Føler meg lurt inn i et forhold uten fremtid

[Gjest Aria_89]

Hei.

Jeg er en kvinne i 20 årene som traff drømmemannen i mitt liv for et par år siden. Han hadde et barn på 8 år fra før av og jeg var litt skeptisk med tanke på jeg ikke har egne barn. Men jeg ble fort kjent med den lille jenta og vi fikk et kjempe godt forhold og vi har blitt svært knyttet til hverandre. 

Men, dessverre så var forholdet til kjæresten og eksen hans svært dårlig, så dårlig at det var konflikter hver eneste uke, hun kunne gjøre alt hun kunne for å sabotere helgene vårs for han og det hele var som et langt mareritt. 

Han ville ha ungen sin mer da han syntes det var for lite og bare ha ca 30 % samvær men det nektet hun og gå med på.  Jeg var med han til advokat, mekling og stod ved hans side og holdt hånden hans. Etter mange mange måneder med en intens kamp og gråt så fikk vi endelig til en samværavtale på papir og ting roet seg litt. Men jeg satt igjen med en så stor smerte da dette gikk så innpå meg at jeg ble sykemeldt på jobb og jeg ble henvist til psykolog pga stress og utbrenthet.

Da alt stod til på det verste rådet vennene og familien min til at jeg pakket sakene mine og reiste, da det var alt for mye baggasje og konflikter med eksen. Men jeg elsket han så mye og han hadde allerede ha begynt og nevne giftemål og at han gledet seg til at vi skulle få egne unger også. Dette var jo en motivasjon i seg selv at jeg skulle holde ut, da jeg visste at jeg kom til å ende opp med de drømmene jeg alltid hadde ønsket, gifte meg og få barn.

Så snur alt seg. Nå sitter vi i en situasjon der han sier til meg at han nå er usikker på om han vil ha barn. Han har ingen grunn til hvorfor men han sier han kan ikke love meg at lysten kommer tilbake heller. Så nå sitter jeg her, helt knust og såret. Jeg gikk gjennom helvette for han, og nå når vi endelig har kommet oss ut av denne vonde perioden, alt er rolig og fredelig, så har han bare snudd seg helt om. 

Jeg er sint, bitter, trist, forbannet og deprimert. Jeg føler meg rett og slett lurt. At han en dag kunne spørre meg om hvilken forlovelsesring jeg foretrakk og snakke om baby navn, til å bare skru seg helt av. Jeg har gitt så utrolig mye av meg selv i dette forholdet. Jeg har gjort så mye for ham, jeg tar vare på ungen hans, kjører/henter til skolen, lager et trygt og godt hjem for henne. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har snakket med alle i familien min, vennene mine, psykologen min, men det er liksom ikke nok.. Jeg trenger å snakke med noen som har opplevd noe av det samme, for denne smerten jeg går å kjenner på hver dag er helt J****. 

Jeg elsker ham over alt på jord, jeg har lyst å dele resten av livet mitt med ham, men han vil kanskje ikke ha barn. Å ta det steget å gå ut døren (noe jeg har tenkt på siden sommeren) er så tungt. Men hvor lang tid skal jeg la dette pågå? Han er også 35 år så jeg er redd for at han kanskje ser om 1-2 år at han ikke gidder ha unge for han er så gammel. 

 

 

Endret 6. desember 2017 av Aria_89

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? I 20 årene nå så er det ikke for sent for deg å starte på nytt. Tenk hvor mange år du har igjen av livet. Hvordan vil du føle deg sammen med han når du er 50?

Anonymkode: d7d66...4bf

[AnonymBruker]

Hvorfor vil han ikke ha barn? Sier han noe om det? Jeg tenker at det er så enkelt og vanskelig som at han er redd. Han har tydeligvis gått igjennom et helvete med exen for å se barnet sitt, som han tydeligvis er veldig glad i, er vel redd for å gå igjennom et sånn helvete igjen. Du er ikke exen, men han er sikkert redd for at det samme skal skje. Hva med å få han til å snakke med psykologen sammen med deg?

Anonymkode: c49a1...c87

[AnonymBruker]

Det høres ut som du/dere har gått litt for hardt inn i dette, litt for fort. 

Du skriver at du traff ham for et par år siden. Det er ikke veldig lenge i det lange perspektivet - ikke med tanke på etablering, det å bli kjent med å bli stemor for et ungt barn, det å evaluere forholdet og hvorvidt det skal vare. To år er jo kort nok til at man er i forelskelsesfasen og ikke tenker klart.

Mange andre ville nok holdt litt avstand til det hele. Både fordi det tar tid å innlemme seg i en eksisterende familie og bli akseptert av både barn og tidligere partner. Barnefordelingssaken er hans sak, ikke din. Og du skal selvsagt ha honnør for at du har støttet ham gjennom dette, men det var aldri et krav å bli del av konflikten. Det er jo noe du velvillig har kastet deg inn i. Og det er ikke slik at du legger dette inn, og får premien i andre enden, som å putte mynter på en maskin.

Den gode nyheten er at du enda er ung (hvis brukernavnet ditt er fødselsår) og har tid til både å avvente og å bryte med en gang. Du må også ta noen runder med deg selv om hvorvidt det å være stemor er nok. Du kan jo se det fra hans perspektiv; hun sier hun elsker meg og gjør alt for meg og mitt barn, og så er vi plutselig ikke nok? Folk ombestemmer seg, og barn er heller ikke noe man skal presses til. Det har bare gått to år, og det er en helt fair tidsramme å endre mening i, spesielt mtp. alt dere har vært igjennom.

Du har flere muligheter enn du tror, nå virker det som du fortsatt bare er skuffet over endringene, og det er forståelig. 

Anonymkode: 5a819...68b

[Gjest Aria_89]

Jeg er 26 år. Så jeg vet jo at det ikke er for sent for meg å begynne på nytt men bare tanken på å flytte for meg selv, å miste ham er helt uutholdelig. 

jeg har tatt opp dette baby emnet sikkert 4 ganger nå totalt. Og hver gang får jeg en brist i hjertet og det går mange uker før jeg klarer å legge det litt på hyllen. Det er ikke mer en ca 9 måneder siden han ville ha barn! Hva skjedde? Dette spør jeg ham, men han klarer ikke å svare. Det er ikke lett å snakke med han om ukomfortable ting og han er ekstremt konflikt sky.

Jeg har nevnt flere ganger at jeg har lyst at han skal være med meg til psykolog men han har en sånn innstilling at dette ikke er nødvendig.  

Jeg vet at han er redd for det han har opplevd har vært helt grusomt. Men likevel så er jeg så sint! Han la så skikkelig på når vi begynte å date, han skulle virkelig ha meg inn i huset sitt uansett. Det ble aldri nevnt at det kanskje var skummelt for ham å få et barn til, det var mer at han nå hadde lyst å begynne å prøve men da var det jeg som først sa at jeg ville vente litt til, kanskje 6 måneder. 

[AnonymBruker]

Det er lov å ombestemme seg og utifra omstendighetene her, så må jeg innrømme at jeg har forståelse for at han har gjort nettopp dét. Jeg forstår også at det er veldig vondt og sårt for deg, men jeg synes det blir helt feil og veldig usmakelig av deg å si at du er blitt lurt. 

Anonymkode: 555c7...4f3

[Gjest Aria_89]

Du synes dette er usmakelig ja

Sett deg inn i min situasjon. Jeg sa til ham når forholdet hans til eksen var så dårlig, at jeg hadde lyst og flytte ut fordi fastlegen min sa at det ikke var bra for helsen min å være rundt så mange konflikter. Da sier han til meg at jeg er den eneste personen som han trenger for å komme seg gjennom dette og at han ikke vil miste meg. Fortsatt er jeg usikker men han klarer å overtale meg med å fortelle om alt det fantastiske vil skal gjøre sammen når ting endelig har roet seg. Når han hinter til at han skal fri på valentines day, og spørre om vi ikke snart skal få en egen baby så bare endrer han mening, uten å si meg hvorfor, og lar meg sitte der som et stort spørsmåltegn! 

Jeg kan kanskje bytte ut lurt med at han ga meg falske forhåpninger da, fordi jeg vet jo at han ikke har tenkt å lure meg for å være slem, men jeg synes også at han skal ta ansvar. 

Jeg har truffet eksen, tatt henne i hånden og jeg har oppført meg voksent og høflig i alle sosiale sammenhenger. Jeg vil at alle skal ha et godt samarbeid med tanke på at jenta kommer først. 

Endret 6. desember 2017 av Aria_89

[AnonymBruker]

Gå, og fortell ham at du går pga knuste drømmer. Kanskje han da skjønner hva han er i ferd med å miste. (Siden han ikke responderer på snakk)

Advarsler har ingen effekt om de aldri blir gjort noe ut av. 

 

 

Anonymkode: 23a9b...8af

[Gjest Aria_89]

Just now, Aria_89 said:

Du synes dette er usmakelig ja

Sett deg inn i min situasjon. Jeg sa til ham når forholdet hans til eksen var så dårlig, at jeg hadde lyst og flytte ut fordi fastlegen min sa at det ikke var bra for helsen min å være rundt så mange konflikter. Da sier han til meg at jeg er den eneste personen som han trenger for å komme seg gjennom dette og at han ikke vil miste meg. Fortsatt er jeg usikker men han klarer å overtale meg med å fortelle om alt det fantastiske vil skal gjøre sammen når ting endelig har roet seg. Når han hinter til at han skal fri på valentines day, og spørre om vi ikke snart skal få en egen baby så bare endrer han mening, uten å si meg hvorfor, og lar meg sitte der som et stort spørsmåltegn! 

Jeg kan kanskje bytte ut lurt med at han ga meg falske forhåpninger da, fordi jeg vet jo at han ikke har tenkt å lure meg for å være slem, men jeg synes også at han skal ta ansvar. 

Jeg har truffet eksen, tatt henne i hånden og jeg har oppført meg voksent og høflig i alle sosiale sammenhenger. Jeg vil at alle skal ha et godt samarbeid for ungen sin skyld da det er hun som kommer først. 

 

[AnonymBruker]

Jeg ville vurdert å bryte ut av dette forholdet.

Du er bare 26 nå,men skal love deg at årene går fort.Er du villig til å ta sjansen og vente?Plutselig er du passert 30 og han må få "kniven på strupen" i forhold til dette med barn.Det er ditt valg,men siden han nå har vært ærlig og sagt han er usikker på barn,så kan det bli brukt "mot deg" senere.Den dagen du kanskje er 35+ og han sier at han fortsatt ikke har lyst på barn, og forsvarer seg med at dette har han gitt beskjed om før.

Så har man de som utsetter ting...En venninne av meg fikk bittert erfare hvordan det er.Hun giftet seg da hun var 23,med en 5 år eldre mann med to barn.Situasjonen med barnas mor har vært som hos dere,og venninnen min har virkelig gjort alt for disse barna.Mannen har hele tiden sagt han kanskje ønsket barn med min venninne,men at det måtte vente og ble sur hver gang temaet kom opp.Da hun var 37 gikk han med på å prøve å få barn,men ingenting skjedde så de fikk innvilget prøverørsbehandling.Men da de skulle starte opp fikk mannen kalde føtter og sa han ville ikke likevel.Nå er hun 42 og kan ikke lenger få barn.Et trist eksempel på hva som kan skje om man for kjærlighetens skyld venter og venter..i håp om at han skal ombestemme seg.

Du har fortsatt mange menn på din alder og litt eldre som ikke har barn fra før.Det vil gjøre ting såmye enklere,så  mulighetene dine til å finne en barnløs mann som ønsker familie er veldig gode,husk på det.

Anonymkode: 1a172...a40

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Aria_89 skrev:

Du synes dette er usmakelig ja

Sett deg inn i min situasjon. Jeg sa til ham når forholdet hans til eksen var så dårlig, at jeg hadde lyst og flytte ut fordi fastlegen min sa at det ikke var bra for helsen min å være rundt så mange konflikter. Da sier han til meg at jeg er den eneste personen som han trenger for å komme seg gjennom dette og at han ikke vil miste meg. Fortsatt er jeg usikker men han klarer å overtale meg med å fortelle om alt det fantastiske vil skal gjøre sammen når ting endelig har roet seg. Når han hinter til at han skal fri på valentines day, og spørre om vi ikke snart skal få en egen baby så bare endrer han mening, uten å si meg hvorfor, og lar meg sitte der som et stort spørsmåltegn! 

Jeg kan kanskje bytte ut lurt med at han ga meg falske forhåpninger da, fordi jeg vet jo at han ikke har tenkt å lure meg for å være slem, men jeg synes også at han skal ta ansvar. 

Jeg har truffet eksen, tatt henne i hånden og jeg har opprett voksent og høflig i alle sosiale sammenhenger. 

Kan du bli lykkelig med han uten barn? Spesielt med tanken på at han løy til deg om at han også ville det. Hvis du ikke kan det bør du gå. Som AB skrev, årene går raskt. Han kan få barn resten av livet. Det kan ikke du.

Anonymkode: 23a9b...8af

[Gjest Aria_89]

Er det jeg er redd for, at årene går forbi, jeg investerer bare mer og mer også sitter jeg her om 10 år uten barn. 

Fordi det er ikke snakk om at eg ofrer barn for ham, barn kommer først. Er bare så forbanna vanskelig da det er ham jeg vil dele denne drømmen med. 

Vi hadde en prat om dette igjen for noen dager siden, hvor jeg sa at det var så tungt nå, at jeg begynner å tenke på å flytte. Men at jeg håper at han kan gå inn i seg selv og prøve å forstå hvorfor alt dette med baby plutselig har blitt så negativt. Jeg er en person som liker å snakke om problemer, og finne løsninger, men han er helt motsatt. 

Så vi ble egentlig enige om at før sommerferien, så må vi ha tatt et steg videre. Ikke at han skal si at nå vil jeg ha barn, men at han må se om han klarer å se en fremtid med flere barn med meg. Eller så går jeg før sommerferien starter. Da føler jeg vi får nok tid på oss, og bare prøve å fokusere på oss og se positivt på fremtiden. 

 

[AnonymBruker]

Men du må begynne å ta ansvar for deg og ditt. Jeg forstår at du er skuffet, men se gjennom de store linjene i innlegget ditt. Han har lurt deg, han har overtalt deg, han sa det og det, han ville ha deg der.

Du er et voksent menneske med egen vilje. Hvis du vil flytte ut, så gjør du det. Uansett hva han sier. Han tar ansvar for seg og sitt, og du må også gjøre det for deg selv. Ingen andre passer på at alt blir som du vil ha det.

Anonymkode: 5a819...68b

[Duff]

Jeg skjønner godt hvis mannen er skremt fra å få flere barn Hvis han tenker at det samme kan skje igjen. Jeg skjønner også godt at du føler deg lurt. Du er jo ikke henne, du er deg. Han har barn, han vet hvilke gleder og sorger det gir og han må kunne sette ord på hvorfor han ikke vil ha flere, først da kan du settes fri til å velge å bli i forholdet eller gå. Still krav. Ett "vil ikke" er ikke nok.

[AnonymBruker]

Er mannen din mye eldre enn deg? Tenker siden du traff ham da du var i første halvdel av tyveårene og da hadde han et barn på 8 år.

Anonymkode: 99d8b...732

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Er mannen din mye eldre enn deg? Tenker siden du traff ham da du var i første halvdel av tyveårene og da hadde han et barn på 8 år.

Anonymkode: 99d8b...732

Det står han er 35. 

De var altså 24 og 33 da de traff hverandre. Dette er jo også et moment. Mange menn vet at yngre jenter ikke er like viljesterke og derfor gir dem mer alburom. Og dette eksempelet bekrefter jo det.

Anonymkode: 5a819...68b

[Gjest Aria_89]

Han blir 36 år.. 

Hadde vi vært mer jevngamle så hadde jeg nok ikke følt at jeg måtte ta et valg akkurat "nå" men jeg ser at han bare blir mer og mer negativ, at han ikke klarer å se en glede at vi får et barn sammen. Nå sier han at det bare er skitne bleier, skriking og ork. Han glemmer å se på gledene han hadde med sitt første barn. 

Jeg har også spurt ham om det er fordi han kanskje ikke mener jeg er den rette lenger, fordi hvis det er tilfellet så vil jeg jo at han skal si det til meg, for da er jo valget mitt soleklart. Men han sier hele tiden at han elsker meg, han vill ikke miste meg og det er noe han er kjempe redd for skal skje... Så da havner vil tilbake på baby spørsmålet igjen... 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Men du må begynne å ta ansvar for deg og ditt. Jeg forstår at du er skuffet, men se gjennom de store linjene i innlegget ditt. Han har lurt deg, han har overtalt deg, han sa det og det, han ville ha deg der.

Du er et voksent menneske med egen vilje. Hvis du vil flytte ut, så gjør du det. Uansett hva han sier. Han tar ansvar for seg og sitt, og du må også gjøre det for deg selv. Ingen andre passer på at alt blir som du vil ha det.

Anonymkode: 5a819...68b

Dette! 

Du sier at han må ta ansvar, men hva legger du i det? Hvis han faktisk ikke vil ha barn lenger, så er det ikke sånn at han burde bare få barn uansett, for å holde sitt ord. Det ville jo ikke blitt riktig overhodet.

Igjen, jeg forstår at situasjonen suger og at du skulle ønske at du kunne få ham til å endre mening igjen. Kanskje skjer det. Men kanskje ikke. Du har valget mellom å gå og å bli. 

Anonymkode: 555c7...4f3

[Gjest Aria_89]

Jeg er enig i det du skriver. Jeg vil ikke at han skal få barn hvis dette ikke er noe han vil.. Men jeg er redd for å gå ifra han nå hvis han endrer mening. Fordi jeg klarer ikke  forstå hva som har skjedd på denne korte perioden, som har gjort at han har endret mening så brått. Uten å kunne gi meg noen svar på hvorfor... 

[AnonymBruker]

Huff, jeg føler med deg - og ville følt det på samme måte. Jeg synes ikke han har vært fair, og selv om han ikke planla å lure deg, er det jo det han gjør når han viker fra løfter gitt før, for at du skal stå last og brast med ham. Ja, han kan ha fått skrekken etter en slik kamp, men du har jo vist andre sider enn exen hans, og han skylder deg uansett å gå inn i denne angsten el hva det er, og diskutere med deg hvorfor han har endret mening - og hvorvidt dette kan gjøres noe med. Han fremstår som feig, lite empatisk og ganske ego som er så unnvikende. For min del ville det gjort noe med mine følelser for ham. 

Var i et liknende forhold, der min ex hadde barn fra før og ikke ville ha flere. Jeg var ikke sikker på om jeg ville ha, så jeg gav forholdet en sjanse. Jeg var veldig forelsket og hadde aldri noen drøm om bryllup el familie. Men etterhvert resulterte mangel på progresjon - å sette hverandre først (etter barna hans), bo sammen - og mulighet til nettopp å ta forholdet videre, og at jeg måtte vike for eksens stadige innfall, en kime til tvil. Jeg gav uttrykk for dette, vi hadde en pause, men fant tilbake - men jeg presset ham aldri på verken samboerskap eller barn - jeg var litt for stolt til det; jeg burde kunne forvente at en mann selv ville ønske dette med meg. Etterhvert ble kimen av tvil den dominerende og en konkret episode førte til  at jeg følte meg ferdig. Det sto i klartekst for meg at jeg ønsket mer enn han tilbød og jeg hadde passert punktet for no return. Da hadde vi vært sammen i to år, med mye følelsesmessig berg-og-dal-bane for meg. Ingen hadde gledet meg mer og ingen hadde såret meg mer enn ham, men nå var jeg plutselig blitt immun. Han - som fremsto som så usårbar og sikker - ble knust. Tror ikke han hadde sett det for seg og kunne vært villig til å møte mine ønsker, men jeg var ferdig. Har hatt noen forhold siden og er nå i et lykkelig forhold pg til og med tobarnsmor. 

Håper du kommer dit om ikke typen din snur. 

Anonymkode: b93f8...1d0