Vår historie.

[AnonymBruker]

Føler jeg googler meg ihjel og finner få historier som vår, derfor velger jeg å dele slik at om det er flere i vår situasjon så kan de lese vår historie. 

Jeg sluttet på ppiller mars 2015, vi var så optimistiske og ble litt lei oss hver gang tante rød kom. Vi kjøpte oss hus, familie bil, hadde begge fast jobb, alt var klart. Vi prøvde alt vi kom over følte vi. Jeg dro til legen for å se om noe var galt ved meg, da jeg har slitt lenge med lavt stoffskifte, men det var heldigvis normalt. Vi forsøkte lenge og plutselig hadde det gått et år.. Jeg tok igjen kontakt med gynekolog for å se til at alt var fint innvendig - og det var det. Vi prøvde lenge og jeg diskuterte med min samboer at vi burde ta en sædprøve, men han var sterkt imot dette, vi kjøpte derimot en sædprøve for hjemmetesting. Og den viste det vi var veldig redde for, lite sædceller. Vi prøvde iherdig fortsatt, jeg sjekket eggløsninger slik at det skulle klaffe. 

Plutselig sitter vi der, to år senere, fortsatt ingenting har skjedd. Samboer blir med på å ta en sædprøve å sende inn, legen ringer meg 2 uker senere og forteller at de har ikke funnet noen sædceller, hverken døde eller levende. Vi drar til legen og får en henvisning til St. Olavs, hvor vi må levere inn en sædprøve samme dag vi kommer dit. Før vi får en innkallelse måtte vi ta noen blodprøver. Vi får innkallelse ca 1 mnd etter at disse er tatt.  Legen tar en sjekk på meg, alt fint. Så en sjekk på min samboer, alt ser tilsynelatende fint ut, men de finner heller ikke sædceller på prøven som er levert idag..azoospermi..  Vi blir deretter anbefalt PESA/TESA og legen har ledig time allerede dagen etter, dette takker vi ja til og har et indre håp om at de skal finne noen sædceller inne i testikkelen. 

Vi sover fryktelig dårlig denne natten og står opp tidlig for å kjøre avgårde til St. Olavs igjen. Dette er en torsdag. Vi kommer dit med håp, men samtidig så er vi klar på at de kanskje ikke finner noe. Det er kun 1% av menn de ikke finner noe på. Min samboer går igjennom inngrepet og dette er visst fryktelig vondt. Vi får svar 15 min etterpå at de fant dessverre ikke noen sædceller, de vill sende en vevsprøve til patolog. Vi sitter begge pent i sofaen og holder oss begge fattet, vil ikke vise følelser ovenfor noen og sier ting skal ordne seg, men jeg skjønner godt hva min samboer føler og motsatt. Dette har vi ønsket så sterkt i over 2 år nå også får man denne beskjeden.. 

Vi går ut fra sykehuset å setter oss i bilen, der klemmer vi hverandre og gråter - lenge. Vi er begge utrøstelige. Føles som om hele verden har falt i grus. Min samboer er redd for om jeg kommer til å forlate han oppå det hele, han vet mitt barneønske er høyt og at han ikke kan gi meg barn. Jeg forsikrer han om at jeg kommer aldri til å forlate han for dette, vi skal holde sammen og det finnes løsninger for par som oss som ønsker seg barn. 

Vi snakker og diskuterer i bilen på vei hjem, adopsjon vil ta a lot for lang tid og det er også en kostbar prosess (va av 140-150.000 kr)  vi blir enige om at vi må prøve med donorsæd (AID i første omgang) . Det blir jo vårt barn uansett hvor mye man vrir og vender på det. 

Vi ønsker videre en henvisning til Spiren Fertilitetsklinikk for å få assistert befruktning og evt høre ang donorsæd. Vi får time hos spiren mandag,  uken etter vi tok kontakt. Samtidig som vi reiser inn får jeg telefon ifra legen på St. Olavs om at de har fått svar ifra patologen om at det er genfeil på Y kromosonet til min samboer, så han anbefalte oss ikke å dra utenlands for å bruke flere 100.000 for å kanskje ha mulighet til å få et barn sammen. 

På spiren føler vi oss ivaretatt, de møter oss med godhet og smil. De vil virkelig hjelpe oss. Vi blir enig om at vi skal prøve med donorsæd og inseminasjon. De sjekker meg innvendig og at alt ser fint ut og at mine eggledere er åpne. Vi begynner allerede den samme syklusen! Bare ca 1,5 uke senere drar jeg tilbake for å sjekke om dette er en bra syklus og om det er noen egg som venter. Det er det og jeg får beskjed om å dra hjem å ta eggløsningstester og ringe dem når jeg slår ut positivt. Jeg får positiv eggløsningstest noen dager senere og de sier jeg må komme dagen etter. Fredag drar jeg inn til Trondheim igjen og blir insiminert med hele 11.000 sædceller fra et donorstrå vi har kjøpt ifra Danmark! Så da gåte vi bsre på at EN sædcelle ville finne veien til egget. 

Får deretter beskjed om å ta en graviditetstest 14 dager senere og her er vi, fredag 1 desember, negativ test (så negativ som den kan få blitt) og mensen skulle ifølge min stabile syklus vært her for to dager siden.. Så da er det bare å vente på at mensen kommer å prøve på en ny insiminering i desember. Dermed er vår størst ønskede julegave iår å få to blå streker på en graviditetstest - det er jo lov å håpe? 

Vi føler oss heldige oppi alt, at vi har råd til dette, men samtidig fryktelig urettferdig. Vi som ønsker dette så høyt må betale en feit pris for at vi skal få det til. Vi skulle jo gjerne  brukt disse pengene på noe annet om vi hadde fått det til på den naturlige måten. Vi er langt ifra rike. Vi må bruke nesten alle våre sparepenger, men jeg tror det er verdt det tilslutt. Takk gud for at det finnes klinikker som spiren som kan hjelpe! 

Ønsk oss lykke til og kryss fingrene for at vi får vårt høyt ønskede barn i 2018!❤️

Anonymkode: f8219...4f7

[Suppetuppe]

Krysser alle fingre for deg❤️❤️ Lykke til! 

[AnonymBruker]

Huffsender deg en stor klem! Dette vil ordne seg❤️ Jeg skjønner imidlertid ikke at ikke samboeren din kunne ha koblet seg på tidligere og tatt prøven! Så mye tid og frustrasjon, testing og utredning av deg, også ville det ikke gått uansett pga han

Anonymkode: 0f84b...329

[AnonymBruker]

Krysser fingre for dere! Jeg hadde også håpet at 2017 skulle bli året for vår del, men neida, her er det ennå ingen spire.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver om urettferdigheten i det hele. Folk blir gravide ved et uhell støtt og stadig, så må vi som ønsker oss dette høyest i verden betale masse penger, gå gjennom mange prøvelser og kanskje ende opp barnløse? Jeg har ikke gitt opp håpet, men skal straks i gang med IVF (tror jeg da, det er en lang historie...) og er først og fremst livredd. Livredd for den tøffe prosessen jeg skal inn i, og livredd for å ikke lykkes.

Sender deg en varm klem, fra en prøve-søster til en annen!

Anonymkode: c189a...ace

[wintergirl]

Krysser fingrene for dere🤞🤞🤞❤

[occultatum]

Det var en utrolig fin historie du delte  Så masse lykke til. Jeg håper vi begge får oppfylt det ønsket i 2018 

[AnonymBruker]

Tusen takk, snille dere❤️ håper alt løser seg for dere også, vi er heldige som har hverandre vi kan støtte oss på. Vi er heldigvis ganske unge, 25 og 26 år - så tiden har ikke flydd ifra oss i den forstand. Er nok derfor samboer ikke hastet med å ta sædprøve også, dessverre. Men her er vi og vi er igang med barneforsøk og det er vi veldig spente på. Prøver med inseminasjon i første omgang før prøverør, tanken skremmer meg. Jeg er livredd for alt som heter lege, sprøyter og blodprøve. Så satser på at det klaffer snart

TS

Anonymkode: f8219...4f7

[Aryamili]

Ønsker dere masse lykke til! Håper dere får to blå fort 😊

[Hattifnatt90]

Takk for deling! Håper det klaffer snart❤️