I sorg over funksjonstap osv

[AnonymBruker]

Hei

Jeg føler jeg sitter veldig fast. Har gjort det i lengre tid, flere år, men nå virker det virkelig håpløst, ingen lys i enden av tunnelen liksom.

Jeg prøver å ikke se på meg selv som et offer men som en survivor, en som står på. Men jeg føler meg rett og slett som et offer, en uheldig opp i gjennom. Og når jeg skal fortelle min historie og belyse den er det litt vanskelig å ikke føle seg som et offer. 

For å ta dette litt kronologisk starter jeg med begynnelsen.

Jeg er minst av 3 søsken (litt attpåklatt) og har ei ganske mye eldre (som har bidratt til enormt skille og null relasjon mellom oss) halvsøster på pappas side. 

Når jeg var 4 år ble foreldrene mine skilt ganske brutalt og egentlig voldelig. Jeg ble da boende hos mor (som aldri kom seg etter bruddet og opp igjennom alltid har dratt det opp og fått det til å virke som min skyld). Men jeg var hos far anehver helg fram til 15 års alder og bodde hos stemora han var utro og forlot mamma med. Dette var en utrolig egoistisk og narsistisk dame som ville ha pappa for seg selv og skjøv meg vekk. Jeg ble faktisk litt behandlet som askepott.

Pappas slekt tok avstand til oss når pappa skilte seg, vi har aldri hatt noen form for inkludering av dem. Mamma forlot sin familie og flyttet 60 mil når hun giftet seg med pappa. Det var alltid vi som måtte besøke eller ta noe form for intiativ til inkludering.

Jeg hadde en vanskelig oppvekst som mobbeoffer, stille og usynlig. Jeg prøvde alltid å skjerme min mor (som kranglet heftig med mine søsken) og når hun ble slått av min søster gikk jeg inn i megselv og ble full av angst (da var jeg 8 år ca). Jeg var mye i trekantdramaer og ble utnyttet av venner gjennom hele skolegangen. 

Når jeg ble 14 fikk jeg kraftige infeksjoner og ME lignende symptomer (utbrent og skolen ble vanskeligere å i det hele tatt fullføre). Dermed begynte en rulle med utredninger og og dialog med helsevesenet som enda ikke er kommet i bunns i. Det eneste som er blitt påvist er ødeleggelse av vevet i lillehjernen (påvist med CT mens jeg ennå var i barneavdelingen og fikk utredning på helsevesenets intiativ) som trolig har gitt slitenheten og tapet i funksjon som kom når jeg ble 14. Men ingen vet om skaden var medfødt, grunnet infeksjonsangrep når jeg var 14 eller pga "omsorgssvikt/ptsd" (som kan gi hjerneskader) fra barndommen. Jeg holder en knapp på sistnevnte. 

Som et lite lysglimt hadde jeg under hele oppveksten hatt et spesielt bånd til hunder og som et plaster på såret fikk jeg en hund av mamma når jeg var 17. Dette ble da fort en ekstra stor oppgave og ikke et "plaster" siden jeg fikk eneansvar for en valp kun jeg var glad i (hadde noe særlig forhold til) og det har mildt sagt vært en vanskelig påkjenning (spesielt mtp sykdommen min). Men hunden er babyen min, min beste venn og treningspartner og jeg kunne aldri gitt henne opp. 

Jeg ser at hundeinnteressen tok litt overhånd og "ble litt flukt fra hverdagen". Det var kun meg og hunden og alt annet falt fra, jeg ble mer isolert.

Pga mobbing flyttet mamma og jeg (som hadde bodd alene i noen år) til andre siden av byen. Da begynte offerfølelsen min skikkelig og jeg kranglet ordentlig ille med mamma. Etter ett år i det nye huset dro jeg på folkehøgskole i Nord-Norge og forlot hunden min med mamma for å få litt luft. Noe jeg angret vanvittig på når jeg kom hjem for der ble jeg vanvittig mobbet og hunden min ble som en "robot" når hun bodde alene hos mamma (som hadde null peiling på dyr men jeg hadde trodd hun hadde litt interesse). Jeg ble så lei meg og "rastløs/rotløs" flytttet jeg på årstudium hvor jeg også tok billappen. Der ble jeg og veldig mobbet, ble utbrent og møtte veggen. Jeg flyttet hjem til mamma i håpet om å finne trygghet og få trøst/støtte. Når jeg kom hjem solgte i tillegg moren min huset og flyttet til sentrum av byen i min store fortvilelse. De få vennene jeg hadde fått på et år mistet jeg og i den nye leiligheten i byen ble jeg så miserabel at jeg fikk masse uvenner. 

Et siste forsøk ga jeg på å få meg en utdanning som kunne gi meg en ordentlig jobb og selvstendighet. Jeg flyttet og startet på barnehagelærerutdannelse. Etter kort tid ble jeg utafor og møtte veggen. Jeg  flyttet hjem helt utbrent, føler meg ødelagt, sittende fast, skuffet og vanvittig sint. Jeg fikk tilslutt time hos en dyr og privat psykiater som på kun en time (og ingen oppfølging) gav meg adhd diagnosen som 23 åring og skrev ut ritalin. Jeg tror selv mer det er angst/pstd da og er sketisk til ritalinen. Jeg er veldig skeptisk medisiner generelt og det jeg har lest om feks adhd er at samtaleterapi er nødvendig. Jeg håper jeg snart kan få god kontakt med lege, psykolog osv men jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for føler jeg har stått mutters alene siden fire års alderen og ikke fått noe råd mtp sånn. 

Håper noen har orket og lese denne lange teksten, forstått hva jeg vil dele og har noen råd til meg. 

Hilsen fortvilet 23-årig jente 

Anonymkode: 33b80...906

[Charlene87]

Kan du ikke ta deg en ferie med hunden din? Reise vekk? 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Charlene87 skrev:

Kan du ikke ta deg en ferie med hunden din? Reise vekk? 

Det var et godt råd <3 Tusen takk!

Anonymkode: 33b80...906

[QueenOfTheSidewalk]

Hjerneskade av det psykiske??