Sliter med å «holde på» en mann..

[AnonymBruker]

Jeg dater en fyr på 5 uken nå og kjenner at jeg har veldig lyst til å få dette til å funke. Tidligere har datingen stort sett skjært seg etter 2-3 måneder, fordi jeg da har begynt å bli usikker på hvor vi står og når jeg har tatt det opp, viser det seg at fyren egentlig ikke ser for seg noe seriøst med meg. 

Mitt problem er at jeg sliter med å åpne meg og fortelle om ting, jeg foretrekker å heller lytte på og spørre den andre. Så fort fokuset kommer over på hvem jeg er, så blir jeg ukomfortabel og klein. Føler at menn i utgangspunktet er interessert, men at et eller annet sted på veien så faller de av og mister interessen.. de ser liksom ikke verdien i meg som en kjæreste. 

Vet ikke helt hva jeg spør om, men har dere noen tips til hvordan jeg kan øke «verdien» min? Med han jeg dater nå har jeg litt noia over at eksen hans er supervakker, og de har et barn sammen, så de har mye kontakt. Er redd for at jeg bare er en slags rebound, men det er 2 år siden det ble slutt.. 

Jeg er 29 år gammel.

Anonymkode: aec57...edf

[Xcase33]

Høres ikke ut som du har definert deg selv som person enda egentlig ...da er det lett å miste interessen i det lengre løp. 
Mennesker med dybde, refleksjon gir verdi til situasjoner og omgivelsene rundt ...at du ser det på den måten du beskriver vitner litt om at du er noe umoden for alderen. 

[AnonymBruker]

Jeg tror at andre har lett for å miste interessen hvis man ikke har en tydelig identitet. For det er ikke det at de ikke liker deg, men det at det er så utydelig hvem du egentlig er. Hvordan skal de satse på noen som bare er hyggelig, og medgjørlig og ikke er tydelig på hvem de er. Og det er ikke det at jeg ikke tror at du har dine spesialiteter, men som du sier så deler du ikke dem. For at noen skal like deg for hvem du er, må man faktisk vise dem hvem du er. 

Jeg synes selv dette er kjempevanskelig altså! Jeg er så redd for å bli avvist etter at jeg har vist mitt sanne jeg. Men er vel gjerne sånn at den som intet våger, intet vinner! 

Hvordan tenker du selv da? Vi vil jo ikke ha perfekte partnere, men vi vil ha partnere med individualitet, med sjel og personlighet. Det er ikke alt vi liker, men jeg vil heller ha noen deler jeg ikke liker enn at han virker platt og bare snakker meg etter munnen. 

Lykke til! Håper det blir riktig denne gangen! Og husk å tenke på: er det riktig for DEG å bli sammen med en som har et barn fra før? Det er ikke bare han som skal like deg, du skal like HAM og hvem han er innerst inne!

Anonymkode: 8d1aa...279

[AnonymBruker]

Jeg er litt som deg, turte ikke helt å vise hvem jeg var og hva som bodde inne i meg til han jeg datet. Men så tenkte eg "søren heller, skal dette bli seriøst så må jeg tørre". Så da viste jeg min teite og til tider barnslige humor, latterkramper som en 13åring og mine svakheter. Da falt han plutselig (utrolig nok) pladask for meg 😂 Prøv det du! 

Og når det gjelder eksen hans. Jeg er den eksen, og er det som i mitt tilfelle har du ingenting å bekymre deg for

Anonymkode: 0b4f4...d76

[AnonymBruker]

Jeg forstår problemet ditt - jeg er et par år yngre enn deg, og jeg sliter også med å åpne meg for folk. Kommer fra et litt typisk "formelt" hjem der vi ikke er så åpne, konfronterende eller ærlige. 

Det er ytterst få menn jeg har vært så komfortable med at jeg virkelig føler jeg kan være meg selv fullt ut. Den første ble forelsket i meg, men der var det jeg som senere klusset det til. Det tok to-tre år før jeg fant en annen jeg følte noe liknende for, men det var en ganske sær fyr som ikke vil ha et forhold med noen (og fortsatt er evig singel). Jeg falt pladask for ham etter kort tid, og var fullstendig knust i tiden etterpå. Det er fortsatt litt vondt, da han virket like betatt av meg som jeg av ham, og jeg fikk aldri noen forklaring.

Jeg har klart å identifisere litt av problemet her; jeg trenger som regel en utadvendt mann for å matche det introverte meg. Da kan jeg virkelig få åpnet meg. Men en utadvendt mann får jo som regel bedre kontakt med mange mennesker, og det vi "har" føles da også mindre spesielt. Og så ender jeg opp med å ha lagt mer i det enn han har, for han vet kanskje ikke hvor vanskelig det var for meg å komme dit. Jeg er todelt på den måten at jeg gjerne skulle hatt denne utadvendte siden, samtidig som jeg synes at det er en verdi i å være litt privat, mystisk og ikke være en skravlebøtte. Litt arroganse og sjalusi surret sammen.

Et råd jeg hørte en gang var "lær å være så rar du kan være, og velg den mest attraktive av de som responderer positivt". Høres kanskje enkelt ut, men jeg tror man må gutse litt. Jeg er lite flink til å dele om meg selv, spesielt ting som jeg er litt usikker på. Men jeg vet jo at det er ting ved meg som gjør meg til meg, interesser, ting jeg liker osv. 

Du må rett og slett prøve deg frem ved å dele, bit for bit.

Anonymkode: 66e49...3ae

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at andre har lett for å miste interessen hvis man ikke har en tydelig identitet. For det er ikke det at de ikke liker deg, men det at det er så utydelig hvem du egentlig er. Hvordan skal de satse på noen som bare er hyggelig, og medgjørlig og ikke er tydelig på hvem de er. Og det er ikke det at jeg ikke tror at du har dine spesialiteter, men som du sier så deler du ikke dem. For at noen skal like deg for hvem du er, må man faktisk vise dem hvem du er. 

Jeg synes selv dette er kjempevanskelig altså! Jeg er så redd for å bli avvist etter at jeg har vist mitt sanne jeg. Men er vel gjerne sånn at den som intet våger, intet vinner! 

Hvordan tenker du selv da? Vi vil jo ikke ha perfekte partnere, men vi vil ha partnere med individualitet, med sjel og personlighet. Det er ikke alt vi liker, men jeg vil heller ha noen deler jeg ikke liker enn at han virker platt og bare snakker meg etter munnen. 

Lykke til! Håper det blir riktig denne gangen! Og husk å tenke på: er det riktig for DEG å bli sammen med en som har et barn fra før? Det er ikke bare han som skal like deg, du skal like HAM og hvem han er innerst inne!

Anonymkode: 8d1aa...279

Det er det som er problemet, at jeg ikke har noen problemer med å finne noen som vil date, men problemet er at jeg ikke åpner meg fort nok. Jeg trenger litt for lang tid på å føle meg trygg og føler jeg er i skikkelig vanskelig situasjon: jeg trenger å føle meg helt trygg på en person før jeg tør å være meg selv 100%, men i en datingsituasjon (spesielt i dagens samfunn), så er man jo aldri trygg uansett hvor bra man selv tror det går. Dermed blir det en ond sirkel hvor jeg blir usikker, fordi jeg lurer på om han dater flere, om han ser på meg som "venteunderholdning" til han finner en annen osv. Og da ødelegges alt, fordi jeg trekker meg tilbake og blir litt kjølig for å beskytte meg selv fra å bli såret.

Han jeg dater nå har mange venninner og jeg kjenner det faktisk gjør at jeg holder igjen.. så da er jeg i samme situasjon igjen. For jeg aner ikke helt hvorfor han har såpass mange (attraktive "venninner") og hvordan jeg som date skal forholde meg til dem. Her om dagen dro han til en av disse venninnene på filmkveld, og ville møte meg senere på kvelden istedenfor. Hvordan skal jeg lære meg å bare gi f og kjøre på å være meg selv, trygg osv, uten å trekke meg tilbake og så bli dumpa fordi de ikke føler de har blitt kjent med meg?

Anonymkode: aec57...edf

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår problemet ditt - jeg er et par år yngre enn deg, og jeg sliter også med å åpne meg for folk. Kommer fra et litt typisk "formelt" hjem der vi ikke er så åpne, konfronterende eller ærlige. 

Det er ytterst få menn jeg har vært så komfortable med at jeg virkelig føler jeg kan være meg selv fullt ut. Den første ble forelsket i meg, men der var det jeg som senere klusset det til. Det tok to-tre år før jeg fant en annen jeg følte noe liknende for, men det var en ganske sær fyr som ikke vil ha et forhold med noen (og fortsatt er evig singel). Jeg falt pladask for ham etter kort tid, og var fullstendig knust i tiden etterpå. Det er fortsatt litt vondt, da han virket like betatt av meg som jeg av ham, og jeg fikk aldri noen forklaring.

Jeg har klart å identifisere litt av problemet her; jeg trenger som regel en utadvendt mann for å matche det introverte meg. Da kan jeg virkelig få åpnet meg. Men en utadvendt mann får jo som regel bedre kontakt med mange mennesker, og det vi "har" føles da også mindre spesielt. Og så ender jeg opp med å ha lagt mer i det enn han har, for han vet kanskje ikke hvor vanskelig det var for meg å komme dit. Jeg er todelt på den måten at jeg gjerne skulle hatt denne utadvendte siden, samtidig som jeg synes at det er en verdi i å være litt privat, mystisk og ikke være en skravlebøtte. Litt arroganse og sjalusi surret sammen.

Et råd jeg hørte en gang var "lær å være så rar du kan være, og velg den mest attraktive av de som responderer positivt". Høres kanskje enkelt ut, men jeg tror man må gutse litt. Jeg er lite flink til å dele om meg selv, spesielt ting som jeg er litt usikker på. Men jeg vet jo at det er ting ved meg som gjør meg til meg, interesser, ting jeg liker osv. 

Du må rett og slett prøve deg frem ved å dele, bit for bit.

Anonymkode: 66e49...3ae

Jeg syntes dette også er vanskelig, fordi mine interesser er ikke noe som er unikt for kun meg. Jeg har interesser som sikkert 80% av alle andre damer har, og da faller jeg liksom alltid gjennom, når det finnes så mange andre alternativer de heller kan gå for. Jeg blir aldri "bra nok" om jeg kan si det på den måten.

Og jeg også må ha en som er utadvent. De forholdene jeg har vært i, var med ekstroverte menn. Men det er en stund siden sist jeg var i forhold og på den tida så drev vi ikke med Tinder og alt dette her, da bare ble man sammen om kjemien var riktig og man likte hverandre og hadde samme fremtidsmål. Idag er det jo ikke sånn lenger.

Anonymkode: aec57...edf

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er det som er problemet, at jeg ikke har noen problemer med å finne noen som vil date, men problemet er at jeg ikke åpner meg fort nok. Jeg trenger litt for lang tid på å føle meg trygg og føler jeg er i skikkelig vanskelig situasjon: jeg trenger å føle meg helt trygg på en person før jeg tør å være meg selv 100%, men i en datingsituasjon (spesielt i dagens samfunn), så er man jo aldri trygg uansett hvor bra man selv tror det går. Dermed blir det en ond sirkel hvor jeg blir usikker, fordi jeg lurer på om han dater flere, om han ser på meg som "venteunderholdning" til han finner en annen osv. Og da ødelegges alt, fordi jeg trekker meg tilbake og blir litt kjølig for å beskytte meg selv fra å bli såret.

Han jeg dater nå har mange venninner og jeg kjenner det faktisk gjør at jeg holder igjen.. så da er jeg i samme situasjon igjen. For jeg aner ikke helt hvorfor han har såpass mange (attraktive "venninner") og hvordan jeg som date skal forholde meg til dem. Her om dagen dro han til en av disse venninnene på filmkveld, og ville møte meg senere på kvelden istedenfor. Hvordan skal jeg lære meg å bare gi f og kjøre på å være meg selv, trygg osv, uten å trekke meg tilbake og så bli dumpa fordi de ikke føler de har blitt kjent med meg?

Anonymkode: aec57...edf

Hva om du tenker som så at det er en midlertidig relasjon? Kan det bli lettere da? For hva er faktisk problemet helt enkelt med å vise en fremmed ditt sanne jeg, selv om dere ikke skal ha en langvarig relasjon? Jeg tror det handler om frykten for avvisning, å ikke være god nok, man er redd for å ikke bli akseptert hvis man lar noen andre se den virkelige jeg. Men det handler jo ikke om å dele de mest private sidene dine, men det handler om å være autentisk i det du forteller. 

Jeg har til og med noen ganger kjent på at jeg ikke vil dele hyggelige, overfladiske, positive ting om meg selv, som f.eks at jeg har vært i den og den verdensdelen og gjort sånn og sånn, fordi jeg er så usikker på om at relasjonen er trygg. Men så kommer jeg litt til at hvis jeg snakket med en fremmed om dette kunne jeg godt delt "å, ja, der har jeg også vært!" og fortalt en morsom historie om det. 

Kan dette hjelpe? 

Anonymkode: 8d1aa...279

[AnonymBruker]

Mitt tips: Ikke vent 2-3 mnd før du spør de hva de ønsker og er klar for i livet sitt, om de vil ha forhold eller ikke vil forplikte seg. Spør om det på andre eller tredje date så du slipper å kaste bort måneder på dem. 

Ang verdien din, det er ikke noe poeng i å snakke så mye dypt og personlig om seg selv uansett tenker jeg. Det kommer gradvis og i porsjoner når man er i et langvarig forhold. Man kan snakke dypt om andre ting, som samfunnet, eller generell filosofi og synspunkter. Ikke vær redd for at du må utlevere deg så mye, for det må du ikke Med mindre han spør om noe da. 
Å ha opplevelser samme, og å kunne være trygge med hverandre har mye å si er min erfaring. At han skal slippe å lure på om du er sur, at han skal slippe å tenke at han MÅ sende deg melding for hvis ikke sender du melding til en annen mann, at dere trives i hverandres stillhet og er på samme "vibb" Og å snakke om målene i livet og drømmene og visjonene for fremtiden syns jeg også er viktig og min erfaring med det er at menn blir imponert over at jeg er så målrettet og vil finne mening i alt, og at de liker meg mer pga det fordi jeg skiller meg ut fra andre som bare "tar livet som det kommer". 

Anonymkode: 24f69...1ef