Før dere fikk barn

[AnonymBruker]

Var dere slik; «Jeg skal ikke bli en sånn mor. Barna jeg får skal ikke ha det sånn og sånn.» +++

Også fikk dere barn, også var det ikke like enkelt å være slik man hadde sett for seg?

For eks; Har ei venninne som «klagde» mye på en annen venninne for at hun var skikkelig «hønemor», slik skulle hun absolutt ikke bli selv. Så fikk hun egne barn og ble 10 ganger værre.

No shade altså - lurer bare på om du ble en slik foreldre som du hadde sett for deg du kom til å bli?

Anonymkode: b9ed6...826

[Sushi]

Jeg og mannen hadde en del tanker om hvordan vi ville oppdra barna, ja. Synes stort sett det er blitt slik vi tenkte. Man må selvsagt justere forventningene og strategien ut fra de barna man får, da.  

Jeg er ikke blant de som «aaaaldri skulle gjøre ditt og datt» og så endte opp med å gjøre det likevel. Men jeg hører at mange har det sånn.

[AnonymBruker]

Definitivt. Man vet virkelig ikke hva man går til før man får barn selv. 

Anonymkode: da94c...498

[AnonymBruker]

jeg tror jeg kommer til å falle i den kategorien. for jeg skal jo ihvertfall ikke bli hønemor!! 

Anonymkode: 03d5e...8b3

[AnonymBruker]

Jeg skulle ikke bli som moren min. Å bruke slag og spark som en del av oppdragelsen. 

Og så langt syns jeg det har gått utrolig bra, men jeg føler at jeg er ett større spørsmålstegn nå enn før. Jeg skjønner ikke hvordan man kan utøve vold mot barn. Jeg elsker barnet mitt utrolig høyt og bare tanken på å slå han, gjør meg kvalm. 

Ellers har jeg heller brukt venner som har eldre barn enn min som forbilde der de er gode på, og lære av deres feil. 

Anonymkode: d1f0c...8f4

[AnonymBruker]

både ja og nei. En god del ting syntes jeg var kjempeteit før jeg fikk barn og det syntes jeg enda, som folk som sier de ikke greier å gi babyen sin tran. Og en del ting har jeg måttet innse at jeg måtte spise mine ord, som at barnløse meg mente at jeg skulle slutte å amme tvert når barnet var stor nok til å "be om det," mitt barns første ord var pupp, da var han 8 mnd...

Anonymkode: 424af...5f6

[Arkana]

Det er vel ikke uten grunn at foreldre snakker om kamelsvelging. Noen ting har blitt annerledes enn vi så for oss, men for det meste er vi den typen foreldre vi så for oss. Jeg har inntrykk av at man som barnløs ser oppdragelse mer i svart/hvitt, mens når man får barn kommer gråtonene, man skjønner mer av hva som er viktig, hva som er mindre viktig, hva som går seg til av seg selv og hva man må jobbe mer for. 

[GammelKaktus]

Jeg har aldri sagt noe men jeg har jo tenkt mitt om hva jeg skal gjøre og ikke og jeg har jo sett at det har blitt som jeg har tenkt. Hadde jo faktisk forventet at det skulle være nye vanskeligere og ner styr enn hva det faktisk er. Men nå har jeg bare et barn som er lik meg i personlighet så da går liksom ting av seg selv. Så ja ting ble nå som jeg trodde.

[Gjest GoldenLioness]

Ja, det er akkurat som forventet. Men jeg hadde også et realistisk syn på hvordan det ville være å bli mor. Så for meg worst case scenario mht til barseltiden og første året med kolikk, problemer med amming, lite søvn etc etc. Fikk en unge som tok ammingen med en gang, sov godt og som generelt var enkel å ha med å gjøre.

Jeg leste meg opp på alt og fikk ingen overraskelser(mht utviklingssprang og utfordringene det kunne medføre) og så var jeg flink å leve i nuet og ta det ting som det kom og ikke overtenke eller stresse. Sammen med sunn fornuft og stole på egne instinkter så har jeg aldri vært så trygg på noe annet i mitt liv som jeg er i morsrollen.

Jeg har en sunn, frisk og glad gutt som trives kjempegodt og jeg får mye gode tilbakemeldinger fra barnehagen, helsesøster og folk generelt om hvor trygg og fornøyd han er. 

Eneste jeg ikke var forberedt på var hvor utrolig glad jeg kom til å bli i sønnen min. Joda, du hører om morskjærligheten, men en aner egentlig ikke hva det faktisk innebærer før en selv blir mor.

Man aner ikke hva kjærlighet generelt er før en blir mor. Jeg trodde jeg elsket mannen min mer enn alt i verden, men hva jeg føler for han kontra sønnen min er to verdener fra hverandre.

Misforstå meg rett. Jeg elsker mannen min. Men for å si det sånn. Før jeg fikk barn og folk spurte om jeg ville reddet mannen eller ungen om en ikke hadde et valg: Jeg sa barnet mitt fordi det var det rette, men jeg elsket mannen min så høyt og hadde ikke noe å sammenligne med så det ble allikevel ikke troverdig. Nå derimot hadde jeg lett kastet mannen min foran en buss for å redde sønnen min, uten å blunke. 

Mannen hadde gjort akkurat det samme. Jeg er hans første kjærlighet og han fridde etter 4 mnd og vi har vært gift 10-åringene til neste år. Han elsket meg høyere enn alt. Nå er jeg nummer 2. Også det er helt OK