Tanker om å få barn idag

[AnonymBruker]

Jeg har masse motstridende tanker rundt det å få barn. Jeg er 32 år, og har ikke barn.

Tidlig i 20-åra hadde jeg et romantisk ønske om å få barn; det virket så koslig og meningsfullt. Men jeg fant aldri noen partner å stifte familie med, så det bare ble ikke noe av. Og årene gikk, mens jeg tenkte mindre og mindre på det.

De siste årene har ting forandret seg en del. Jeg har ikke lenger det romantiske ønsket om å få barn. Etter både å ha jobbet med barn, og sett på nært hold hvor slitsomt det er, er jeg blitt mer negativ.

Jeg syns barn kan være fryktelig ondskapsfulle, både mot hverandre og mot voksne. Hvor ble det av respekten for de voksne i skolen f.eks?  Eller mot foreldre? Bekymringsfullt mange barn har mye makt, selv over de voksne som må innse mange tapte kamper. Selvsagt er det et fåtall av barna som er slik.

En annen ting er det materielle fokuset som mange har i dag. Barn er allerede fra 7-8 års alder sykelig opptatt av mobiler, apper og spill! Og de går rundt med nesen nedi skjermen både før og etter skoletid. Jeg syns bare det er så trist.. Jeg vet mange av dem har tilnærmet null restriksjoner fra foreldre når det gjelder mobilbruk, eller kritikk til hva de ser på på nettet.

Jeg har heller ikke særlig til utdannelse, og kan ikke se for meg at jeg har råd til å ha barn! De skal jo ha så mye, og være med på aktiviteter, og reiser til ferie.

Egentlig syns jeg hele greia er ganske så overveldende, og fornuften i meg sier "ikke få barn". Jeg syns bare det er skikkelig deprimerende å være den eneste som ikke får barn. Jeg føler det er det man skal, på en måte. Jeg er redd for å ikke bli lykkelig uten barn, og jeg liker ikke å være utenfor. Jeg har det jo ikke ille nå, men er ikke akkurat lykkelig.

Egentlig er jeg litt pessimistisk med tanke på verdensbildet også. Verden er så dyster og kald, syns jeg. Og mennesker har vi jo nok av i verden.

Er det barn som er lykken her i livet, eller er det best å leve uten?

Anonymkode: f817e...666

[Minlillelykke]

Etter å ha fått to barn selv så kan jeg si en ting, ikke få barn om du virkelig ikke ønsker det! Det er mye jobb, koster mye penger og du mister friheten din. Jeg elsker barna mine over alt på jord selvom de er små, og eldste er np i en periode hvor han skal test grenser og lære seg å bruke vilje. Sove lenge kan vi se langt etter med to små. Men vi ønsket dette og koser oss. Ønsker man ikke denne tilværelsen kan man bli gal, virkelig. Er ikke ønsket der tror man kan leve ett godt liv uten barn.

[Gjest GoldenLioness]

Hvordan barna blir har mye med foreldrene og miljøet rundt ungen. Om et barn vise respekt eller ikke har mye med oppdragelse å gjøre og det er dessverre mange foreldre som stikker hodet i sanden og ikke ser barna sine mht til å virkelig ta del i barnas liv. 

Jeg var selv 32 år da jeg ble gravid og for min del så var det en åpenbaring å bli mor. Jeg ante ikke at jeg kunne elske et annet menneske høyrere enn livet selv. Så mye at jeg gått til helvete og tilbake uten å blunke for han. At mannen jeg har vært sammen med i 10 år plutselig ble nummer 2 og jeg hadde ofret han på sekundet om det var det som måtte til for å redde sønnen min.

Jeg som alltid har satt meg selv først og som fint kunne gjøre det fordi jeg ikke hadde forpliktelser hadde ingenting i mot å bytte den tilværelsen for den kjærligheten jeg føler for barnet mitt. 

Da han ble lagt på brystet mitt etter fødsel og så meg rett inn i øynene så var det gjort. Verden kunne brent så lenge han var trygg. Han han har brakt meg så mye glede, latter og han får frem det beste i meg. Hver dag er en glede og han gjør så mye nytt, rart, morsomt og fantastisk hver dag. Jeg trodde jeg hadde et meningsfullt liv, men med han i livet som får livet en helt ny betydning. 

Jeg har en sjanse til å starte en ny fremtid med han. Jeg kan lære han de rette verdiene og vise han hva empati, respekt og medmenneskelighet er. Jeg kan gå frem som et forbilde og vise han at det er helt OK å være annerledes uten at det er grunn til å frykte eller mobbe. At alle er likeverdig. At om han er homofil eller transe eller om han synes at det er morsomt å løpe rundt i ballerinaskjørt så er det helt OK. Vi som foreldre har makten og muligheten til å få barna våre til å ikke fordømme andre mennsker og dermed være med på å forme en fremtid som er lysere og varmere. 

For min del har det å bli mor gjort meg til et bedre menneske. 

Jeg hadde selvsagt mine bekymringer og usikkerhet før han ble født, men det forsvant som dugg for solen da han var i armene mine.

Jeg tror man innerst inne vet om man vil bli mor eller ei.

Jeg tror og vet at man kan bli lykkelig uten barn om man vet at man ikke ønsker barn, men om man dypt inne ønsker barn så tror jeg det det alltid vil være et tomrom som gjør at man aldri blir helt lykkelig.

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har masse motstridende tanker rundt det å få barn. Jeg er 32 år, og har ikke barn.

Tidlig i 20-åra hadde jeg et romantisk ønske om å få barn; det virket så koslig og meningsfullt. Men jeg fant aldri noen partner å stifte familie med, så det bare ble ikke noe av. Og årene gikk, mens jeg tenkte mindre og mindre på det.

De siste årene har ting forandret seg en del. Jeg har ikke lenger det romantiske ønsket om å få barn. Etter både å ha jobbet med barn, og sett på nært hold hvor slitsomt det er, er jeg blitt mer negativ.

Jeg syns barn kan være fryktelig ondskapsfulle, både mot hverandre og mot voksne. Hvor ble det av respekten for de voksne i skolen f.eks?  Eller mot foreldre? Bekymringsfullt mange barn har mye makt, selv over de voksne som må innse mange tapte kamper. Selvsagt er det et fåtall av barna som er slik.

En annen ting er det materielle fokuset som mange har i dag. Barn er allerede fra 7-8 års alder sykelig opptatt av mobiler, apper og spill! Og de går rundt med nesen nedi skjermen både før og etter skoletid. Jeg syns bare det er så trist.. Jeg vet mange av dem har tilnærmet null restriksjoner fra foreldre når det gjelder mobilbruk, eller kritikk til hva de ser på på nettet.

Jeg har heller ikke særlig til utdannelse, og kan ikke se for meg at jeg har råd til å ha barn! De skal jo ha så mye, og være med på aktiviteter, og reiser til ferie.

Egentlig syns jeg hele greia er ganske så overveldende, og fornuften i meg sier "ikke få barn". Jeg syns bare det er skikkelig deprimerende å være den eneste som ikke får barn. Jeg føler det er det man skal, på en måte. Jeg er redd for å ikke bli lykkelig uten barn, og jeg liker ikke å være utenfor. Jeg har det jo ikke ille nå, men er ikke akkurat lykkelig.

Egentlig er jeg litt pessimistisk med tanke på verdensbildet også. Verden er så dyster og kald, syns jeg. Og mennesker har vi jo nok av i verden.

Er det barn som er lykken her i livet, eller er det best å leve uten?

Anonymkode: f817e...666

Hvorvidt barn er «lykken i livet» kommer an på om du ønsker det, at de skal være lykken i livet. Lykken er kort og den bør du klare å skaffe uavhengig av barn. 

Anonymkode: 07311...58a

[AnonymBruker]

Jeg ble mor i fjor, og er hodestups forelsket i babyen min. Likevel har jeg fått stor respekt for alenemødre, og hadde ikke ønsket det uten en partner ved min side. Barn innebærer hardt arbeid, lite søvn, dyrt, mange bekymringer, stress og mangel på frihet.  Samtidig opplever man uendelig glede og kjærlighet. Jeg tror også egen familie er en stor investering for fremtiden. Å være gammel og alene er ikke noe jeg ønsker. Familie er jo faktisk selve livet. 

Anonymkode: 49372...bab

[AnonymBruker]

Elsker barna mine over alt på jord. Og kunne ikke vært foruten. Men at det skulle bli så mye hele tiden. Besøk her trening der foreldremøte etter foreldremøte. Avslutninger. Hjelp til her og der på skolen. Bake,ordne, maaaasse lekser. Skolen er tidlig ferdig. Så man må ha sfo. Ekstra klær i bhg og skole. I tilegg til det man har hjemme. Mye tid,mye penger,mye styr. Men som sagt, ville ikke vært foruten barna mine. Men det var mye mindre for foreldre å gjøre før. Og for de som har angst og alt av møter og ting så er det ALLTID noen som MÅ dra alt ut i det uendelige. Laaange avslutninger der barna synger 2min og folk skal mase i 2timer.  Det krever sitt med sykdom. Men man MÅ jo stille opp..

Anonymkode: 64b3a...d15

[AnonymBruker]

I alle generasjoner har folk sagt at "det var bedre før", likevel fortsetter vi å få barn og alle synes egen barndom er den beste uansett hvilken tid man vokste opp. Våre barn kommer til å si det samme, "det var bedre før, hvordan skal jeg tørre få barn i dagens verden". Gammelt nytt. Vil du ikke ha barn, la være å få barn, men det er ikke hverken verre eller bedre nå og folk blir hverken mer ondskapsfulle eller materielle. 

Anonymkode: 577bf...476

[AnonymBruker]

23 timer siden, Minlillelykke skrev:

Etter å ha fått to barn selv så kan jeg si en ting, ikke få barn om du virkelig ikke ønsker det! Det er mye jobb, koster mye penger og du mister friheten din. Jeg elsker barna mine over alt på jord selvom de er små, og eldste er np i en periode hvor han skal test grenser og lære seg å bruke vilje. Sove lenge kan vi se langt etter med to små. Men vi ønsket dette og koser oss. Ønsker man ikke denne tilværelsen kan man bli gal, virkelig. Er ikke ønsket der tror man kan leve ett godt liv uten barn.

Støtter denne 100 %. Har også sagt det til to venninner av meg som er "barnløse". De får endel mas fra venner og familie om det ikke er på tide å vurdere å få barn, da de har passert 35. Selv er de fornøyde med livet sitt, og vil egentlig bare ha det slik. Og det mener jeg fra bunnen av hjertet, dersom man ikke har et fullstendig ønske om å få barn, bør man la være. Å ha barn fører med seg endel begrensninger, og ikke minst bekymringer. Akkurat det er det tyngste med å ha barn. Og det blir ikke bedre når de blir eldre. Små barn, små problemer- store barn, store problemer. 

Jeg har en datter som sliter psykisk, og det er det vondeste jeg noen gang har vært gjennom. Det er helt forferdelig når barna har det tungt, og man ikke kan gjøre annet enn å være der. Man vil fikse problemet, men det blir vanskeligere til større barna blir. 

Jeg elsker barna mine over alt, men jeg er usikker på om jeg hadde fått barn, om jeg visste hvor store bekymringer man kan få.. 

 

Anonymkode: 41140...6b7

[AnonymBruker]

22 timer siden, GoldenLioness skrev:

Hvordan barna blir har mye med foreldrene og miljøet rundt ungen. Om et barn vise respekt eller ikke har mye med oppdragelse å gjøre og det er dessverre mange foreldre som stikker hodet i sanden og ikke ser barna sine mht til å virkelig ta del i barnas liv. 

Jeg var selv 32 år da jeg ble gravid og for min del så var det en åpenbaring å bli mor. Jeg ante ikke at jeg kunne elske et annet menneske høyrere enn livet selv. Så mye at jeg gått til helvete og tilbake uten å blunke for han. At mannen jeg har vært sammen med i 10 år plutselig ble nummer 2 og jeg hadde ofret han på sekundet om det var det som måtte til for å redde sønnen min.

Jeg som alltid har satt meg selv først og som fint kunne gjøre det fordi jeg ikke hadde forpliktelser hadde ingenting i mot å bytte den tilværelsen for den kjærligheten jeg føler for barnet mitt. 

Da han ble lagt på brystet mitt etter fødsel og så meg rett inn i øynene så var det gjort. Verden kunne brent så lenge han var trygg. Han han har brakt meg så mye glede, latter og han får frem det beste i meg. Hver dag er en glede og han gjør så mye nytt, rart, morsomt og fantastisk hver dag. Jeg trodde jeg hadde et meningsfullt liv, men med han i livet som får livet en helt ny betydning. 

Jeg har en sjanse til å starte en ny fremtid med han. Jeg kan lære han de rette verdiene og vise han hva empati, respekt og medmenneskelighet er. Jeg kan gå frem som et forbilde og vise han at det er helt OK å være annerledes uten at det er grunn til å frykte eller mobbe. At alle er likeverdig. At om han er homofil eller transe eller om han synes at det er morsomt å løpe rundt i ballerinaskjørt så er det helt OK. Vi som foreldre har makten og muligheten til å få barna våre til å ikke fordømme andre mennsker og dermed være med på å forme en fremtid som er lysere og varmere. 

For min del har det å bli mor gjort meg til et bedre menneske. 

Jeg hadde selvsagt mine bekymringer og usikkerhet før han ble født, men det forsvant som dugg for solen da han var i armene mine.

Jeg tror man innerst inne vet om man vil bli mor eller ei.

Jeg tror og vet at man kan bli lykkelig uten barn om man vet at man ikke ønsker barn, men om man dypt inne ønsker barn så tror jeg det det alltid vil være et tomrom som gjør at man aldri blir helt lykkelig.

 

Jeg tenkte det samme som deg da barna fortsatt var bittesmå.

Anonymkode: 41140...6b7

[AnonymBruker]

Jeg tenker som deg, TS, dog jeg er noen år yngre.

Det vanskelige er at jeg skulle gjerne hatt voksne barn. Jeg ser det for meg som et godt liv når jeg er pensjonist å få voksne barn på besøk - å holde kontakten med livet der ute, å få et innblikk i verden via dem. Jeg er veldig redd for at jeg kan angre på å ikke ha fått barn på mine eldre dager.

Små barn har jeg aldri vært opptatt av. Ja de er søte iblant, men jeg er ikke en av dem som smelter når jeg ser babyer på gaten. Og jeg er ganske overbevist om at jeg ville blitt utslitt som mor. Er introvert og trenger mye alenetid som det er.

Anonymkode: 4e887...513

[Gjest Mattie16]

Det som ofte skjer når du får barn selv, er at den «avskyen» (mangel på bedre ord) du ser med på barns oppførsel nå, nok vil endre seg. Du vil føle empati med barn og babyer på et nivå du aldri har kjent på før. Det er noe jeg synes er det tøffeste, å ha hatt sårbare uskyldige babyer selv, og vite om all jævelskap i verden. Det har jeg slitt mye med. Synes det er en lettelse nå når de blir større, samtidig som jeg vil stoppe tiden. Jeg tenker med gru på hvor følsom jeg vil bli som bestemor, og da kan jeg ikke gjøre så mye en gang da det ikke er mitt ansvar. 😳 Jeg kan med hånden på hjertet si at å få barn har beriket livet mitt og gitt det mening på en måte jeg ikke tenkte før. Og jeg har blitt mye mer kjent med meg selv, og bevisst på hva som er viktig. Så selv om det er mange bekymringer med å ha barn, så er min mentale helse mye bedre etter jeg fikk barn, jeg er mye mer takknemlig, fornøyd med meg selv, og jeg føler livet er bedre nå enn uten barn.😊