Orker ikke å bo med pappa lenger

[AnonymBruker]

Pappa og meg har et vanskelig forhold. Han prøver å ordne det med å late som at alt går fint, men jeg klarer ikke å late som lenger. Jeg takler ikke å være i nærheten av han, noe som kan være litt vanskelig siden vi bor i samme hus. Jeg er 17 år, og jeg orker ikke å høre at det er helt vanlig å ha et dårlig forhold til sin far når du er ung. Det løser ikke hvordan situasjonen er nå. 

Har heldigvis en hytte jeg skal bo på nå så lenge jeg orker (er uten internett, langt fra butikker og treningssenter, ellers hadde jeg lett bodd der fast). Men problemet er at jeg tror ikke jeg vil orke å reise hjem. Noen gang. Ikke når min far er her. Mamma forstår situasjonen min og støtter meg, men fortsatt velger hun å bo sammen med han. Hun hadde en alvorsprat med han og sa at om han ikke skjerpet seg skulle hun gå fra han. Han har skjerpet seg, med å bare late som at alt går fint. Det er hans måte å løse ting på, for det er ikke snakk om at vi kan snakke og finne ut av ting, eller si unnskyld.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Som sagt hadde jeg bodd på hytta fast om det ikke hadde vært for at det er langt borte fra alt, og dårlige bussmuligheter. Mamma forstår alt siden hun vet hvordan han er, men jeg tror ikke hun skjønner alvoret. Siden nå går jo det fint og nå er alt glemt liksom. Men det er sagt helt stopp for meg. Nå er det nok, jeg orker han ikke mer og klarer ikke å late som lenger. 

Skal nevne at jeg sliter med lett depresjon, har ingen venner, har ingen jobb skole.. Ikke så mye å leve for, men det er fortsatt et håp inni så jeg jobber for at ting skal ordne seg. Men så tenker jeg på pappa og jeg mister all livsgnist. Jeg orker ikke å bo sammen med han. Hvordan kan jeg få mamma til å forstå alvoret? 

Og nei han slår ikke, så jeg er ekstremt heldig og burde ikke føle det på denne måten. Det vet jeg. Men det endrer ikke min situasjon, for jeg vet ikke om jeg holder ut lenger om jeg må bo med han. Er jo bare 17, får sikkert ikke mulighet til å flytte ut før jeg er godt over 20. 

Ja vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre. HNoen som har vært i lignende situasjon? noen tips og råd? Noen som vil adoptere meg pls 

Anonymkode: 3268f...b32

[AnonymBruker]

Er det lenge til du fyller 18? Da kan du finne ditt eget sted å bo. Om du ikke går skole nå, er det noe du kunne tenkt deg? Eller har du prøvd å søke jobber? Vært hos nav og snakket med de, hørt hvordan de kan hjelpe deg? Både med jobb eller et bosted? 

Anonymkode: 796b1...2fd

[FluffyJuggernaut]

Det er ikke alle som er like god til å snakke om ting, pappaen din er kanskje en av de. Kanskje en familie terapeut kan hjelpe dere å kommunisere bedre? 

Håper ting ordner seg for dere. 

[Sirah]

Hva er det pappaen din gjør som er årsaken til at du ikke orker å bo med han?

Du er snart 18år, hvorfor prøver du ikke å skaffe deg en jobb/skole slik at du kan flytte for deg selv?

[AnonymBruker]

Her må du faktisk ta noen grep selv for å endre situasjonen. Det hjelper ikke å gjemme seg inne på en hytte. Dersom du ønsker å flytte ut må du begynne på skole, søke stipend/lån og flytte ut. Det hjelper ikke å stikke hodet i sanden og tro at situasjonen skal bedre seg av seg selv. 

Anonymkode: 4400c...4e8

[Violetta]

Hva er det du forventer av moren din egentlig? At hun skal gå fra faren din?

[Gjest Axl Rose]

Hva er det han gjør som er så grusomt da? Vær glad du ikke opplever vold og ikke kunne rømme fra det. Skulle ønske jeg hadde pappaen min fortsatt likevel jeg.

[AnonymBruker]

Har fått jobb. En gang i måneden. Søkt på flere, men er begrenset hva jeg kan jobbe med. Hvertfall her hvor jeg bor. 

Vil helst prøve litt til før jeg går til NAV. Da med tanke på lønn og slikt, siden jeg får ikke lønn om jeg er under 18 og får arbeid via NAV. 

Skulle ikke laget dette forumet, ble alt for dårlig formulert og lite gjennomtenkt. Trenger ikke å svare her lenger, men takk for alle svar.

-TS

Anonymkode: 3268f...b32

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Axl Rose skrev:

Hva er det han gjør som er så grusomt da? Vær glad du ikke opplever vold og ikke kunne rømme fra det. Skulle ønske jeg hadde pappaen min fortsatt likevel jeg.

Jeg er evig takknemlig for det. Tror bare det er jeg som har problemer. 

Anonymkode: 3268f...b32

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Pappa og meg har et vanskelig forhold. Han prøver å ordne det med å late som at alt går fint, men jeg klarer ikke å late som lenger. Jeg takler ikke å være i nærheten av han, noe som kan være litt vanskelig siden vi bor i samme hus. Jeg er 17 år, og jeg orker ikke å høre at det er helt vanlig å ha et dårlig forhold til sin far når du er ung. Det løser ikke hvordan situasjonen er nå. 

Har heldigvis en hytte jeg skal bo på nå så lenge jeg orker (er uten internett, langt fra butikker og treningssenter, ellers hadde jeg lett bodd der fast). Men problemet er at jeg tror ikke jeg vil orke å reise hjem. Noen gang. Ikke når min far er her. Mamma forstår situasjonen min og støtter meg, men fortsatt velger hun å bo sammen med han. Hun hadde en alvorsprat med han og sa at om han ikke skjerpet seg skulle hun gå fra han. Han har skjerpet seg, med å bare late som at alt går fint. Det er hans måte å løse ting på, for det er ikke snakk om at vi kan snakke og finne ut av ting, eller si unnskyld.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Som sagt hadde jeg bodd på hytta fast om det ikke hadde vært for at det er langt borte fra alt, og dårlige bussmuligheter. Mamma forstår alt siden hun vet hvordan han er, men jeg tror ikke hun skjønner alvoret. Siden nå går jo det fint og nå er alt glemt liksom. Men det er sagt helt stopp for meg. Nå er det nok, jeg orker han ikke mer og klarer ikke å late som lenger. 

Skal nevne at jeg sliter med lett depresjon, har ingen venner, har ingen jobb skole.. Ikke så mye å leve for, men det er fortsatt et håp inni så jeg jobber for at ting skal ordne seg. Men så tenker jeg på pappa og jeg mister all livsgnist. Jeg orker ikke å bo sammen med han. Hvordan kan jeg få mamma til å forstå alvoret? 

Og nei han slår ikke, så jeg er ekstremt heldig og burde ikke føle det på denne måten. Det vet jeg. Men det endrer ikke min situasjon, for jeg vet ikke om jeg holder ut lenger om jeg må bo med han. Er jo bare 17, får sikkert ikke mulighet til å flytte ut før jeg er godt over 20. 

Ja vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre. HNoen som har vært i lignende situasjon? noen tips og råd? Noen som vil adoptere meg pls 

Anonymkode: 3268f...b32

Hva har han gjort? Så ekkelt...😡😢😦

Anonymkode: 2a31e...21c

[minister-mio]

kanskje ikke så dumt å bo på hytta. Jeg syntes ikke du skal tenke at du må bo hjemme til du er 20. Når situasjonen er så dårlig, er det bedre å flytte i løpet av et år enn to-tre år

[AnonymBruker]

Ta kontakt med barnevernet eller krisesenteret.

Anonymkode: c88b2...8be

[AnonymBruker]

Hva har faren din gjort?

Anonymkode: 04f97...eef