreldre.. Det er lov å kjenne på at det er urettferdig, men ikke la det ødelegge forholdet til din mann. Bruk heller de gode minnene han har, til å finne på gode ting med egne barn når de kommer. 

Jeg prøver å sette pris på alt min oppvekst gav meg, og hva jeg har lært. Jeg setter pris på verdiene og alt mannen min har med seg fra sin oppvekst, og jeg vet at våre barn kunne ikke hatt en bedre pappa og oppvekst en det vi gir dem og gode besteforeldre, på en side.  Så får jeg heller lide meg igjennom historier om campingturer og båtturer og tenke på at jeg hvertfall gir mine barn samme minner. 

Anonymkode: e72b7...f53

Så godt å vite at det er flere som skjønner hva jeg føler. Jeg også tar meg selv i å tenke i blant at de er naive, at de tar det gode litt for gitt. Samtidig vet jeg at det ikke er helt rosenrødt litt utover i slekta, så de har hatt sin dose med drama.

Selv om det føles urettferdig, så er det ingens feil, og det er bare slik livet er. Jeg er ikke sint eller noe sånt på mannen min for at han hadde det bra og jeg dårlig. Prøver også å sette alt litt i perspektiv slik du sier. 

Det er nok bare når man sitter der under måltidet eller rundt kaffebordet eller i bursdager og ferier, at jeg kjenner litt på hvor selvfølgelig livet virker for dem. 

Anonymkode: ec5f9...7d9

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hos oss blir det ikke til søte historier slik det blir i hans familie. Hos oss blir det til vonde minner og skamfulle historier om hvor dumme vi var da vi var små.

Anonymkode: ec5f9...7d9

Du, dette var helt utrolig godt formulert. Jeg ble helt slått overende over den beskrivelsen....

Kanskje du har en forfatter i magen? 

Selv er jeg en av de heldige med en lykkelig barndom. Livet senere ble ikke like lett, men likevel kan jeg kjenne på det som nesten en dårlig samvittighet når jeg er sammen med venner som har fryktelig vanskelige barndommer bak seg... 

Anonymkode: aec86...7dc

[AnonymBruker]

Har du ikke gått i terapi for å bearbeide traumene fra barndommen? Håper virkelig du gjør det før du eventuelt får barn. 

Anonymkode: 0dd59...b24

[AnonymBruker]

Har opplevd noe lignende. Ikke i forbindelse med noen av mine «eks-svigerfamilier», men familier til noen av mine beste venner. For meg har det vært som en liten sorgprosess, jeg ser hvordan en normal familie skal og bør være og kjenner litt på kroppen hvordan det er å være meg i deres familier og da ser man jo så godt hva som mangler i ens egen familie. Jeg har måttet komme meg over det faktum at foreldrene mine har vært som de har vært og at de dessverre aldri kommer til å klare å se hva de har gjort galt og at de derfor aldri kommer til å forandre seg. Men det er en stor sorg for meg at de er som de er.

Derfor håper jeg på å en gang treffe en mann som din med en familie som hans familie, for det er en sånn svigerfamilie jeg ville hatt til mine framtidige barn når min egen familie svikter på så mange måter. Foreldrene mine kommer jo aldri til å få lov til å være alene med mine framtidige barn, og jeg håper jeg finner en som kan gi dem ett sett gode besteforeldre.

Anonymkode: a8f96...17e

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne igjen noe av det du føler, selv om min historie ikke er helt lik. Da jeg var hos venninner med veldig engasjerte foreldre som veldig tydelig prioriterte barna, så kjente jeg en følelse av sjalusi. Og i svigerfamilien har de aldri opplevd dødsfall (alle besteforeldre lever ennå), ikke fyll, krangling, omsorgssvikt eller umotivert kjeft. Bare fryd og gammen, hele veien. Ikke noe drama. Jeg tenker også at de lever i en boble. At de er naive, og at realiteten kommer til å treffe dem hardt en dag... Så det du kjenner er trolig helt normalt altså. Og at det du kjenner også på et vis er sjalusi. Og at tristheten blir gjort til sinne. På et vis. Jeg tenker i alle fall mitt for meg selv, når jeg blir utsatt for all denne "idyllen". At faren sikkert runker til porno. At moren har en hemmelig elsker. Den ene broren slår sikkert kjæresten sin og bestemor smugdrikker på do... Jeg mener, det går jo ikke an at det ikke er noe snusk i en familie overhode? 

Anonymkode: 7efee...18c

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du, dette var helt utrolig godt formulert. Jeg ble helt slått overende over den beskrivelsen....

Kanskje du har en forfatter i magen? 

Selv er jeg en av de heldige med en lykkelig barndom. Livet senere ble ikke like lett, men likevel kan jeg kjenne på det som nesten en dårlig samvittighet når jeg er sammen med venner som har fryktelig vanskelige barndommer bak seg... 

Anonymkode: aec86...7dc

Tusen takk, så pent sagt ❤ Jeg jobber med tekstproduksjon, så det kommer kanskje litt av det.

Jeg mener ikke at andre skal ha dårlig samvittighet fordi de har hatt det godt, tvert imot. Men jeg føler kanskje at noen fort tar det gode litt for gitt.  Sier ikke at det gjelder deg altså, heller ikke flesteparten av folk, men i hvert fall i dette tilfellet så gjør jeg det.

Har man hatt det godt i oppveksten, så mener jeg absolutt at man skal være glad for det og ta det med seg videre i livet, slik mannen min og familien hans gjør.

Anonymkode: ec5f9...7d9

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du ikke gått i terapi for å bearbeide traumene fra barndommen? Håper virkelig du gjør det før du eventuelt får barn. 

Anonymkode: 0dd59...b24

Hvorfor så forhåndsinntatt? Ja, jeg har gått i terapi. Selv om man har hatt en vanskelig oppvekst så er ikke det ensbetydende med at man blir en fæl forelder.

Anonymkode: ec5f9...7d9

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, ts. Man skulle nesten tro at det var fin familie det var snakk om. Også har jeg i tillegg møtt verdens snilleste mann med den snilleste familien. 

Verden er urettferdig, men når det er sagt, er jeg blitt voksen og kan selv bestemme hvordan fremtiden min blir. Valget er tatt og jeg ønsker ikke at mine fremtidige barn skal vokse opp slik jeg gjorde. Mannen min kjenner til familien min, men jeg har også full forståelse for at han ikke helt forstår hvor vondt det må ha vært å vokse opp slik. Han har jo aldri opplevd det. 

Anonymkode: f2023...07b